En fargerik og hjertevarm fortelling om Ragna Regnbuedokka – en hjemmestrikket dokke laget av kjærlighet og restegarn. Hun er full av liv, latter og små visdomsord, og minner oss på at selv i grå dager finnes det glimt av regnbuer. 🌈
Dette lille eventyret handler om glede, vennskap, og magien som bor i hver maske. For noen ganger er det nettopp restene – både i garn og i livet – som kan bli til noe vakkert når de strikkes sammen med kjærlighet. 🧶💛

Det var en gang en strikkedokke som het Ragna. Hun var ikke som andre dokker – nei, hun var sydd sammen av alle regnbuens farger og noen flere til. Ingen kunne si hvor hun egentlig kom fra. Noen mente hun ble født av restegarn, andre mente hun var et lite stykke av et regnbuesky.
Ragna bodde i en liten stue, på en myk sofa med utsikt mot hagen. Hun elsket å sitte i vinduskarmen og se på været – for været, det var liksom hennes søsken. Når solen skinte, glitret fargene hennes som små smil. Når det regnet, ble hun litt blank i øynene, men hun lo likevel:
– «Uten regn blir det jo ingen regnbue!» pleide hun å si.
En dag blåste et vindkast gjennom stua. Vinduet sto åpent, og før hun rakk å si «maskemarkør», fløy Ragna ut av vinduet og landet midt i blomsterbedet.
– «Oi da!» lo hun, og børstet jord av det grønne benet sitt. «Kanskje det er tid for et lite eventyr!»
Ragna vandret gjennom hagen og hilste på alt hun møtte. En tulipan vinket med kronbladene sine. En meitemark snudde seg og mumlet:
– «Flott frakk, frøken! Litt… vågal fargesammensetning, kanskje?»
– «Takk!» sa Ragna stolt. «Jeg er strikket av kjærlighet og restegarn – det passer sammen, vet du!»
Hun vandret videre helt til hun kom til et gammelt epletre. Der satt en liten spurv og så lei seg ut.
– «Hvorfor så trist, lille venn?» spurte Ragna.
– «Jeg har mistet redet mitt i vinden,» kvitret spurven.
Uten å nøle rakte Ragna ut armene sine. Hun løsnet noen løkker av sitt eget garn og strikket et lite, lunt rede der og da.
– «Her,» sa hun mildt, «du kan sove her til vinden roer seg.»
Spurven la seg i det myke redet og sang en liten takk.
Og da, som ved et lite mirakel, kom solen frem igjen – og på himmelen danset en stor, fargerik regnbue.
Ragna så opp og smilte.
– «Se der!» sa hun. «Familien min hilser fra himmelen!»
Hun ble stående der en stund, omgitt av fuglesang og duften av blomster, helt til noen ropte fra huset:
– «Ragna! Hvor har du gjemt deg nå da?»
Hun lo, vinket til spurven, og tuslet hjemover – med en liten epleblomst i håret og et nytt eventyr i hjertet.
Og siden den dagen sier folk at hver gang solen titter frem etter regnet, er det fordi Ragna Regnbuedokka smiler et sted i nærheten. 🌈
Takk for at du leste dagens eventyr:)















