En sjelden gang…blir jeg med på å spise lunsj ute. Og i går var det den dagen.
Jeg, min søster og en venninne dro til et hotell i nærheten for å spise lunsj.
Jeg prøvde å kamuflere alderdommen og sykdommen. Jeg hadde hodepine og de andre kommenterte at jeg så ikke friskt ut.
På hotellet er det pyntet til jul
Utsikten…det regnet
Og lunsjen vår
Det nærmer seg jul…og pakken fra Temu kom. Jeg har bestilt mye spennende:)
Mer pynt kommer frem hjemme:)
Er du ferdig med juleforberedelser?
Det er fascinerende hvordan en enkel setning kan avsløre så mye om livet vårt. “Worry is a misuse of imagination.” Dan Zadras ord treffer oss midt i en av menneskets mest vanlige utfordringer: bekymringens makt over tankene våre.
Gud har gitt oss fantasi som en gave. En evne til å drømme, skape, håpe og se muligheter som ennå ikke finnes. Men når bekymringen får ta styringen, blir denne gaven vridd. Fantasien, som var ment å bygge, begynner å rive ned. Vi ser for oss alt som kan gå galt, i stedet for alt Gud kan gjøre godt.
Jesus selv møter oss midt i denne utfordringen når Han sier:
“Gjør dere derfor ikke bekymringer for morgendagen…”
(Mat 6,34)
Han vet godt at vi har en sterk forestillingsevne. Derfor inviterer Han oss til å bruke den i tro, ikke i frykt. Bekymring handler ofte om å leve i et fremtidsscenario hvor Gud ikke er til stede – men det er et scenario som aldri kan være sant. Gud er der. Allerede. Og Han går foran oss.
Hva om vi brukte vår Gudgitte fantasi til å se for oss:
hvordan Gud kan åpne dører ingen mennesker kan stenge
hvordan Hans fred kan fylle situasjoner som virker umulige
hvordan Han kan vende våre svakheter til styrke
hvordan Hans løfter får liv i våre hverdager
Tro er ikke blind optimisme – det er å se virkeligheten gjennom Guds karakter og løfter.
Bekymring tapper oss for energi, glede og nærvær. Håp derimot, bygger oss opp. I Romerne 15,13 ber Paulus:
“Må håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen…”
Her ser vi at Gud ikke bare ønsker at vi skal ha håp – Han ønsker å fylle oss med det. Og håp gir fantasien vår en ny retning: mot Guds muligheter, ikke våre frykter.
Når du merker at tankene begynner å løpe løpsk, prøv dette:
Stopp opp og si stille: “Herre, jeg gir deg denne tanken.”
Bytt ut tanken med et bibelsk løfte, f.eks. Jesaja 41,10 eller Salme 23.
Bruk fantasien til å se for deg hvordan Gud kan virke i situasjonen.
Dette er ikke selvbedrag – det er å la troen få male frem et mer sant bilde enn frykten noensinne kan.
Bekymring er virkelig et misbruk av fantasien. Men i Guds hender kan denne samme fantasien bli en kilde til tro, kreativitet, fred og ny styrke. Må vi alle lære å gi Gud både våre tanker og vår fantasi – for Han vet hvordan den best kan brukes.
Bønn for deg og meg
Kjære Gud,
hjelp oss å se mennesker slik Du ser dem,
uten fordømmelse, med rettferdighet og kjærlighet.
La oss speile Din nåde og barmhjertighet,
og bære en tjenerånd i alt vi gjør.
Må gavene og talentene Du har gitt oss,
bli brukt til å velsigne andre.
Hjelp oss å leve med ydmykhet,
å gi med glede,
og å møte både Ditt rike og nøden rundt oss med åpne hjerter.
Rens oss, Gud,
så vi forblir rene både innvendig og utvendig.
La våre ord være sanne, våre handlinger gode,
og våre liv et lys som leder andre mot Deg.
Takk for at gjennom Jesus er vi fri,
fri fra synden og byrden den fører med seg.
Hjelp oss å handle for Din ære,
ikke for ros fra mennesker.
Selv om verden ikke priser oss,
vet vi at Din godkjenning er mer enn nok.
Må våre liv få Deg til å smile, Far.
I Jesu navn, Amen.
🎄 Luke 11 – Gode samtaler
Noe av det vakreste vi kan få, er en ekte samtale.
En sånn hvor man mister tidsfølelsen, hvor ordene flyter naturlig, og man går derfra med et litt lettere hjerte.
Dagens takknemlighet går til disse øyeblikkene – til menneskene som sitter sammen med oss i samtalen, lytter, deler og lar oss være hele.
📝 Dagens oppgave – Hyll en god samtale
Tenk på én god samtale du har hatt i det siste.
Hva gjorde den god? Var det nærvær? Latter? Ærlighet? Stilletid mellom ordene?
