Fortsettelsen fra Minner i Ålesund.

Da vi ankommet andre siden av ferja, ble vi hentet at båteieren og min mann kikket på båten og bestemte der og da at vi skulle kjøpe den og kjøre båten hjem. Det var skjærtorsdag.

Min mann kikket på værmeldingen og mente at det skulle gå.

Men været var utilregnelig. Det ble dårligere og dårligere og jeg begynte å ble veldig redd og kvalm. Jeg ble veldig sjøsyk.

Fikk beskjed fra min mann om å sitte ute på baksiden av båten og trekke inn  friskt luft. Det skulle hjelpe til sjøsyken.

Men været ble ikke bedre og det begynte også å snø og det var vanskelig å se fremover. Vindusviskeren gikk også i stykker.

Jeg trodde vi skulle dø på sjøen og sendte meldingen til slekta om å må be for oss.

Heldigvis skimte vi en øy hvor vi kanskje kunne ligge til kai.

Etter mye motvind og strev klarte mannen min å legge båten til kai.

Planen var å overnatte der. Men det var påske og alt var stengt og vi kunne ikke engang koble til strømmen for det var ingen folk å se. Og ingen plass til å handle mat.

Men jeg kunne smile nå for vi har berget livet.

Før vi skulle legge oss. Og da begynte mareritt igjen. Vi hadde ikke noe valg enn å sove inne båten. Vi kunne ikke sove mens motoren på båten gikk fordi det luktet gass.  Det var isende kaldt og selv om jeg hadde på meg den tykke drakten og med min mann ved siden av,  frøs jeg så innmari. Så jeg hoppet og danset i den lille båten om natten for å få litt varme i kroppen og overleve. Heldigvis ingen folk som kunne se meg.

Her sov vi. Det var for kort for min mann.

Vi overlevde heldigvis og dagen etter var det nydelig vær.

Så vi begynte å kjøre igjen. Men jeg sa til min mann at vi må finne et annet sted hvor vi kunne sette igjen båten. Jeg sa at han kunne hente den igjen en annen dag. Men med en annen enn meg eller jeg kunne betale en fraktebåt for å frakte båten hjem for jeg ville ikke lenger utsette mitt liv bare for en båt.

Fortsetter i neste innlegg: