Det er mer i livet enn å bare tjene til livets opphold
Vi lever i en tid hvor kalenderen er full, e-postene aldri tar slutt, og vi ofte måler verdien vår i produktivitet og prestasjoner. Det er lett å tro at meningen med livet er å få ting gjort, tjene mer, nå neste mål, være “effektiv” og “nyttig”.
Men så kommer et sitat som dette og stopper oss et øyeblikk:
Det er mer i livet enn å tjene penger. Ikke arbeid mer enn du lever.
Og plutselig kjenner vi det i hjertet. Vi vet at det er sant.
For hva tjener vi egentlig på å vinne verden om vi mister oss selv i prosessen?
Matteus 16:26
For hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva kan et menneske gi i bytte for sin sjel?
Hva hjelper det å ha en full konto og et tomt hjerte? Hva er suksess verdt hvis vi mister helsen, relasjonene, freden og gleden underveis?
Gud skapte ikke livet for å bare overleve. Han skapte oss for å leve.
✔️ Å kjenne kjærlighet ✔️ Å gi kjærlighet videre ✔️ Å hvile og finne fred ✔️ Å le høyt og ofte ✔️ Å være tilstede med dem vi elsker ✔️ Å se naturens skjønnhet og takke ✔️ Å stå stille og kjenne at vi er levende
Arbeid er en velsignelse — Bibelen oppmuntrer til flid og ansvar. Men arbeid var aldri ment å være vår identity, bare en oppgave.
Når arbeid tar mer plass enn livet, mister vi balansen. Når vi ikke lenger hviler, mister vi retningen. Og når vi glemmer hvorfor vi arbeider, mister vi gleden.
La ikke livet ditt handle om å holde deg i live — men om å leve virkelig.
Ta pauser uten dårlig samvittighet. Løft blikket fra skjermen og se himmelen. Hør latter. Del et måltid. Gå en tur. Be i stillhet. Grip øyeblikkene — de kommer ikke igjen.
Og husk: Du er ikke skapt for å prestere, men for å være elsket og leve i kjærlighet.
💬 Tenk gjerne over:
Hva gir deg ekte glede og fred?
Når sist var du helt tilstede, uten hastverk?
Lever du — eller overlever du?
🙏 Kort bønn
Kjære Gud, hjelp meg å leve med visdom og balanse. Lær meg å arbeide med takknemlighet, men også å hvile med fred. Hjelp meg å sette pris på livet du har gitt, og ikke miste meg selv i jaget. Gi meg styrke til å velge det som gir liv — hver dag. Amen.
Langt inne i den lille dalen av ull og garn, bodde Bondejenta Blåfrid. Hun var kjent i hele heklebygda for sitt strålende smil, sine støvler som alltid var fulle av garnrester — og sin usedvanlig sta sau, Gerda.
En dag våknet Blåfrid tidlig for å stelle sauene sine. Hun gned søvnen ut av øynene (som tilfeldigvis var festet med sikkerhets splitt bak hodet), tok på seg sitt oransje forkle, og trippet ut i fjøset. Men der… sto det ingen sauer! Bare små nøster av garn lå strødd utover gulvet.
— «Nei men i alle masker!» ropte Blåfrid. «Har de tova seg sjøl i natt, eller hva er dette for hekleri?»
Et lite brek lød fra hjørnet. Ut kom den skyldige Gerda med et nøste i munnen og et frydefullt uttrykk i øynene. Hun hadde funnet ut at ull ikke bare var til å bære – det var visst også til å tygge på.
Blåfrid satte hendene i hofta, men klarte ikke å holde maska (bokstavelig talt – maska på smilet løsnet litt i kanten). Hun lo så hun ristet, tok opp en heklenål og begynte å nøste sauene sammen igjen.
Etter et par timer sto de der, nystrikket og fluffy som aldri før. — «Der ser du, Gerda,» sa Blåfrid fornøyd. «Med nok tålmodighet kan alt repareres – til og med sauer som mister tråden!»
Siden den dagen holdt Gerda seg langt unna garnkurven. Og Blåfrid? Hun fikk rykte som den flinkeste bondejenta i hele hekledalen — den som til og med kunne hekle orden i kaos.
