Dagens tekst: Markus 6:45–52

Refleksjon

Når jeg leser denne teksten, blir jeg spesielt berørt av at Jesus gikk opp i fjellet for å be. Selv han, Guds Sønn, trengte stillhet og alenetid med sin Far. Det minner meg om hvor lett jeg selv kan bli opptatt, distrahert og sliten – og hvor nødvendig det er å trekke meg tilbake for å søke Gud. Hvis Jesus trengte det, hvor mye mer trenger ikke jeg det?

Jeg legger også merke til at Jesus så disiplene kjempe mot vinden. Han visste hva de sto i. Likevel lot han dem kjempe en stund før han kom til dem. Det treffer meg. For noen ganger føles det som om jeg roer og roer i motvind i mitt eget liv, og jeg lurer på hvor Gud er. Men denne teksten minner meg om at han ser. Han har oversikt. Han kommer – kanskje ikke alltid når jeg ønsker det, men alltid i rett tid.

Når Jesus kommer gående på vannet, blir disiplene redde. De tror det er et spøkelse. Hvor ofte gjør ikke jeg det samme? Jesus kan være nær i en situasjon, men fordi det skjer på en måte jeg ikke forventer, kjenner jeg ham ikke igjen. I stedet for å ha tillit, fylles jeg av uro.

Ordene hans treffer meg personlig:
«Vær ved godt mot. Det er jeg. Vær ikke redde.»

Det er som om han sier det direkte til meg i mine stormer. Når bekymringer, tvil eller frykt prøver å ta overhånd, minner han meg om hvem han er. Han er den samme i dag som den gangen – han som går på vannet, han som stiller vinden.

Jeg må også innrømme at jeg noen ganger tviler på om Gud virkelig kan gripe inn i mitt liv slik han gjorde i Bibelen. Det er lettere å tro på miraklene som skjedde den gang enn å tro på mirakler i dag. Men denne teksten utfordrer meg: Tør jeg å tro at Jesus fortsatt handler? At han fortsatt kan stille stormene – også i mitt liv?

Jeg ønsker å ha en tro som hviler i ordene hans, selv når vinden blåser. En tro som ikke bare ser stormen, men ser ham som kommer gående på bølgene.

Bønn

Jesus,
du ser når jeg kjemper i motvind.
Du vet når jeg føler meg sliten, redd eller usikker.

Hjelp meg å søke deg i stillhet, slik du selv søkte din Far.
Hjelp meg å kjenne deg igjen når du kommer –
og gi meg mot til å stole på at du fortsatt gjør under.

Still stormene i hjertet mitt,
og lær meg å hvile i ordene dine:
«Vær ved godt mot. Vær ikke redde.»

Amen.

Hva med deg?

Kanskje handler ikke denne teksten bare om en storm på Genesaretsjøen, men om stormene i våre egne liv.
Jesus kommer – også når bølgene er høye og vinden er sterk.

Hvilken storm står du i akkurat nå, og tør du å stole på at Han kommer til deg midt i den?