Send en liten melding til personen du hadde samtalen med – bare et takk, eller en liten hilsen om at det betydde noe for deg.
(Eller skriv det ned for deg selv hvis det føles mer riktig.)
Takk for titten:)
En kald vintermorgen våknet Lille Liva av at noe glitret utenfor vinduet hennes. Hun gnidde søvnen ut av øynene og så at hele engen – den samme sommerengen hun hadde reddet – nå var forvandlet til et magisk vinterlandskap. Snøen lå som et mykt teppe, og små iskrystaller glitret som diamanter i det bleke sollyset.
Liva tok på seg sin varmeste ullkappe, trakk lua godt ned over ørene og trådte ut i snøen. Det knaste under føttene hennes, og frostrøyken danset foran munnen hennes.
«For en vidunderlig vinterdag!» sa hun glad.
Men like etter la hun merke til noe merkelig: trærne rundt henne var mørke, nesten slukte av skygger, og snøen glitret ikke slik den pleide. Hele vinterengen virket… trist.
Liva rynket pannen. «Dette stemmer ikke.»
Plutselig suste en hvit skygge forbi henne. Liva snudde seg – og der, svevende over snøen, kom en liten fe med lyseblå vinger av is og hår som glitret som rimfrost.
«Liva!» ropte feen. «Det er jeg, Nivalia, vinterens fe.»
Liva bukket høflig. «Hva har skjedd her? Hvorfor er alt så mørkt?»
Nivalia så ned. «Vinterlyset har forsvunnet. Uten det mister snøen glansen sin, og alt blir kaldt og tungt.»
Liva nikket bestemt. «Hvordan kan jeg hjelpe?»
«Du må finne Frosthjertet,» forklarte Nivalia. «Det ligger skjult dypt inne i Vindskogen. Bare den som har et varmt hjerte kan finne det.»
Liva satte av gårde med feen som svevde ved siden av henne. Vindskogen var vakker, men også litt skummel. Snøen hang tungt på greinene, og vinden hvisket som gamle hemmeligheter.
Etter en stund kom de til en stor snøhaug. Midt på haugen sto en liten isbjørnunge som så veldig bekymret ut.
«Har du mistet noe?» spurte Liva forsiktig.
Isbjørnungen nikket. «Jeg holdt på å leke med Frosthjertet, men så kom en sterk vind og blåste det vekk!»
Nivalia ristet på hodet. «Frosthjertet er for kraftig til å lekes med. Men kan du vise oss hvor vinden tok det?»
Isbjørnungen pekte mot et islagt tre, der en svak blå glød skimtes mellom røttene.
Liva gikk bort, børstet vekk snø – og der, mellom røttene, lå et lite blått hjerte av is som pulserte svakt.
«Der er det!» sa hun glad.
Men akkurat idet hun rørte ved det, begynte bakken å riste, og vinden ulte høylytt. En iskald stemme hvisket:
«Bare den med ekte varme kan bære Frosthjertet.»
Liva lukket øynene, tenkte på vennene sine – sommerfeen Mirella, vinterfeen Nivalia, og den lille isbjørnungen – og kjente et mildt, varmt lys spre seg i brystet.
Da hun åpnet øynene, glødet Frosthjertet i hendene hennes, ikke lenger blått og kaldt, men hvitt og varmt.
☀️ Vinterlyset vender tilbake
Nivalia klappet i hendene av glede. «Du klarte det, Liva!»
Feen løftet Frosthjertet mot himmelen, og straks spredte et varmt, sølvhvitt lys seg over hele vinterengen. Snøen begynte å glitre igjen, trærne fikk vakre rimkroner, og alt ble fylt av en rolig, vakker vintermagi.
Isbjørnungen danset rundt av glede. «Takk, Liva!»
Liva smilte og pustet inn den friske vinterluften. «Det var en glede å hjelpe.»
Og slik ble Liva, for andre gang, reddende engel for den magiske engen – sommer som vinter.
Slutt – eller starten på et nytt vintereventyr…
Takk for at du leste dagens eventyr:
“There will always be enemies. Time to stop being your own.” – Larry Kramer
Noen ganger kjemper vi mot motstandere rundt oss – omstendigheter, kritikk, misforståelser. Men ofte er den hardeste kampen den som foregår inne i oss selv. Vi kan være våre egne strengeste dommere, våre egne hindringer, våre egne «fiender».
Men Gud kaller oss til noe annet.
Bibelen minner oss om at vi er skapt i Guds bilde, elsket fra før vi ble født. Likevel kan vi stå midt i livets kamp og glemme hvem vi egentlig er. Kanskje er det nettopp derfor Paulus skriver: “Om Gud er for oss, hvem er da imot oss?” (Romerne 8:31).
Det inkluderer også… oss selv.
Hva om vi sluttet å rive oss selv ned?
