Har du prøvd?
Har du det slik at når du blir invitert til et selskap er at du må gjøre ditt beste for å se pen ut for å bli likt? Og i selskapet prøver du å være den person som de fleste snakke med?
Som en utlending, når jeg er blant de norske, pleier jeg alltid å finne noe å snakke med andre om for det er ikke en selvfølge at de andre snakker med meg. Kanske de er like usikkert å finne noe å snakke med meg om særlig hvis det er ikke kjent folk?
Ja, vi ville helst bli likt av andre, men det kan være strevsomt det. For å behage andre folk er ikke en enkelt oppgave for folk har ulike forventninger. Kjemien spiller også en viktig rolle. Kanskje sidemann liker å bare betrakte folk i et selskap og du prøver og prøver å få vedkommende i tale?
Faren med det er at vi kan glemme å være oss selv. For hver jo en er jo god nok på sin måte?
Nå jobber jeg med meg selv om å ikke streve for å bli likt, men at jeg skal være meg selv. Det er vel br nok det? Så lenge jeg gir det beste utgave av meg selv. Gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg selv. Det er eb velsignelse å slippe å streve. Vi gjør det likevel nok i mange områder i våre liv som i mitt tilfelle, å klare hverdagen på grunn av kronisk sykdom. Å finne små gleder i hverdagen til tross for det.
Enn du? Jobber du mye for å behage andre folk?
Niks. Jeg er overhode ikke interessert i å enige andre. Jeg liker å bli respektert for den personen jeg er. Hyggelig hvis folk liket meg. Men å prøve å behage andre, niks. Den tid er forbi.
Så bra det min bloggvenn:)
Slik skal det være:)
Ja, jeg gjør nok det… Helt naturlig, tilpasser meg lett andre og setter meg inn i andres situasjon. Men ikke for enhver pris, for jeg merker fort om energien til folk ikke er god. 🙂
Vi gjør som regel det fordi vi vil ikke såre folk, men det finnes vanskelig folk også. Takk for titten:)