Julaften handler om fellesskap. Om menneskene vi deler dagen med – enten de er få eller mange, nær eller langt unna.
I dag er jeg takknemlig for øyeblikkene vi deler: et blikk som sier jeg ser deg, en latter som løsner noe inni oss, en varme som fyller rommet og minner oss på hva som virkelig betyr noe.
Det er i disse små øyeblikkene julens hjerte ligger.
📝 Dagens oppgave – Del et øyeblikk
Legg merke til ett øyeblikk i løpet av dagen som føles godt.
Stopp opp et lite sekund og kjenn etter hvorfor det traff akkurat deg.
Hvis du vil: del det med noen – i ord, i et bilde, eller bare som et stille minne du tar vare på.
Ja … det er så mange at man nesten kan drukne i det. Ulike organisasjoner, særlig nå i juletiden, roper etter hjelp – donasjoner i form av penger. Har vi litt til overs, kan vi gi noe. Eller kanskje ofre litt? Ikke kjøpe en ny kjole til jul når skapet allerede er fullt, men heller gi pengene til veldedighet? For eksempel til Frelsesarmeen.
Kan vi gjøre en forskjell? Det skal ikke mye til. For eksempel kan vi slutte å klage og heller bruke tiden til å oppmuntre noen andre.
Kan vi finne noe som kan løfte opp et medmenneske? Har vi styrke til det, kan vi kanskje besøke noen som er ensomme?
Hva er det vi har? Tid, penger, kunnskap, en skulder å lene seg på, ressurser, ord til oppmuntring og trøst.
Vi som har rikelig med tid fordi vi ikke lenger kan jobbe på grunn av dårlig helse, kan vel også bidra med noe? Her i bloggverdenen føler jeg at man blir kurert for ensomhet, nettopp på grunn av kontakten med andre bloggere.
Jeg spurte barnebarna mine en dag om de hadde gjort noen gode gjerninger i det siste, og de svarte at de ikke visste om noen. Da sa jeg at hvis de har hjulpet til hjemme – for eksempel tatt oppvasken, brettet klær eller laget mat – så har de gjort gode gjerninger. Og hvis de i tillegg gjør leksene sine og gjør det bra på skolen, er det også gode gjerninger.
Jeg tenker at selv om jeg er svak, kan jeg likevel bidra med noe. I form av oppmuntrende ord til andre. Be for andre. Bidra med penger, selv om det ikke er mye – for å gjøre livet litt bedre for noen. Være en samtalepartner for mannen min og resten av familien. Jeg har i hvert fall rikelig med tid nå til å snakke med dem på nett, særlig de som bor langt unna.
Før advent begynte, leste jeg en del forslag til julekalendere. Noen foreslo en omvendt julekalender. I stedet for å gi noe til seg selv, kan man gi bort én ting hver dag og legge det i en kurv. Deretter kan man gi dette til noen som har behov for det, for eksempel flyktninger. Det kan være såpe, sjampo, tannbørster, hermetikk, skjerf, sokker osv.
Hva synes du? Har du noen ideer til hva man kan gjøre for sin neste – ikke bare i juletiden, men også ellers i hverdagen?
Noen gamle, noen nye, noen som skapes akkurat nå. Jeg er takknemlig for tradisjoner – for alt de binder sammen, for alt de bærer med seg.
Tradisjoner gir desember et eget hjerte. De minner oss om hvor vi kommer fra, hvem vi deler tiden med, og hva som virkelig betyr noe når året nærmer seg slutten.
Store eller små: Det er ofte de helt enkle som betyr aller mest.
Det var lille julaften, og snøen hadde lagt seg som et tykt, mykt teppe over den gamle bygda. I vinduskarmen i det gamle håndverksrommet satt Lina – den vesle stoffdukken med blomstrete kjole og rutete støvler. Hun var laget for lang tid siden av varme, gode hender, og inni hjertet hennes bodde det en gnist av julemagi som ingen mennesker kunne se.
