Langt inne i vinterlandet vandret en liten gutt med blå hatt og varme, heklede klær. Snøen knirket under støvlene hans, og den grønne vesken hang trygt over skulderen.
I vesken bar han sin største skatt – en liten bibel.
Han het Elias.
Elias var en reisende predikant. Ikke høy og voksen, men liten og modig. Han gikk fra gård til gård, fra hytte til hytte, gjennom snødekte skoger og over islagte stier. Der kulden var sterkest, ville han bringe varme ord.
En kveld kom han til en enslig hytte med lys i vinduet. Han banket forsiktig på døren.
En gammel mann åpnet. Øynene hans var slitne.
“Jeg har med meg en historie,” sa Elias og smilte.
De satte seg ved peisen. Elias tok frem den lille bibelen, åpnet den forsiktig, og leste om håp. Om lys i mørket. Om fred midt i vinterstormer.
Flammene danset i peisen. Utenfor blåste vinden. Men inne ble det stille.
Da Elias gikk videre neste morgen, var mannen ved døren og vinket farvel – med et smil han ikke hadde hatt på lenge.
Elias vandret videre gjennom snøen, med blå hatt og varm tro. For han visste noe viktig:
Selv den minste kan bære et stort budskap.
Elias er mitt syvende hekleprosjekt i år:)
Hittill hadde jeg laget:
Hadde laget to tøfler
Hadde også prøvd meg på akvarellmaling
og laget masse kort
