Roser og Torner: En Mors Reise fra Filippinene til Norge
For noen år siden:
Hvordan jeg fant glede, håp og styrke midt i hjertesorg
Et Vakkert Liv… med Torner
De sier at roser er vakre – men de har torner. Slik beskriver jeg mitt liv i Norge. Fylt med skjønnhet, kjærlighet og muligheter, men også med smerte og vanskelige valg.
Før jeg giftet meg, fikk jeg beskjed om at jeg kunne søke om permanent opphold for barna mine, slik at de kunne bo hos meg. Jeg stolte på det, og søkte med håp i hjertet. Men hjertet mitt brast da utenriksmyndighetene avslo søknaden.
Jeg kjempet. Jeg hyret advokat. Jeg ba media og en politiker om hjelp. Men svaret var fortsatt nei. Grunnen? Barna mine hadde fortsatt en far som levde. Det spilte ingen rolle at det var jeg som forsørget dem, økonomisk og følelsesmessig.
Etter hvert fikk de innvilget turistvisum – en lettelse, men også en sorg. De kunne besøke meg, men ikke bli. Og jeg måtte ta det vanskeligste valget: å bli i Norge for familien jeg hadde her, eller reise tilbake til Filippinene og møte en usikker fremtid.
Jeg valgte å bli. Og jeg takker Gud hver dag for min mor og søstre, som tok vare på barna mine gjennom livets opp- og nedturer. Jeg besøkte dem når jeg kunne, og støttet dem økonomisk. Men savnet var alltid der.
Å Velge Å Smile Tross Smerten
Selv om hjertet mitt var knust, måtte livet gå videre. Jeg bestemte meg for å gjøre det beste ut av situasjonen. Og så, i 1998, skjedde det jeg hadde drømt om lenge: Barna mine fikk besøke meg i Norge.
For en kort stund var hjertet mitt helt. Her er noen av minnene vi delte – enkle, vakre og uforglemmelige.
❄️ Et Glimt av Snø – En Barndomsdrøm Går i Oppfyllelse
Det var april, og plutselig begynte det å snø!
Barna mine, som aldri hadde sett en snøfnugg før, fikk endelig oppleve det – kaldt på huden, magisk i øynene. En drøm som gikk i oppfyllelse. De fikk treffe deres yngste søster.
🛶 Solskinn, Maling og en Liten Båt
De hjalp til i hagen og malte vår lille båt sammen med min mann. Vi nøt den sjeldne norske solen og lo sammen. Enkle øyeblikk, men for oss betydde de alt.
🩺 Stolt Mor på Arbeidsplassen
Jeg tok dem med til sykehjemmet der jeg jobbet. Takk til mine gode kollegaer som lot oss ta bilder! Jeg var så stolt av å vise dem mitt andre hjem – et sted der jeg fant mening og verdighet.
🎣 Første Fangst: Fiske og Blåskjell
Vi dro på fisketur for aller første gang – og fikk masse fisk!
Vi plukket også blåskjell mens sjøen var lav, noe de aldri hadde gjort før. Bøtten – og magen vår – ble full. Enkel glede, stor lykke.
🐄 En Dag på Gården: Læring, Latter og Liv
På onkelen til min manns gård fikk barna prøve å melke kuer. De lærte fort – og smakte fersk melk rett fra kua, uten konserveringsmidler! De prøvde også å sitte på en ku (ikke jeg – jeg ble stående på bakken!).
Og så – et uforglemmelig øyeblikk: En ku skulle føde. Min mann hjalp sin onkel mens vi så på i forundring. Det var første gang jeg så en fødsel på nært hold. Kalven kom trygt til verden – og vi luktet kanskje som kyr og griser etterpå, men minnene var gull verdt.
📚 Et Blikk inn i Norge i 1998
Vi besøkte postkontoret, biblioteket og butikkene i området. Vanlige steder – men for barna mine, var det som å gå i en ny verden.
🏰 Historie og Heltemot: Austrått Fort
Vi tok turen til Austrått Fort og Fosen krigshistoriske samlinger. Der fikk vi se gjenstander fra krigstiden – brukt av både soldater, motstandsfolk, sivile og krigsfanger. Et mektig innblikk i Norges historie og motstandskraft.
