🎄 Luke 14 – Egenomsorg
I dag retter jeg takknemligheten innover.
Jeg er glad for alt jeg gjør for meg selv – de små og store tingene som hjelper meg å ha det godt.
Egenomsorg er ikke egoisme; det er å gi seg selv det man trenger for å kunne møte verden med mykere skuldre og et varmere hjerte.
Det er å lytte til kroppens signaler, respektere egne grenser og gi rom for øyeblikk av hvile.
📝 Dagens oppgave – Gi deg selv en liten handling av omsorg
Tenk over én ting du virkelig trenger i dag: hvile, ro, frisk luft, te, bevegelse, stillhet, et varmt bad, en pause fra skjerm eller en god tanke.
Gjør den tingen – og gjør den uten dårlig samvittighet.
Si stille til deg selv: Jeg fortjener å ha det godt.
Filippinsk julebord
God morgen til deg….og god tredjesøndags advent. Tja…for andre omgangen…var jeg med på et julebord. Filippinsk julebord hvor vi inviterte familien, venner og kjente.
Antrekket er kjøpt på Temu. Og jeg fortsatt ser sykt ut…og jeg egentlig ikke hadde det bra på grunn av magesmerter i det siste. Men jeg hadde ikke lyst å gå glipp av denne julefeiringen som jeg har vært med å planlegge og forberede.
Det skulle være kurvfest og jeg tok med helstekt ørret pluss is.
Lokalet som vi hadde pyntet
Hver og en hadde med seg gaver til loddsalg slik at vi kunne dekke utgifter til festen. Det kom flere gaver etterhvert.
Og all de gode maten…det kom også mer etterhvert:) Vi var ca 100 stykker og hver familie hadde med seg en eller to retter.
Glade gjeng
Kakebord
Det var mange som hadde forberedt seg til underholdning. Både barn og voskne: sang, dans og spill. Og en del av programnet var en konsert som heter “Cantata ” hvor jeg var med som “narrator” av Jesu fødsel mens de andre sang innimellom julesanger som handlet om Jesus. Vi hadde fått mye skryt av fremføringen og jeg var takknemlig for at det ble veldig vellyket.
Vi skal fremføre det igjen på søndagsmøte:)
Har du vært på julebord i år?
Eventyret om Gilo – den lille giraffen Gud aldri glemte
Dypt inne i en grønn, glitrende skog bodde en liten heklet giraff som het Gilo. Han var ikke som de andre dyrene i skogen. Han var liten. Myk. Litt skeiv i nakken. Og absolutt ikke så høy som en vanlig giraff.
Men hjertet hans var stort – mye større enn han selv skjønte.
Hver dag vandret Gilo langs den mosekledde stien og så opp på de høye trærne som strakte seg mot himmelen.
«Å, om jeg bare var større,» sukket han. «Da kunne Gud kanskje bruke meg til noe viktig.»
En morgen hørte Gilo en svak gråt. Han fulgte lyden og fant en liten fugleunge som hadde falt ned fra reiret sitt. De store dyrene var for tunge til å komme nær, og fugleungen skalv av redsel.
Gilo så opp. Reiret lå høyt, men ikke for høyt. Ikke for en som var akkurat hans størrelse.
«Men jeg er jo så liten,» sa han stille.
Da husket han plutselig et vers han hadde hørt av den vise gamle ugla:
«For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs, men en Ånd som gir kraft, kjærlighet og visdom.»
– 2. Timoteus 1,7
Ordene varmet ham. De fylte kroppen hans som små gnister av lys.
«Kanskje Gud kan bruke meg akkurat slik jeg er,» tenkte Gilo.
Han pustet dypt, brukte sine myke bein for å klatre opp på en lav grein, så en høyere – og sakte, forsiktig, kom han opp i riktig høyde. Med snuten løftet han fugleungen tilbake i reiret.
«Takk, lille giraff,» kvitret fuglemoren. «Du reddet barnet mitt!»
Gilo kjente noe han aldri hadde kjent før: glede som glødet langt inni hans heklete hjerte.
Fra den dagen forsto Gilo dette:
👉 At Gud bruker både store og små.
👉 At mot til å gjøre godt kommer fra Gud.
👉 At kjærlighet er større enn størrelse.
Og hver gang han vandret gjennom den grønne skogen og solstrålene danset mellom trærne, hvisket han stille:
«Takk, Gud, for at du skapte meg akkurat slik jeg er.»
En av mine heklede figurer
Fristelser
🎄 Luke 13 – Latter
Latteren som smitter, lyser opp en dag eller løser opp noe som var tungt –
den er jeg ekstra takknemlig for i dag.
Den boblende, myke, bråkete eller stille latteren som minner oss på at kroppen også vet hvordan den skal slippe taket.
Latter er som små glimt av lys – en gave vi både kan gi og få.
📝 Dagens oppgave – Finn et lite glimt av humor
Tenk tilbake på noe som fikk deg til å le i det siste – stort eller lite.
Del det med noen, eller skriv det ned for deg selv.
Hvis du ikke kommer på noe: se en kort videosnutt, et klipp, en tegneserie eller minn deg selv på en intern spøk.
La kroppen få kjenne litt letthet i dag.
Et dikt om Lina
I et syrom fylt med tråd og ting,
henger dokka som en liten dronning.
Med kjole brun og blomsterprakt,
står hun støtt med tekstilsydd makt.
