Noen ganger bygger vi våre egne små Babelstårn uten å merke det. Ikke av murstein og stein, men av stolthet, selvstendighet og ønsket om å klare oss selv. Hjertet kan stille begynne å søke sin egen ære i stedet for Guds.
Men Gud kaller oss tilbake til ydmykhet – til et liv hvor Han igjen får være i sentrum. Denne bønnen er en bønn om at Gud må ransake våre hjerter og hjelpe oss til å leve nær Ham.
Bibelvers
«Men Herren steg ned for å se byen og tårnet som menneskene bygde.» — Første Mosebok 11:5
Bønn
Allmektige Gud, ransak våre hjerter ….. Vis oss om vi er i ferd med å bygge et Babels tårn i vårt indre, et sted hvor vi setter oss selv i sentrum og løfter oss over Deg.
La det ikke være slik, Far. For Du alene er verdig ære. Du alene skal være i sentrum av våre liv, over alt og gjennom alt.
Lær oss å leve i ydmykhet, i lydighet og i avhengighet av Deg. La våre liv være fruktbare, slik at alt vi gjør kan bringe ære til Ditt navn.
Hvis det finnes synd i våre liv, i noen del av våre hjerter, så vis oss det, Gud, så vi kan vende om til Deg.
Rens våre tanker, våre ord og våre lengsler, slik at ingenting i oss trekker oss bort fra Deg.
Bevar oss fra stolthetens vei – fra ønsket om å klare oss uten Deg, fra tanken om at vi er selvtilstrekkelige, fra lengselen etter vår egen ære.
La Din vilje skje i våre liv, ikke vår. La Dine planer og Ditt formål få vokse frem i oss.
Og om vi oppnår noe i dette livet, Far, la all ære være Din alene. For alt vi har kommer fra Deg – livets pust, gavene i våre hender, talentene og evnene vi bærer.
Far, vi er mennesker som stadig trenger å bli reddet, stadig trenger tilgivelse, stadig trenger å bli forvandlet av Din nåde. Hjelp oss å aldri glemme dette.
Lær oss å legge våre liv frem for Deg – vår tid, våre krefter og våre ressurser – for det Du har kalt oss til.
Takk, Gud, for at Du har reddet oss fra stolthetens vei gjennom Jesu kors.
I Jesu navn ber vi. Amen.
Avsluttende refleksjon
Når Gud ransaker hjertet vårt, er det ikke for å fordømme oss, men for å lede oss tilbake til Ham. Der stolthet får vokse, reiser vi våre egne tårn. Men der ydmykhet får vokse, bygger Gud sitt verk i oss.
Jeg satte meg et mål om å lære noe nytt om Guds skapelse hver dag – i dag ble læreren min en sjøku.
I dag så jeg en video av en sjøku. Jeg visste ikke engang at et slikt dyr fantes i havet. Det fikk meg til å undre: Finnes det “kopier” av alle landdyr i havet? Jeg vet om sjøhester – og nå altså sjøkyr.
Så jeg spurte Gud: Hva kan jeg lære av dette dyret?
Jeg oppdaget at sjøkyr (manater) lever i varme, grunne kystområder og elver – særlig i deler av Amerika og Vest-Afrika. De tilbringer nesten hele livet i vannet. De tåler dårlig kulde. Blir vannet for kaldt, kan de bli syke. Derfor holder de seg i varme områder eller søker mot varmere kilder om vinteren.
Det fikk meg til å smile litt. For jeg og sjøkyr har faktisk noe til felles. Kroppen min liker også varme bedre enn kulde – jeg fungerer ikke helt på topp om vinteren.
Det står at de tilbringer nesten hele livet i vannet. Det meste av tiden går faktisk med til å spise.
Hvordan lever de?
De beveger seg rolig og sakte gjennom vannet. De hviler mye – ofte svevende stille under overflaten. De må opp til overflaten for å puste omtrent hvert tredje til femte minutt (selv om de kan holde pusten lenger når de hviler).
Og her begynte tankene mine å vandre.
I kristenlivet er vannet for oss Guds ord. Som kristne bør vi tilbringe det meste av livet vårt i Ordet – i “vannet” – og bruke tid på å spise av det.
Ikke i hastverk. Ikke to minutter her og fem minutter der. Men langsomt. Bevisst. Nærværende.
Sjøkyrene beveger seg sakte. Slik bør vi også bevege oss gjennom Guds ord – ikke stresse oss gjennom kapitler bare for å bli ferdige.
De hviler mye, stille i vannet. Slik bør vi også hvile i Guds ord. Være stille. La det bære oss.
Og slik sjøkyr må opp til overflaten for å puste, må vi også “puste” – trekke inn Guds fred, Guds kjærlighet, Hans nåde og Hans liv.
Sjøkyr er fredelige og nysgjerrige dyr. De lever enten alene eller i små, løse grupper. Kanskje det også sier noe om kristenlivet – fredelig, men nysgjerrig. Åpen for å lære. Åpen for andre mennesker. Åpen for det Gud gjør rundt oss.
De viser også omsorg for ungene sine, slik vi mennesker gjør – selv om vi vet at ikke alle foreldre klarer det ansvaret.
Sjøkyr er planteetere. De beiter på sjøgress, alger og vannplanter. Kanskje vegetarianere har lært noe av dem? I alle fall vet vi at vi mennesker også har godt av å spise mer grønt enn rødt kjøtt.
Det er utrolig hvor mye man kan lære når man studerer Guds skapelse. Og i dag var det dette jeg lærte.
Bønn
Kjære Gud, takk for lærdommen gjennom sjøkuene.