🇵🇭 Stolte Filippinere: Feiring av Uavhengighetsdagen
Vi ble med på feiring av Filippinenes nasjonaldag. Vi bar våre nasjonaldrakter, laget filippinsk mat og lekte tradisjonelle leker. Det var en glede å se nordmenn og filippinere dele latter og måltid sammen. En dag fylt med fellesskap og stolthet.
👑 Kongelige Øyeblikk og Familieglede
Vi besøkte kongens og dronningens residens i Trondheim – et sted vi aldri hadde trodd vi skulle se.
Vi ble også invitert til dåpen til sønnen til min kusine. Min andre datter var dessverre ikke med – hun måtte reise hjem tidligere for å begynne på høyskole. Men hun var med oss i tankene. ( Og i dag, har hun også reist tidligere i himmelen)
💔 Og Så… Et Nytt Farvel
Plutselig var det tid for nok et avskjed. Denne gangen var det de som måtte reise.
Tårer. Savn. Hjertesorg igjen. Men vi klarte oss. Vi bar minnene med oss, og kjærligheten holdt oss sammen – selv over avstand og tid.
✨ Et Liv Fylt med Kjærlighet – Uansett Avstand
Min historie er langt fra perfekt. Den er fylt med savn, avstand og vanskelige valg.
Men den er også fylt med kjærlighet – kjærlighet som strekker seg over hav, som varer gjennom år, og som tåler alt.
Til deg som også har måttet ofre tid med familien din – som har kjent på savnet og smerten: Du er ikke alene. Din styrke betyr noe. Din kjærlighet forandrer liv.
Repost…året var i 1998 da de var her på besøk første gangen. Jeg fjernet bildene ettersom det flere av dem som ikke bli publisert nå..
Tusen takk for at du leste.
Med kjærlighet,
Happy
Prayer for Words
Rydding
Jeg husker en gang jeg ryddet i kjelleren… og tenkte: “Dette blir enkelt.”
Vel… der tok jeg feil. 😅
Kjelleren så ut som hummer og kanari. Kasser, gamle bøker, rare ting, arvet ting jeg ikke engang visste jeg hadde. Jeg satt fast midt i kaoset og innså at ryddejobben var mer enn å flytte ting – den fikk meg til å tenke på livet mitt også.
Som oftest prøver jeg å gjøre alt selv. Men hei… jeg er ikke superwoman. Jeg kan ikke fikse alt alene. 💁♀️
Paul David Tripp minner oss om noe viktig:
«Suksess i liv og tjeneste er ikke Guds bekreftelse på din karakter, men snarere en åpenbaring av Hans.»
Vi trenger ikke være perfekte. Gud kan bruke hvem som helst – rik eller fattig, klok eller fullstendig håpløs når det gjelder å rydde kjellere… eller liv. 😇
Litt bønn i farta:
Himmelske Far, takk for at Du jobber gjennom oss, selv når vi prøver å gjøre alt på vår egen måte. Hjelp oss å være trofaste, generøse og ydmyke. La oss huske at Din kraft er mye større enn vårt stressnivå når kjelleren ser ut som et kaos. Gi oss styrke, visdom og tålmodighet. La vårt liv bære Din frukt: ❤️, 😄, ✌️, tålmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, mildhet og selvkontroll. Amen.
Moral: Noen ganger må vi stoppe, puste og innse at Gud har en plan – selv om det betyr å sitte fast blant gamle ting en stund. 😉
Tips til dagen:
Ikke prøv å rydde kjelleren (eller livet) alene. Stol på at Gud kan bruke deg, uansett hvor kaotisk det ser ut. Og husk: litt humor hjelper alltid! 😂
Typisk sommer
Utifrilufts utfordring denne helgen. Typisk sommer.
Jeg deler min nesten typisk sommer i år:)
Lek
Besøk i en dyrehage
Beach
Dronning for en dag
Ferie i Taiwan
Ispising
Photoshoot
Solnedgang
Og typisk sommer: blomster
Og bærplukking
Håper det er godkjent:)
Tittel: Når Gud taler – og vi lytter
En andakt og bønn inspirert av Jesaja 48 – om å lytte til Gud, takke Ham i alt, og stole på at Han leder oss på veien. Gud er trofast og ønsker å gi oss fred som en elv.