Hva om vi la ned våpnene vi retter mot vårt eget hjerte – tvilen, selvforakten, frykten – og i stedet tok imot den nåden Gud rekker oss hver dag?
📖 Jesus kom ikke for å fordømme, men for å sette fri. Når Han ser på deg, ser Han ikke dine feil først, men din verdi.
Så la dette være en påminnelse:
Det vil alltid finnes ytre utfordringer og “fiender” i livet, men du trenger ikke lenger være din egen. Løft blikket. Ta imot Guds fred. Gå i Hans styrke.
Gud er for deg – også på de dagene du ikke klarer å være for deg selv.
Endelig ble denne kjolen ferdig etter en stund:)
Baksiden 
Fremsiden
Jeg synes det gikk bra etter jeg måtte rekke opp flere ganger:)
Hva synes du?
Jeg er takknemlig for pauser. For de minuttene hvor jeg stopper opp, puster og kjenner etter. Der skjer ofte de viktigste tingene.
I en verden som ofte løper litt fort, kan det være en gave å stoppe et øyeblikk.
I dag inviterer denne luken deg til en liten pause – et stille rom der du kan puste, kjenne etter og bare være.
Kanskje finnes det noe i livet ditt akkurat nå du kjenner ekstra takknemlighet for?
En person, en liten hendelse, en følelse, eller kanskje bare muligheten til å starte på nytt hver dag.
Gi deg selv et øyeblikk til å legge merke til det.
La takknemligheten fylle brystet.
La pausen gi plass til ro.
Dette er dagens lille gave:
Et pusterom. Et øyeblikk av takknemlighet.
📝 Dagens oppgave – en liten takknemlighetspause
Sett en timer på 2 minutter.
Sett deg godt til rette, ta et par rolige pust, og legg hånden på hjertet.
I løpet av disse to minuttene:
Tenk på tre små ting du er takknemlig for akkurat i dag.
Det kan være noe enkelt: en kopp te, en beskjed du fikk, at du har et varmt sted å være, eller at du ga deg selv et øyeblikk til å puste.
Når tiden er ute, skriv ned én av tingene – helst den som overrasket deg mest.
Dette er en øvelse i både pause og takknemlighet, og den gjør underverker for roen i kroppen.
Med dette, ønsker jeg deg en god dag:)
Mine heklede figurene
På en liten gård innerst i en snødekt dal sto to små heklede snømenn på hver sin trestubbe i vinduskarmen. Den ene bar blå lue og blått skjerf og ble kalt Snømannen Blå. Den andre, med rødstripet lue og rødt skjerf, het Snømannen Rød.
Hver kveld når huset ble stille, våknet de til liv av den milde gløden fra stjernen som hang over vinduet. De kunne ikke bevege seg mens mennesker så på, men når natten senket seg, kunne de snakke sammen om alt som lå hjertene deres nært.
En kveld blåste vinden ekstra kaldt, og gjennom vinduet kunne de se et lite rådyr som sto og hutret i snøen. Snømannen Blå ble urolig.
«Stakkars lille rådyr,» sa han, «jeg skulle ønske vi kunne hjelpe.»
Snømannen Rød nikket. «Det minner meg om det hyrdene hørte den natten Jesus ble født – budskapet om fred på jord, og at vi skal vise omsorg for hverandre.»
Snømannen Blå sukket. «Men vi er bare små figurer av garn. Vi kan ikke gjøre noe.»
Snømannen Rød så på ham med et varmt, strålende blikk. «Du vet hva engelen sa? ‘Frykt ikke.’ Vi kan alltid gjøre noe – selv om det virker lite.»
Akkurat da begynte stjernen over dem å glitre ekstra sterkt. Et varmt lys fylte rommet, og plutselig kjente de en myk kraft som lot dem røre på armene sine. De klarte ikke gå langt, men de kunne vippe litt frem og tilbake.
«Hvis vi vipper oss sammen,» foreslo Snømannen Rød, «kanskje vi klarer å skape nok lyd til å vekke menneskene i huset. De kan hjelpe rådyret!»
Så snømennene vippet og dultet, helt til de fikk en liten treknagg til å falle i gulvet med et klonk!
Det var nok. Snart kom huseieren ut med lykt og varmt høy. Rådyret ble beroliget og tryggt fulgt tilbake til skogkanten der moren ventet.
Snømannen Blå ble rørt. «Vi gjorde faktisk en forskjell.»
Snømannen Rød smilte. «Når vi handler i kjærlighet, uansett hvor små vi er, kan Gud bruke oss til å bringe lys inn i mørket. Det er akkurat det julens budskap handler om.»
Og slik fortsatte snømennene å stå i vinduet hver kveld – små, stille påminnelser om at kjærlighet, håp og omtanke alltid finner vei, selv når man tror man ikke kan gjøre stort.
Takk for at du leste dages everntyr
