Tilbakeblikk:

Hvordan artet jobben min som aktivitør? Jeg jobber ikke lenger som aktivitør på grunn av kronisk sykdom. Men av og til jobber jeg som frivillig når kroppen min tillater det og når jeg har mulighet til det. Akkurat nå er jeg på ferie på Filippinene.
Men en morgen da jeg leste et bibelvers fra

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Andre Mosebok 31:3 hvor det står:

« Og jeg har fylt ham med Guds Ånd, med visdom og med forstand og med kunnskap og med dyktighet til alle slags arbeid,» begynte hjernen min å vandre tilbake til den tiden jeg jobbet.

«Ditt kommende arbeid som aktivitør er å finne ulike aktiviteter som kunne gi glede til de eldre og vedlikeholde delfunksjonene som de fortsatt har. Det var et av pensumene som jeg lærte da jeg gikk på skolen som privatist for å bli aktivitør.
Da jeg begynte å jobbe på et sykehjem for å få praksis, hadde jeg ikke hatt mye erfaring om å omgås eller pleie de eldre. Og for å ikke snakke om å gjøre ulike aktiviteter med dem.
Men etter at jeg har begynt med det under praksisperioden på et sykehjem, ble jeg så fascinert av de eldre. Jeg likte bedre å bedre å tilbringe tid sammen dem enn å sitte på vaktrommet. Når jeg får dem til å smile, smilte også mitt hjerte. Og de eldre hadde vel lagt merke til at jeg liker dem så inderlig og det ble gjensidig kjærlighet som ble utvekslet imellom oss gjennom de årene jeg jobbet sammen med dem. Jeg hadde også oppdaget min kreative siden. Kortlaging, hekling, strikking, skriving, koordinering, godt samarbeid, lederskap og kreaviteten.

Lærdommen utvikler seg etter hvert mens jeg jobbet med de eldre. Tålmodigheten ble utvidet, lederskap rollen ble forbedret. Jeg lærte hvordan å få til et godt samarbeid og få frem de gode sidene av de som ble sendt til meg på omplasseringer enten å lære norsk språk, arbeid eller for å få praksis.
Gjennom den tiden, Gud har sendt mennesker som kunne inspirere og hjelpe meg underveis. Folket som også hadde det samme lengsel som meg ved å gi glede til de eldre.
En dag like før jul, fikk jeg blomster overlevert av selve ordføreren for de gode arbeid jeg gjorde for de eldre. Og det virkelig gitt mitt hjerte utrolig glede. Jeg kunne ikke ha klart det uten hjelp fra mange andre😊Og jeg er takknemlig til dem.

Jeg kan ikke si at å lede et aktivitetssenter har ikke hatt noen utfordring, særlig når det ankommer besøkende. De tar det som en selvfølge at den norske som var leder i aktivitetssenter fordi de kjente ikke meg. Jeg vet ikke om det var av rasisme eller at de bare ikke forventet at en utlending skulle være en leder isteden av norsken. Men jeg gjør ikke noe mer enn å være hyggelig mot dem hvis det ble utpekt at det var meg de bør snakke med.
Jeg husket godt da en kvinne ble omplassert hos oss på aktivetetssenter hvor jeg har vært leder. Hun kritiserte alt jeg gjorde og sa, og ville ikke høre på hva jeg sier til henne. Og jeg skjønte ikke hva som var galt ettersom jeg får mye skryt fra den ene og den andre for det gode arbeid jeg gjør som aktivitør. Og jeg fikk til og med «Meget Bestått» på eksamen som aktivitør. Men hun ville bare forholde seg til den andre som var norsk i arbeidsplassen.
Den tiden hun var på praksis hos oss, gruet jeg meg  hverdag til å komme på arbeid. De to andre som var også der og jobbet lidte sammen med meg for de ble også kritisert. I tillegg til de som var på pleieavdeling den tiden.
Jeg fikk også en kommentar fra en annen dame at jeg har bare stygge klær fordi jeg vet ikke bedre for jeg er ikke norsk. Men da hun en dag hørte at jeg delte ord gjennom andakten for de eldre, ble jeg overrasket da hun sa etter min tale at jeg snakket bedre enn presten. Det var artig å høre fordi den damen sjelden sier gode ord om andre.
Men, tilbake til praktikanten. Da hun til slutt ble ferdig med praksistiden for ett år, fikk hun mulighet fra NAV til å  fortsette hos oss hvis vi vil ta imot henne. Hvis ikke måtte jeg begrunne hvorfor hun ikke kunne fortsette.  Men jeg vil ikke utsette oss mer for lidelser og jeg skrev en lang begrunnelse til NAV hvorfor vi ikke ønsket hun lenger på arbeidsplassen.
Jeg hørte fra en venninnene at denne damen hadde sagt til folket at så lenge jeg jobber på den aktivitetssenter, hun vil aldri jobbe der. Hun fremstilte meg som den onde, men folk kjenner jo meg. Så jeg trengte ikke å forsvare meg. Egentlig jeg syntes synd på henne for jeg tror ikke hun var godt likt av mange.
Det har også vært en tid da kommunen bestemte seg for aktivitetssenteret skal ble lagt ned fordi kommunen ville spare penger. Vi fikk bare et brev hvor det sto at det var allerede vedtatt.
Vi var to stykker som var ansatt der og den andre var i pensjonist alder og ikke hadde noe grunn for å kjempe for arbeidsplassen selv om hun var lei seg. Og jeg som en utlending, viste ikke hva jeg kunne gjøre da for å berge stillingen min og stedet hvor de eldre finner glede i hverdagen sin.
Jeg bestemte meg at jeg kunne i hvert fall skrive et brev til ordføreren, ledelsen, de som er i kommunestyret, leger, arbeidskolleger i ulike avdelinger, lag og organisasjoner og skrev mange punkter hvorfor de ikke må stenge aktivitetssenter. Og tro det eller ikke, brevet kom til kommunestyremøte og jeg fikk gehør. Mange har også sagt at de ville gå til avisa og gå folketog på gata for å støtte min sak for de eldre. Og gjett hvor glade vi var alle sammen for å få lov til fortsette med arbeid for de eldre.
Gud har vært trofast mot meg😊 Han har vært min hjelp gjennom alle vanskelige forhold. Jeg har lært at når Gud kaller oss til en oppgave, gir Han oss det vi trenger for å kunne fullføre oppgaven. Som bibel versert sa: Gud vil gi oss visdom med forstand, kunnskap og med dyktighet til alle salgs arbeid.
Jeg har vært veldig takknemlig for den jobben jeg fikk lov til å gjøre og jeg fikk veldig mange gode minner.

Enn du? Hva liker du best i din nåværede eller daværende arbeidsplass?