Hvert år pleide hun å sitte stille og se på alle som skyndte seg forbi utenfor vinduet. Men denne kvelden var annerledes. I rommet sto en julekrybbe, fylt med små malte figurer – vise menn, hyrder, en engel og et lite barn i en krybbe. En streng av små, varme lys glitret rundt dem som små stjerner.
Plutselig begynte lyset å blinke. Ikke slik lys vanligvis blinker, men som om det prøvde å fortelle noe. Lina lente seg frem, og da hun gjorde det, hørte hun en svak, pipende stemme:
«Hjelp oss … lyset vårt er i ferd med å slukne.»
Det var sauen i julekrybben som snakket! Øynene hans var store og bekymrede.
«Men hvorfor?» spurte Lina forundret.
«Fordi julefreden ikke har funnet rommet enda,» svarte engelen med mild røst. «Menneskene har vært så travle. De har glemt å stoppe opp og kjenne at julen handler om lys, varme og vennlighet.»
Lina tenkte seg om. Selv var hun bare en dukke – men hun var en dukke med et varmt hjerte.
«Jeg vil hjelpe,» sa hun bestemt.
Så hoppet Lina ned fra hyllen, landet mykt på gulvet og gikk bort til julekrybben. Når hun tok på lysrekken, begynte den å gløde sterkere. Varme fylte rommet, og de små figurene rettet seg opp.
«Takk,» sa Josef. «Men det er én ting til …»
Han pekte opp mot vinduet. Utenfor var mørket tungt, og sneen lavet ned.
«Julen trenger et lys som kan skinner for alle – ikke bare oss her inne.»
Lina så opp. I hjertet hennes begynte noe å gløde. Hun klatret opp på vinduskarmen, snudde seg mot julekrybben og hvisket:
«La meg være deres stjerne.»
I det samme strålte kjolen hennes opp – blomstene på stoffet lyste som små gyldne flammer. Hatten hennes glitret som sollys på snø. Hele rommet fyltes av et varmt, vennlig skinn som spredte seg gjennom ruten og ut i vinterkvelden.
På veien utenfor stanset folk. Noen pekte. Noen smilte. Noen tørket en tåre. For i det øyeblikket de så det varme lyset fra håndverksrommet, sluttet de å haste. De kjente freden. De kjente gleden. De kjente julen.
Da julemorgen kom, hang lyset fremdeles i vinduet. Og selv om Lina satt helt rolig igjen på hyllen, visste alle i rommet – både mennesker og figurer – at det var hun som hadde skapt julefreden den natten.
Og slik ble Lina, den lille stoffdukken, julens hemmelige stjerne.
Har du noen gang sett en film og ikke husket hva den heter idet rulleteksten går? Eller lest en bok og glemt tittelen kort tid etter at du var ferdig?
Jeg opplever dette oftere enn jeg liker å innrømme. Noen ganger må jeg faktisk gå tilbake til Netflix for å sjekke hva filmen jeg nettopp har sett het. Det samme gjelder bøker. Derfor har jeg begynt å skrive ned filmer jeg ser og bøker jeg leser i dagboken min. Likevel hender det at jeg etter en stund ikke husker hva historien handlet om.
Jeg skulle ønske jeg hadde en kopimaskin i hjernen – en som kunne lagre alt. Siden jeg ikke har det, prøver jeg å skrive dagbok. Jeg skriver også en takknemlighetsdagbok, i håp om at jeg en dag kan gjenoppleve livet mitt når jeg ikke lenger klarer å huske selv. Jeg har til og med sagt til datteren min at hun må lese dagbøkene mine for meg når jeg blir gammel og glemsk.
Det er litt trist å tenke på hvor fort dagene går. Ofte rekker vi knapt å registrere det som skjer – det som blir sagt, gjort og følt. Kanskje ikke engang halvparten. Slik føles det i hvert fall for meg.
Kanskje er det derfor blogging gir mening. Når vi skriver, blir vi mer bevisste på hverdagen: hva vi har spist, hva vi hadde på oss, hvor vi var, og hva vi gjorde. Vi fanger små detaljer før de forsvinner. Kanskje deler vi dem med verden, og kanskje vil noen synes at akkurat vårt liv er interessant.
