One song can spark a moment, One flower can wake the dream One tree can start a forest, One bird can herald spring.
One smile begins a friendship, One handclasp lifts a soul.
One star can guide a ship at sea, One word can frame the goal
One vote can change a nation
One sunbeam lights a room One candle wipes out darkness, One laugh will conquer gloom.
One step must start each journey. One word must start each prayer. One hope will raise our spirits, One touch can show you care.
One voice can speak with wisdom, One heart can know what’s true,
One life can make a difference, You see, it’s up to you!
I got this poem from a friend and I believe it is worth sharing. It reminds us that no matter what we do small or big, can make a difference in this world. And everything that God has created has a purpose.
So we must keep on trying, learning, loving , sharing or giving, creating, writing and speaking. Because everything we do and say counts! And every small and little things that God had made counts.
Dagens nyhetene får man til å bli deprimert. Kulde og mørke gjør ikke dagene bedre pluss blir man syk i tillegg. Og da må man gjøre noe med det. Det som er bra, i hvert fall i mitt tilfelle at når dagene er grå, blir hjerne cellene mine våken. Og resultatet ble ” Ella Ellemus”
Som aktivitør og jobber med de eldre, får jeg den muligheten til å dra på ute turer sammen med dem. Så, en vakker dag, dro vi på besøk til Vallersund Gård.
Det regnet litt tidlig på morgenen den dagen, men solen skinte for oss da vi skulle dra, til glede for oss alle:)
Vallersund Gård er en liten Camphill-landsby som ligger ytterst på Trøndelagskysten. Det er en landsby utenom det vanlige som gir heldøgnsomsorg til forskjellige mennesker med spesielle behov og her holder Framskolen til, et folkehøyskolelignende tilbud for unge utviklingshemmede.
Her er det biodynamisk jordbruk og gartneri, vernede verksteder og undervisning.
Vallersunds bo- og arbeidsfellesskap er også en økolandsby med interesse for alternativ energi med vindmølle som dekker vårt energibehov. En varmepumpe bruker sjøvannet til oppvarming av husene. Et biologisk renseanlegg behandler avløpsvannet før det returneres i sjøen.
Vallersund Gård var en gang et livlig handelssted som i dag er fredet.
Vi ble tatt imot på hovedhuset på gården. Stuen er møblert i gammelt stil. Peisen ble fyrt opp slik at ingen skulle fryse. De stekte vafler og kokt kaffe for besøkende.
overst er det et lite hus som er en del av gården.
Det gule husert er deres butikk hvor de selger produktene de dyrker og lager. For noen år siden, ble dette stedet brukt til reality serien ” Farmen”
Utsikt mot sjøen
En av dem som var så glad for at vi kom på besøk var denne lille hunden. Hun sjarmerte oss alle.
Som minne, kjøpte vi to strikkede katter som var strikket av en ung dame som bor der. Her er en av de kattene.
Etter turen der, dro vi til en restaurant og spiste pizza. Noen har bestilt karamel pudding til dessert. Vi koste oss virkelig.
Gode minner hjemme: Jeg holdt på å skifte duker en dag og fant denne brikken og lysholder som jeg fikk fra en venninne. Det varmet mitt hjerte.
Artig minner fra turen vår til Barcelona sist september måned. Svanen og katten var laget av glass. Vinen kjøpte jeg pga. jeg likte flasken, ikke pga. innholdet fordi jeg drikker ikke rød vin. Det ble bare til pynt.
Ellers har det vært farsdag og jeg laget middag den dagen for mannen. Men desserten er kjøpt ferdig på butikken:)
Faren i huset fikk også en blomster bukett fra meg.
Men det beste minne i hvertfall for meg var dette bildet av min mor sammen med mine barnebarn da hun feiret 75-årsdagen sist søndag. Bildet ble lagt ut på Facebook av en av mine barn.
Fra den ene til den andre: Strikket også denne lomme tøfler og den blir gitt bort snart som en gave.
Ellers må jeg skaffe mer minner. Jeg abonnerer på hobby bøker og jeg fikk denne boka forrige gangen.
Så nå er jeg i gang med å strikke Ella Ellemus. Håper at jeg får det til.
Hva med deg? Har du gode minner som du har lyst å dele som har skjedd i det siste?
Thought for the day
Be generous
Be generous with kindly words, especially about those who are absent. – Johann Wolfgang von Goethe
“Livet er kort, så jeg lager masse kort for å selge fort “. Jeg bare tuller litt. Men det jo sann at livet er kort. For meg ” time is gold”. Så jeg bruker tiden min til å gjøre noe produktiv. Og jeg tror at de fleste liker å holde på noe.
Ja, ja.Kortene jeg lager selger jeg på aktivitetsenteret der jeg jobber og jeg synes det er artig når mange som kjøper selv om de er bare enkle kort. Så her er noen av kortene. ..
Vinteren er i anmarsj. Den får kreativiteten til å blomstre. Viser en del kort jeg har laget da jeg ble tvunget til å oppholde meg innendørs. Skal ikke klage på været, fordi det er ingen dårlig vær, det er bare dårlig klær. Men, jeg som kom fra et varmere strøk vil ikke trosse vinden eller kulden selv om jeg elsker alle årstidene:)
Om savn, takknemlighet og kjærligheten som varer — uansett avstand.