📖 Bibelvers:
«Om du bare ville høre på mine bud! Da skulle din fred bli som en elv, og din rettferd som havets bølger.»
– Jesaja 48:18
🕊️ Andakt:
Å vandre med en lyttende ånd i en verden full av støy
Har du noen gang opplevd at Gud svarer før du rekker å fullføre tanken? Som om Han allerede vet det hjertet ditt prøver å si – med eller uten ord? Slik er vår Gud. En Far som lytter – alltid. Ikke bare når vi folder hendene, men også når vi sukker stille i sjelen.
Men relasjonen er tosidig. Gud kaller oss også til å lytte. Ikke bare på søndag, men hele tiden – 24/7. Å være årvåken for Hans stemme midt i alt bråket. For Han har noe å si om våre tanker, ord og handlinger. Ikke for å begrense oss, men for å beskytte og veilede.
Han er en mester i å legge puslespillets brikker på rett plass – selv når vi ikke skjønner mønsteret. Gud danner bilder av skjønnhet i livene våre, også når vi selv bare ser rot og kaos.
Men det finnes også en advarsel. Fienden visker løgner, og frister oss til å gå egne veier. Guds bud er ikke ment å tynges av, men å bevares i hjertet. De leder til liv og fred – ikke frykt og forvirring.
Midt i velstand kan vi så lett glemme Kilden. La oss aldri bli så mette at vi slutter å takke. For Han er trofast, tålmodig, og hellig. Han kunne forlatt oss i syndens gjørme, men i stedet grep Han inn – vasket oss rene, og kalte oss ved navn.
Hver dag viser Han oss veien. Han lærer oss det som gagner oss. Når vi lytter til Ham, blir freden vår som en elv – og vår rettferd som bølger som aldri slutter å rulle inn mot strand.
Gud har ikke bare skapt deg – Han har kalt deg. Han vil fullføre det Han har begynt i deg. Han har ikke strøket ut navnet ditt. Det står skrevet – i Hans hjerte, for alltid.
🙏 Bønn:
Himmelske Far,
takk for at Du alltid lytter – selv når vi bare klarer å sukke.
Hjelp oss å lytte tilbake. Ikke bare av plikt, men av kjærlighet og tillit.
La oss aldri bli så opptatte at vi glemmer Din stemme.
Lær oss å være takknemlige – for både de store velsignelsene og de små detaljene.
Vis oss fiendens bedrag, så vi ikke vanærer Ditt navn.
Rens våre liv, og bevar våre hjerter i sannhet.
Takk for at Du grep inn da vi var tapt, og gjorde oss hvite som snø.
Du er vår Skaper, vår Frelser, vår trygge tilflukt.
La vår fred være som en elv, og vår rettferd som havets bølger.
Vi priser Deg – vår kilde, vår skygge, vår levende Gud.
I Jesu navn,
Amen.
Skjønnhetsvalgkamp 2025: Billigkjerringråd vs. Luksuskrem – hvem får stemmen din?
Når vaseline, kokosolje og honning stiller til valg – og lover mirakler – men leverer poser under øynene.
Det er rart hvordan vi noen ganger drømmer om å bli rynkefrie for en billig penge. Jeg så en video som lovet gull og grønne skoger: bland vaseline, kokosolje, olivenolje og honning, smør det under øynene – og poff! – rynkene skulle visstnok fordufte.
Jeg kjøpte ingrediensene, rørte sammen miksturen og smurte ansiktet mitt med kirurgisk presisjon, spesielt under øynene. Så krøp jeg til sengs, trygg på at jeg ville våkne som en yngre, glattere versjon av meg selv.
Men da jeg slo opp øynene neste morgen (etter å ha sovet som et murmeldyr – og i følge Hr. Happy, ikke engang reagert på brannalarmen som pep midt på natta), fikk jeg sjokk: øyeposene mine hadde fått ekstra bagasje.