Jeg leste en gang at hvis vi bestemmer oss for at livet vårt ikke har mening, så mister det også mening. Men hvis vi velger å se livet som spennende, fylles det med både liv og betydning.
Så jeg lurer på: Skriver du dagbok? Er du en som dokumenterer hverdagen i detaljer? Synes du livet ditt er spennende – fullt av innhold og opplevelser, eller føles det noen ganger kjedelig?
Jeg vil avslutte med et bibelsitat som minner oss om hva som virkelig er verdt å huske:
«Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.» (Ordspråkene 4, 23)
Dagens ord: Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss. Vi har sett hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet. — Johannes 1:14
Andakt: Har du noen gang hatt en gjest som bare flytter inn? Ikke en som bare kommer på kaffe, men en som tar med seg tannbørsten, sokkene, og hele garderoben? Vel, det er egentlig det Jesus gjorde – bare at Han tok med seg himmelen også.
Johannes 1:14 sier at Ordet ble menneske og flyttet inn blant oss. Han kom ikke bare for å hilse på og stikke igjen. Han slo seg ned. Spiste med oss. Lo med oss. Gråt med oss. Viste oss Guds hjerte i alt Han gjorde.
Og vet du hva? Når vi åpner Bibelen, er det som om vi får et nytt kaffebesøk fra Ham hver gang – bare at Han ikke tar med kake (dessverre). Til gjengjeld tar Han med seg glede som varer lenger enn sjokoladekaken, visdom som får oss til å nikke anerkjennende (og kanskje til og med endre kurs), fred som roer stormen, og kjærlighet som er helt umulig å forklare.
Men disse gavene finner vi ikke ved å bare skumme over en vers her og der som om vi sjekker værmeldingen. Nei, vi må bo i Ordet, sånn som Han bor i oss. Vi må lese, tygge, gruble, le og gråte over det – og la det få endre oss.
Bibelen du holder i hendene er en gave som har reist gjennom århundrer. Den har blitt oversatt, gjemt, smuglet og bevart av folk som elsket Gud mer enn de fryktet konsekvensene. Den samme Ånden som inspirerte den, snakker fortsatt til oss i dag – midt i kaffen, regnværet og tirsdagskveldene våre.
Så kanskje vi skal love oss selv å ikke la Ordet støve ned på hyllen? La oss lese til sidene er myke, margene fulle av kruseduller og bønner, og hjertet vårt er så fullt av sannhet at det renner over til andre – på en god måte.
Bønn: Kjære Gud, takk for at Du sendte Jesus, det levende Ordet, for å flytte inn hos oss. Gi oss en sult etter Ditt Ord som er større enn sulten etter smågodt på lørdagskvelden. Takk for gleden, undringen, visdommen, motet, freden og kjærligheten Du gir når vi følger Deg. Hjelp oss å bruke Bibelen, ikke som pynt i bokhyllen, men som livets bruksanvisning.
Takk for at Du har bevart Ordet gjennom generasjoner. Takk, Hellige Ånd, for at Du inspirerte skribentene. Og takk, Jesus, for at Du kom, ble menneske, og gav Ditt liv for oss.
La oss være mennesker som ikke bare leser, men lever Ordet – og deler det videre med alle vi møter, enten det er naboen, kollegaen eller noen på bussen. Bruk oss, Herre, til å spre Din kjærlighet, koste hva det koste vil. I Jesu navn, Amen.
Har tankene dine noen gang vandret? Kanskje har du ikke vært helt til stede når noen snakker til deg, eller mens du kjører bil? Hva med når du hører Guds ord bli forkynt, eller forsøker å lytte etter Guds stemme?
Det skjer fra tid til annen, gjør det ikke? Tankene våre driver av gårde og opptas av andre ting. Vi er alle skyldige i det. Har jeg rett?
