Hjemme, men ikke hjemme!
Filippinene. Landet jeg kom fra.
Hva betyr egentlig et hjem? Hjemplassen?
Eller hjem man har skaffet seg i ettertid?
Men hva om man blir født i et annet land som meg og er nå bosatt i Norge?
Hvor er mitt egentlig hjem?
Jeg føler meg som en utlending på begge steder uansett om jeg er på hjemlandet mitt eller i Norge.
Det er ikke en klage. Jeg spesifiserer bare en fakta.
HJEMLANDET
Forrige gang jeg var hjem på Filippinene, der jeg kom fra, føltes det som jeg var hjemme, men ikke helt. Jeg snakket morsmålet, spiste filippinske retter og alle rundt meg, ligner meg. Vi har den samme brune huden og svarte håret, selv om noen andre har også farget hårene. Men man vet jo at under de fargete hårene, var det i grunnen svarte hår. Men, jeg er ikke lenger helt som dem. Jeg har merket at tankegangen min er blitt fornorsket. Og det er mye i filippinske kultur som jeg synes bør forandres. Kultur som for meg var helt naturlig, før jeg reiste til Norge.
Som for eksempel, når noen kommer tilbake til Filippinene på ferie fra utenlands, tar slektningene eller venner som en selvfølge at de skal spandere på dem når alle skal ut på tur eller utflukt. Det høres nesten rart ut hvis du som er kommet på ferie skal forvente at de andre skal betale sin del. Filippinske folk tror at alle som kommer til å tilbringe ferie der har mye penger og det er bare en naturlig ting til å gjøre. Spandere til alle. Slik gjør man ikke i Norge. Man betaler hver sin del unntatt det er noen som har sagt at han eller hun har lyst til å spandere. I grunnen er jeg glad for at jeg kan glede noen, men jeg mener at det skal ikke være en selvfølge.
Å VÆRE EN GJEST
Men hvorfor føler jeg meg som en gjest der og ikke hjemme? Det kan være fordi at jeg har ikke mine egne ting, ikke min egen seng og må ta hensyn til de som bor der. Jeg har ikke arbeid der og er bare der på besøk hos moren min, barna og barnebarna. Og de har sine egne rutiner. Misforstå meg rett. Jeg er glad i familien min der og mine landsmenn og er jeg har ikke imot å ha en filippinsk opprinnelse. Men jeg er også takknemlig for å ha kommet til Norge. Oppleve andre kulturer og fire årstider, som vi ikke har på Filippinene.
Å BO I NORGE
I Norge, har jeg mine egne ting. Jeg jobber her. Og mine venner bor her, selv om jeg har mange venner utenlands i blogverden. Egentlig, her er hjemme mitt nå, selv om jeg ser ikke ut som en nordmann. De er et ordtak på engelsk ” Home is where your heart is”. Og det er jo her i Norge mitt hjerte ligger nå. Hos mannen min og vår datter. Hos Norges befolkning. Vel, det høres rart ut, men slik ble det etter 30 år i Norge. Hjemme eller ikke!
Dagens ord:
Ta vare på klokskap og omtanke, og slipp dem ikke av syne, min sønn.
Da blir de til liv for deg, og et vakkert kjede på din hals.
Ordspråkene 3: 21-22
Kjempefint innlegg med flotte og fine tanker som du skriver. Viktige tanker dette om hva som er hjemme.
Tusen takk for dagens ord. Kjempefine ord fra Ordspråkene det <3 <3 <3 🙂
Ønsker deg en kjempefin lørdag <3 🙂
Purr, purr, og klem fra Toril og kattene
Skjønner følelsen din når det gjelder dette. Selv har jeg jo bodd så mange steder at jeg en periode lurte på hvor jeg følte meg mest hjemme. Og det kan forandre seg egentlig….nå føler jeg meg mest hjemme i Huset ved sjøen. Kanskje fordi det minner om barndommens hjem i Nord-Norge ved sjøen. Vet ikke…jeg tenker ikke så mye på det lenger.
Fint innlegg! 🙂 Så mange år som du har bodd i Norge nå, så er det ikke så rart du har blitt litt mer norsk i tankegangen. 😀
Fine tanker 🙂 Jeg har jo bare bodd på samme plassen i Norge alltid.. (Mjøndalen)..og her føler jeg tilhørighet :)) Sikkert ikke lett å ha to tilhørigheter..men det kan jo være berikende også.. Du virker i alle fall godt tilpassa her i Norge ..og virker så positiv <3
Jeg tenker også at det er her du er hjemme 🙂 Der du har ditt NÅ. Jeg har flyttet flere ganger her i Norge jeg, og det blir et NYTT hjem hver gang. Det er ikke husene heller for meg som er HJEM. Men meg og Hr Frodith. Hvis ingen av oss er her i leiligheten er det bare et skall og noen TING. Det er vi menneskene som gjør det til hjem. Og jeg tenker med deg, Man trenger ikke være hvit/rosa i huden for å føle seg hjemme her. Landet er til for de som trives og vil det vel, og kjenner tilhørighet her 🙂