Jeg prøvde å tenke logisk: kunne det være dårlig søvn? Nei – jeg sov jo godt. Jeg vasket ansiktet, presset litt på posene, og smurte på et nytt lag av “mirakelstoffet” for å gi det en sjanse til. Halvveis ut i dagen sjekket jeg speilet – og tro det eller ei – hevelsen var ikke bare tilbake, den var mer kreativ. Ujevne bulker og poser i et asymmetrisk kunstverk.
Da var det slutt. Jeg vasket bort alt og sverget på å aldri prøve det igjen. Jeg har allerede store nok øyeposer – jeg trenger ikke ekspandere til håndbagasje og innsjekket koffert.
Hr. Happy ristet bare på hodet og sa: “Jeg skjønner ikke hvorfor du bruker sånne ting. Jeg bruker ingenting.”
Jeg svarte: “Du trenger ikke – jeg elsker deg uansett.”
Og han smilte. Men innerst inne… ja, jeg ville jo være fin i hans øyne.
Så nå står jeg i et slags valg:
Parti DYRKREM: Lover dokumenterte resultater – men koster en halv månedslønn.
Parti KJERRINGRÅD: Billig, naturlig – men kan resultere i ujevne hevelser og spontan bagasjevekst.
Hva velger du?
Et bidrag til Kjerringstankers utfordring til ordet : valgkamp
Les også Valgkamp om Butikk vs netthandel
Livet på lavgir – tanker fra en ufør
Noen dager føles livet som en evig kaffepause: litt langsommere, litt roligere, men med tid til å legge merke til de små tingene. Å være ufør handler ikke bare om å «ikke jobbe» – det handler om å finne en ny rytme og akseptere egne grenser.
Gjennom det har jeg funnet trøst i ordene fra Filipperne 4:13: «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.» Selv når kroppen sier nei, kan jeg stole på at Gud gir meg styrke til å komme gjennom dagen.
Dette minner om at selv når kroppen har sine begrensninger, kan Gud gi styrke og utholdenhet i hverdagen.
Salme 46:10:
«Stans opp, og kjenn at jeg er Gud!»
Å være ufør har lært meg verdien av små seire – å fullføre en oppgave hjemme, å nyte en kopp te uten dårlig samvittighet, eller bare å puste ut og kjenne roen. Livet stopper ikke opp fordi kroppen setter grenser – det finner bare nye veier.
Så til alle som kjenner seg igjen: vi lever på vår måte, og det er helt greit. Og ja, noen ganger kan vi tillate oss å være late – for å lade batteriene krever faktisk energi.
Hva slags tanker har du om uførhet?
Fra heklenål til strandpromenade – og blåbærpai på toppen!
I går følte jeg meg som en blanding av designer, kokk og stranddiva – alt på én gang.
Først: outfiten. Jeg stilte i min egenproduserte kreasjon: en kjole og veske jeg har heklet selv. (Ja, det tok bare sånn… noen timer… eller uker… eller måneder. Men hvem teller?) Vesken var perfekt for bursdag – akkurat stor nok til å romme mobil, leppestift og… gaven.
Hjemmelaget gaven til og med
Laget en til…til noen andre som skal ha bursdag:)
Så disket jeg opp med hjemmelaget middag hjemme, fordi ingen tar vare på meg som… meg selv.
Etterpå bar det videre til bursdagsfeiring, hvor jeg nøt middagen (igjen)som ble servert (hjemmelaget pizza) og blåbær paien og komplimenter (mest om kjolen, men jeg tar det).
Og som prikken over i-en: en liten tur ved stranden før bursdagen. Vinden lekte med kjolen (heldigvis var den godt heklet!), og jeg følte meg nesten som i en reklamefilm – bare med litt mer sand under skoen og litt mindre Hollywood-filter.
Konklusjon: Med heklenål, gryte og en strand, kan man faktisk ha en ganske perfekt dag. 🎉🏖️🍰
Har du hatt en perfekt dag i går?
Fra au pair til ekte kjærlighet – og den mest sjøsyke bryllupsreisen noensinne
Kjærlighet ved første blikk (og blå øyne)
Jeg kom til Norge i august 1989 som au pair for søsteren min. Det var høst, vinden var kald, og jeg ble nesten blåst bort.