Men hva om Guds tanker begynte å vandre? Kanskje planetene ville begynne å snurre ukontrollert og krasje inn i hverandre. Da ville livene våre ta slutt på en skremmende måte. Det gode er at ingenting skjer uten Guds tillatelse. Gud sover aldri. Han våker hele tiden over sin skapelse.
Vi liker kanskje ikke verdens situasjon akkurat nå, eller vår egen livssituasjon. Men Gud har fortsatt kontroll, og alt skjer av en grunn. Ifølge Hans ord er vi sentrum for Hans oppmerksomhet og omsorg. Vi som tjener og elsker Gud, hvis sinn aldri vandrer, er trygge. Vi trenger bare å løfte blikket mot Ham og være til stede.
Bønn: Takk, Gud, for at du aldri sover. Du blir aldri trøtt eller sliten. Du er trofast, og dine øyne er alltid rettet mot oss. Du er vårt skjold og vår beskyttelse.
Takk for at hjelpen kommer fra deg når vi trenger det. Vi kan holde i dine hender så vi ikke snubler. Du bevarer oss fra alt ondt, uansett hva vi møter når vi vandrer sammen med deg.
Ditt ord sier at vi ikke skal være redde. Derfor takker jeg deg og ber om at vi må holde fokus på deg, også når verden skremmer oss.
For da jeg åpnet det første skapet, stirret jeg inn i… mørket. Ikke bokstavelig talt – det var lys på kjøkkenet – men det var som om skapet sa: “Velkommen. Jeg har ventet på deg.”
Ting jeg ikke hadde sett siden pandemien dukket frem fra skyggene. En gammel vaniljestang. En knekt pastabit. En åpen rispakke som hadde valgt anarki fremfor orden. Og smuler. Så mange smuler. Det var som om hele skapet hadde drevet med småkriminell aktivitet i det skjulte.
Jeg tok frem en klut. Våt. Bestemt. Klar for kamp.
Og mens jeg skrubbet som en kvinne i dyp eksistensiell krise, slo det meg: Dette er ikke bare kjøkkenvask. Dette er sjelens speil.
For vi mennesker – vi er eksperter på fasade. Vi kler oss pent. Vi smiler høflig. Vi sier “går bra!” selv når det ikke gjør det. Vi har filter på bilder og filter på følelsene. Men inni oss…?
Hva finnes der, om vi tør åpne dørene?
Har vi støv? Har vi gamle ting vi burde kastet for lengst – bitterhet, frykt, sammenligning, skyld? Har vi ting vi har stappet innerst bak alt annet, og håpet aldri noen (inkludert oss selv) skulle finne?
Men her – midt i vaskekrigen – kom håpet.
For det finnes én som ikke blir skremt av støvet vårt. Én som ikke trekker seg unna når vi åpner skapdørene og sier “det er litt rotete her inne.” Gud ser det. Alt sammen. Og i stedet for å dømme, så inviterer Han:
“Kom nå, la oss gjøre opp vår sak,” sier Herren. “Selv om syndene dine er blodrøde, skal de bli hvite som snø.” (Jesaja 1:18)
Ikke en trussel. En invitasjon. Ikke en pekefinger. En åpen hånd.
Du trenger ikke skjule. Ikke vaske deg selv først. Han gjør det. Ikke med grønnsåpe og mikrofiber – men med nåde. Med kjærlighet. Med tilgivelse som går dypere enn noe Zalo noensinne kunne.
Og når du spør: Hvordan holder jeg meg ren? Bibelen svarer, som en stille, men mektig rettesnor i støyen:
“Tenk på det som er sant. Det som er rett. Det som er rent. Det som er verdt å elske.” (Filipperne 4:8)
Så neste gang du står foran et skap og vurderer å bare lukke døren og late som ingenting – husk: Det er ikke bare skuffer og hyller som trenger rengjøring.
Det er vi også.
Og det finnes ingen flekk Gud ikke kan vaske bort. Ingen krok Han ikke når. Ingen rot Han ikke kan rydde opp i.
Fordi det å være ren på utsiden? Fint.
Men det å være ren på innsiden?
Det er frihet. Det er liv. Det er julens egentlige mirakel.