På hylla bak står nøster tett,
som farger dagen hennes rett.
Hun svever nesten – myk og kjær,
en håndlaget helt med egen sjarm og sær.
Med lua gul og håret bust,
har hun alltid skaperglust.
I rommet hvor ideer gror,
er hun den som hemmelig heier på alt du gjør.
Originalen:
Ikke motløshetens ånd
Bibelvers:
Refleksjon:
Livet gir oss kriser, store og små. Noen ganger kjenner vi oss tynget av bekymring og frykt, og vi mister lett motet. Men Gud har ikke gitt oss en ånd av motløshet. Han har gitt oss sin kraft, sin kjærlighet og sin visdom. Når vi vender oss til Ham, kan selv krisen bli en mulighet – en anledning til å lære, vokse og erfare Hans hjelp på en ny måte.
Bønn:
Gud, la oss få øye på mulighetene i de kriser vi møter i hverdagen.
Lær oss å løfte blikket bort fra selve stormen, og heller se hvordan vi kan lære og ta imot din hjelp,
slik at vi kan seire og fly på troens vinger.
La ikke bekymringene binde oss, men gi oss frimodighet til å være din stemme.
Takk for at du ikke har gitt oss motløshetens ånd,
men kraftens, kjærlighetens og sindighetens ånd.
I Jesu navn.Amen
🎄 Luke 12 – Kreativitet
Takknemlig for kreativiteten som finnes i oss alle.
For idéene som dukker opp når vi minst venter det, impulsene som pirrer nysgjerrigheten, og drømmene som gir livet både farge og retning.
Kreativitet er ikke bare maling, musikk eller ord – det er måten vi løser problemer på, hvordan vi uttrykker oss, og hvordan vi gjør verden litt mer vår.
📝 Dagens oppgave – Gi kreativiteten litt rom
Sett av 5 minutter i dag til noe lekent og spontant.
• Tegn noe uten å løfte blyanten.
• Skriv en setning som begynner med “Hva hvis…”.
• Lag en liten melodi, en form, en idé – hva som helst.Ikke tenk på resultatet. Bare på gleden ved å skape.
Når du er ferdig, legg merke til hvordan det føltes å slippe kreativiteten løs.
Sunniva og den gule veska
🌻 Et lite eventyr fullt av latter, støv og oppdagelseslyst
Dette er historien om Sunniva, en heklet dokke med et nysgjerrig smil, bustete hår og en veske så gul at selv sola måtte blunke to ganger. Hun er aldri redd for å utforske verden rundt seg — selv om den verdenen noen ganger bare er stua!
Det var en gang ei heklet jente som het Sunniva. Hun hadde krøllete hår, et stort smil, og en veske så gul at selv sola ble litt misunnelig.
Sunniva var kjent i hele Hekleby for å være den mest eventyrlystne dokka i sofahjørnet. Hun kunne aldri sitte stille lenge. Hver morgen sa hun:
– «Verden er for stor til å bare sitte her og vente på støv!»
Så en dag fylte hun veska si med det viktigste hun eide: et lite nøste garn (for nødsituasjoner), en heklenål (for oppfinnelser), og en karamell (for mot).
Da hun åpnet døra, ropte hun:
– «Nå skal jeg finne noe som ingen dokke har funnet før!»
Hun vandret gjennom huset som en ekte oppdager. Først klatret hun opp på kjøkkenbordet – “Mount Kjøkkenbenk” – hvor hun oppdaget de mystiske krystallene kjent som Sukkerkorn. Hun vurderte å ta med noen som bevis, men de klistret seg fast i fingrene hennes, så hun bestemte seg for å la dem være.
Videre dro hun til Sofaørkenen, der putene var så store at hun nesten mistet veska i en sprekk.
– «Puh!» pustet hun. «Nå skjønner jeg hvorfor folk sier man kan forsvinne i sofaen!»
Etter en lang reise nådde hun endelig Den Forbudte Bokhylla – et sted bare støvtroll våget å gå. Der, på den nest høyeste hylla, fant hun noe helt utrolig: et glitrende garnnøste som hadde rullet seg vekk for lenge siden.
– «Aha!» sa Sunniva triumferende. «Et tapt nøste fra fortiden! Dette må reddes!»
Hun festet nøstet i veska og begynte ferden hjemover. Men på vei tilbake møtte hun en støvbunny som hvisket:
– «Hvis du hjelper meg å rydde under sofaen, skal jeg vise deg en snarvei!»
Sunniva nikket, hjalp den lille støvbunnyen med å samle støv til en liten hule, og fikk som lovet en hemmelig sti rett hjem.
Da hun kom tilbake til sofahjørnet, ropte de andre dokkene i kor:
– «Hva fant du, Sunniva?»
Hun smilte bredt, tok fram det glitrende nøstet og sa:
– «Jeg fant bevis på at det finnes eventyr selv i støvete hjørner — man må bare tørre å lete!»
Og siden den dagen har ingen nøster, knapper eller heklenåler i huset fått ligge i fred – for Sunniva og den gule veska er alltid på jakt etter neste eventyr.
Et muntert og varmt eventyr om Sunniva, den heklete jenta med den gule veska og et hjerte fullt av oppdagelseslyst. Hun minner oss på at selv de minste rom kan romme store eventyr – hvis man bare har mot til å se etter. 🌻
Originalen:)
