Vi mennesker ønsker gjerne å bli sett på som kloke og forstandige. Men Jesus sier at Gud åpenbarer sannheten for de enfoldige. Hva betyr det egentlig å være enfoldig? Er det dumt å være snill, eller kan enkelhet og godhet være en større visdom? En ærlig refleksjon om tro, menneskesyn og Guds perspektiv på klokskap.
Hvem vil vel ligge i båsen av de enfoldige?
De fleste ønsker nok å være blant de kloke og forstandige.
Men hva betyr egentlig ordet enfoldig?
Da jeg googlet det, fant jeg ut at det betyr: naiv, ubegavet, uten særlige evner, dum.
En enfoldig person beskrives altså som enkel, med en «simpel» tankegang.
Jeg ble en gang fortalt at jeg er så naiv fordi jeg tror godt om alle mennesker. Eller at jeg lar meg utnytte av andre.
Er jeg dum for det?
Så vidt jeg vet, da jeg gikk på skolen, var jeg en av de beste i klassen. Jeg tok senere utdanning i Norge som privatist og fikk også gode karakterer.
Så – nei, jeg kan vel ikke kalle meg dum.
Men er det egentlig dumt å være snill?
Hva med dem som klarer å utnytte andre til egen fordel?
Blir de kalt kloke, lure – eller kanskje smarte?
Så hva er best – å være naiv eller å være lur?
Vi sier jo ofte: «De gærne har det godt.»
Eller: «Det enkle er det beste.»
Og det ligger kanskje litt visdom i det også.
For det går faktisk an å være klok og forstandig – men ond.
Og det går an å være enkel og naiv – men snill.
Hvorfor ikke være klok, forstandig og snill? Det finnes sikkert slike mennesker.
Men hvem avgjør egentlig hvem som er forstandig eller enfoldig?
Folk dømmer jo ut fra sine egne oppfatninger av hva som er klokt eller dumt.
I bloggverden beundrer jeg mange som er utrolig flinke til å bruke ord. De skriver med innsikt, og jeg lærer mye av dem.
Men det finnes også bloggere som skriver om helt hverdagslige ting – hva de har spist, hva de skal gjøre den dagen, hva de skal ha på seg, eller hva de har handlet.
Enkle ting.
Men betyr det at de er enfoldige?
Selvfølgelig ikke.
Jeg leste en kommentar til en kjent blogger der noen skrev at hun bare blogger om andre fordi det ikke skjer noe i hennes eget liv.
Men jeg synes hun er klok. For når hun klarer å skrive så mange refleksjoner om andre på en måte som får leserne til å tenke, le – eller bli litt irritert – da må hun jo være et klokt menneske!
Hun klarer å beskrive mennesker på en engasjerende måte, og det krever både observasjonsevne og innsikt.
Jeg begynte å tenke på alt dette etter å ha lest om Faderen og Sønnen i
Lukas 10:21–23:
«I samme stund jublet han i Den Hellige Ånd og sa:
Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre,
fordi du har skjult dette for kloke og forstandige,
men åpenbart det for enfoldige.
Ja, Far, for dette var din gode vilje.
Alt har min Far overgitt til meg.
Ingen vet hvem Sønnen er uten Faderen,
og ingen vet hvem Faderen er uten Sønnen
og den Sønnen vil åpenbare seg for.
Da han var alene med disiplene, sa han til dem:
Salige er de øyne som ser det dere ser!»
Når jeg tenker meg om, er det kanskje ikke så galt å være enfoldig likevel.
For nettopp da kan Gud åpenbare sine sannheter for oss – hvis vi søker visdom fra Ham.
Som det står i Matteus 6:33:
«Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.»
🌿 Min tanke til slutt:
Kanskje det er bedre å være enfoldig i verdens øyne – og klok i Guds.
For det er ikke graden av visdom som teller, men hjertets holdning.