Hjelp oss å bruke tiden i “vannet” – i Ordet – til å hvile i det og spise av det daglig. Lær oss å bevege oss sakte gjennom Dine ord, uten hastverk.
Hjelp oss å alltid huske å puste inn Din fred, Din kjærlighet, Din glede og livet Du gir oss.
Takk for visdommen Du åpenbarer gjennom alt Du har skapt.
Noen ganger er jeg i “Hva skal jeg gjøre-modus” med ingrediensene jeg har hjemme. Jeg fikk “coconut pudding flour” for en liten stund siden fra en asiatisk butikk. Og jeg vil prøve å lage noe av den. Så her er oppkriften:
Jeg har funnet ut at de med sensitiv mage ofte opplever at de tåler surdeigsbrød bedre enn vanlig brød. Det kan forbedre næringsopptaket, gi jevnere energi og være et bedre valg for personer som ønsker stabilt blodsukker. Det inneholder ikke vanlig gjær eller tilsetningsstoffer – bare naturlig heving. I tillegg har det lengre holdbarhet og holder seg ferskt lenger uten tilsetningsstoffer.
Men surdeigsbrød er ikke glutenfritt (med mindre det er laget av glutenfrie råvarer). Personer med cøliaki må derfor fortsatt unngå vanlig surdeigsbrød.
I teksten advarte Jesus disiplene mot fariseernes surdeig og Herodes’ surdeig. Herodes-tilhengerne var en gruppe jøder som støttet kong Herodes, og mange av dem var saddukeere.
Dette fikk meg til å tenke på religiøse ledere eller predikanter i dag som bare velger å forkynne de delene av Bibelen som passer deres egen agenda. Slik arbeider også den onde. Han bruker Guds ord til sin egen agenda. Han fordreier Guds ord for å lokke Guds folk bort fra sannheten. Derfor må også vi, som Jesu disipler, passe oss for den «surdeigen» verden tilbyr. Vi bør lese Guds ord og be Den hellige ånd om å åpenbare sannheten for oss.
Gjæren i dette avsnittet symboliserer ondskap. Akkurat som en liten mengde gjær kan få en hel deig til å heve, kan hardhjertethet gjennomsyre og påvirke et helt samfunn og få det til å vende seg bort fra Jesus. Verden er slik også i dag – den kan føre mennesker til undergang.
Slik er det også med synd. En liten synd kan vokse og bli stor dersom vi ikke tar den på alvor, eller dersom vi tenker at den ikke betyr noe.
Disiplene hadde sett at Jesus mettet flere tusen, men de tvilte fortsatt på hans evne til å ta vare på dem. Kan det være slik med oss i dag? Vi har kanskje lest mange ganger om miraklene Gud har gjort i Bibelen, men likevel tviler vi når vi møter vanskeligheter.
Jesus spurte disiplene om de ennå ikke forsto. Vi bør også spørre oss selv: Forstår vi ikke at Gud kan ta vare på oss uansett omstendigheter?
Som det står i Romerbrevet 8,38–39:
For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.
Dette er skrevet av apostelen Paulus og er en utrolig sterk bekreftelse på at Guds kjærlighet er urokkelig – uansett hva vi møter i livet.
Så om det er surdeig eller finbrød spiller ingen rolle – så lenge vi har Jesus med oss.
Bønn
Jesus, takk for lærdommen i dag fra Ditt ord – om surdeigen, om tro og om verden. Jeg ber om at vi må velge det rette brødet å spise hver dag – brødet som kommer fra himmelen. Åpne våre øyne så vi ikke blir forgiftet eller forblindet av fienden. Hjelp oss å se med Dine øyne, høre med Dine ører og kjenne med Ditt hjerte.
Noen dager trenger vi ikke mange ord – bare en stille bønn som får lande i hjertet. Denne bønnen ble til i takknemlighet, midt i det hverdagslige og midt i nåden som bærer.
Herre Jesus Kristus, du som gav Deg selv én gang for alle – den Rettferdige for de urettferdige – takk for at Du åpnet veien og fører oss hjem til Gud.
Takk for Ånden Du har sendt, pusten fra himmelen, ilden som tenner frimodighet i våre hjerter og lar oss tale med glede.
Du, som alt er til ved og alt er til for, fant det verdig å fullføre vår frelse og føre oss inn i herlighet. La oss hvile i det fullbrakte.
Du er god. Et vern på trengselens dag. Du kjenner dem som søker ly hos Deg, og ingen tåre er skjult for Ditt blikk.
Lær oss å samle våre sinn, være våkne og klare, og feste vårt håp fullt og fast til nåden som åpenbares i Jesu Kristi lys.
Reis oss når vi faller. Løs oss fra syndens grav. Omslutt oss i Din miskunnhet og tegn våre navn i Dine hender.
Strid for oss, Herre, når vi ikke har krefter igjen. Lær oss den stille tillit som hviler i at Du handler.
Du er nådig – og vi får komme når som helst, midt på natten eller i dagens lys. Som en mor aldri glemmer sitt barn, glemmer heller ikke Du oss.
Gi oss vår daglige næring, brød for kroppen og liv for sjelen. Når vi glemmer Deg, hold Du fast ved oss.
For Du er barmhjertig, rik på miskunn, trofast gjennom alle tider.
I Jesu navn. Amen.
Kanskje kan den også få være en hvileplass for deg i dag.
Refleksjon / spørsmål
Kanskje finnes det noe i denne bønnen som traff deg spesielt. Et ord. En setning. En påminnelse.
Hva trenger du å overgi til Gud akkurat nå? Og hvor i livet ditt lengter du etter å hvile mer i Hans nåde?