Men det var én mann som virkelig tok pusten fra meg. Han plukket tørre kvister på gårdsplassen, og jeg klarte ikke ta øynene fra ham. Søsteren min sa at han var sjømann, nylig hjemkommet.
Noe i meg visste bare at denne mannen ville bli viktig i livet mitt. Hjertet dunket og jeg begynte å speide etter ham hver dag. Jeg fikk ikke sove – han var i tankene mine hele tiden.
Så, plutselig en dag sto han i døra. Han skulle besøke svogeren min. Jeg fikk sett ham på nært hold, og det som fanget meg mest var de vakre blå øynene hans. Hjertet mitt ropte dugg…dugg…dugg.
Han inviterte meg hjem på kaffe, men jeg takket nei. I mitt hjemland var det ikke vanlig at en kvinne besøkte en mann alene. Jeg angret etterpå, og begynte å følge med ekstra godt bak gardinene.
Heldigvis ringte han en dag og spurte om jeg ville bli med på en kjøretur. Jeg sa ja – og det ble som en første date. Vi snakket engelsk, jeg fortalte om barna mine på Filippinene og livet mitt. Jeg så at han ble tankefull. Kanskje det ble mye for ham? Jeg var tross alt en trebarnsmor.
Vi kom nærmere
Etter en tid dro han igjen på sjøen. Da han kom tilbake, skulle søsteren min og mannen hennes reise bort. Han ble spurt om å hjelpe meg og niesene mine – og det gjorde han, hver dag.
Vi kom nærmere. Jeg følte at han også hadde følelser for meg, men han var usikker. Ville han klare ansvaret for mine barn? Jeg var også sterilisert, så sjansen for egne barn var liten.
Folk advarte meg. De sa stygge ting om ham. Men jeg så noe annet – godhet, omtanke og varme. Og kjærligheten seiret.
Han sa:
“Jeg skal gifte meg med deg, uansett hva fremtiden bringer – barn eller ikke barn.”
Et enkelt bryllup, en stor kjærlighet
Vi giftet oss hos sorenskriveren 20. desember 1990. Det var enkelt – bare oss, moren hans og en forlover. Brudekjolen lånte jeg fra søsteren min.
Han liker ikke selskaper og oppmerksomhet, men det gjorde ingenting. Jeg følte meg som Askepott – og jeg fikk min prins.
35 år senere er vi fortsatt like forelsket – kanskje enda mer. Han ser på meg med kjærlighet, respekterer meg, støtter meg. Kulturforskjeller har aldri vært en barriere. Noen ganger spør jeg meg selv: fortjener jeg virkelig en så snill mann?
Svaret er kanskje ikke viktig. Jeg er bare takknemlig.
Bryllupsreisen jeg aldri glemmer (og aldri gjentar!)
Bryllupsreisen? Jo – han måtte tilbake på sjøen rett etter vi giftet oss. Han spurte kapteinen om jeg kunne bli med, og jeg fikk lov!
Men det ble ikke akkurat luksus. Jeg ble sjøsyk. Hver gang båten beveget seg, kastet jeg opp. Jeg trodde jeg skulle dø!
Jeg lå mesteparten av tiden på lugaren hans. Når båten lå til kai, ble jeg bedre, og da hjalp jeg kokken med oppvask og rydding. Jeg fikk se litt av England og Skottland.
Jeg måtte også prøve redningsdrakten – men den var altfor stor. Heldigvis trengte jeg den aldri.
Det hele var som et eventyr… et som jeg er fornøyd med å ha opplevd én gang. Jeg foretrekker beina på jorda – havet får min sjømann ta seg av. 😄
Slutten på eventyret? Nei, det var bare starten
Mot alle odds ble vi foreldre. En norsk lege sydde sammen egglederen min, og vår datter kom til verden. I dag er hun 31 år.
Vi er nå både gamle og rynkete,men
Men jeg kan si én ting:
Han får fortsatt hjertet mitt til å banke – dugg…dugg…dugg 💗
Takk for at du leste
Del gjerne hvis du kjenner noen som tror på kjærlighet, mot og litt sjøsyke romantikk. Har du en uforglemmelig kjærlighetshistorie? Fortell meg i kommentarfeltet! 😊
Repost 🙂