Tro det! Det er virkelig sant – i hvert fall i mitt tilfelle. Denne søndagen blir en spesiell dag for meg, fordi det er morsdag for meg – og samtidig min mors bursdag. Hun fyller 75 år, og jeg kommer til å savne å være sammen med henne på dagen hennes. Jeg skulle ønske jeg bare kunne ta den lange flyturen for å feire med henne, mine søsken, barna og barnebarna som samles hjemme hos mor.
Men dessverre blir dette enda en bursdagsfeiring jeg ikke får være med på. Jeg har gått glipp av nesten 24 av hennes bursdager nå …
💖 Til min kjære mor
Til min mor, som har ofret så mye for sine barn og barnebarn – slik at vi kunne overleve og vokse opp til tross for livets vanskeligheter. For dine små og store handlinger som vi bærer med oss i hjertet – tusen takk!
Jeg ønsker deg mange flere fruktbare år. Selv om mange av oss bor i utlandet, vil du alltid være i våre tanker og bønner. Du har en spesiell plass i våre hjerter.
Jeg ber om at du skal føle Guds nærvær, særlig når du er alene. At du får trøst når du trenger det, styrke når kroppen blir svak, og fred når du legger deg til hvile. Jeg elsker deg, mamma – og jeg vil alltid bry meg om deg. 💐
👨👧 Farsdag i Norge
Vel, hva med farsdagen? Denne søndagen er også farsdag i Norge, den andre søndagen i november. Jeg vil gjerne gratulere min far, som gikk bort for 21 år siden, min sønn – og min kjære ektemann – med dagen. 💙
🍰 Kake, blomster og kjærlighet
Vår datter har planlagt å bake en Oreo-kake til faren sin Jeg ønsker henne lykke til – den kommer nok til å bli kjempegod!
Jeg har kjøpt en blomsterbukett til mannen min for å feire ham på farsdagen, og datteren har en gave klar som venter på å bli åpnet. I morgen er det jeg som står for middagen, og svigermor er invitert. Det blir en koselig familiekveld. 💕
💬 Hvis jeg var min yngste datter, ville jeg sagt:
Min far er et grunnlag som ikke kan rokkes. En hjelpende hånd når jeg trenger det. Han som alltid har laget middag når han var hjemme. Den som rydder opp etter meg. Den som gir de beste rådene. Han som lærte meg å være uavhengig og gjøre mitt beste. Den som lytter tålmodig – og som jeg kan lene meg på når jeg trenger støtte.
Gratulerer med dagen til den beste pappaen i verden!
Til slutt vil jeg bare si: Takk, kjære, for at du er den faren vår datter kan være stolt av. 💞
💛 Kort beskrivelse: En personlig fortelling om familie, kultur og tro – fra mine spanske røtter på Filippinene til livet jeg fant i Norge. Gjennom kjærlighet, smerte og spørsmål til Gud har jeg lært at selv i mørket finnes Hans lys, og at håpet alltid lever videre.
Min far var sønn av en fullblods spansk mann. Det betyr at han var halvt spansk og halvt filippinsk – og jeg bærer derfor et kvart spansk blod i meg. Jeg er en blanding av to folkeslag, og en dag skulle jeg selv gifte meg med en mann fra et annet land – en nordmann – og få en datter med to forskjellige hudfarger. De sier at barn av blandet bakgrunn ofte blir vakre. Ja, ja – i mine øyne er barna mine nydelige uansett hva andre måtte mene. Alle foreldre synes jo at deres egne barn er de fineste i verden.
Når jeg tenker på det, er et ekteskap mellom to kulturer noe helt spesielt. Tenk å dele livet med en person som har en annen kultur, annen hudfarge, et annet språk! Det er som å legge et puslespill – hver brikke må falle på plass før man ser det fulle bildet. For meg, som kom til Norge i 1989, var det som å bli født på nytt. En ny verden åpnet seg – annerledes, utfordrende, men også rik på opplevelser.
Om farfaren min
Jeg husker brevene som lå i skapet da jeg var liten. De var skrevet på spansk, signert med navnet Don Felipe Vidal – min farfar. Ordet Don ble brukt som en ærestittel for rike spanske menn på den tiden.
Om jeg bare hadde visst hvor verdifulle de brevene ville vært for meg i dag, ville jeg tatt vare på dem. De var mitt eneste skrevne minne etter farfaren min.
Jeg lurer ofte på hvordan han var. Var han snill? Eller streng? Jeg glemte å spørre faren min. Jeg, som alltid ville vite alt, tenkte ikke på det da. Kanskje var livet for travelt, for fullt av daglig slit.
Jeg møtte en bror av ham en gang – en rik mann som bodde i et stort hus. Noen ganger ble vi sendt dit for å be om hjelp, men han ville ikke hjelpe. Det føltes som om han skammet seg over oss.
Egentlig burde jeg ha lært spansk. Det filippinske språket er jo blandet med mange spanske ord, siden landet vårt var under spansk herredømme i mange år. Men jeg kunne bare noen få ord: uno, dos, tres, cuatro, cinco… Uansett – det er for sent nå. Jeg har mer enn nok med morsmålet mitt, engelsk og norsk.
Mine foreldre – en uvanlig kjærlighetshistorie
Jeg har ofte undret meg over hvordan foreldrene mine møttes. Så en dag spurte jeg faren min: «Hvordan traff du mamma? Hvordan kurtiserte du henne? Tok du med gitar og sang utenfor vinduet hennes slik menn gjorde før i tiden?»
Jeg spurte også: «Kjøpte du gaver til henne? Hadde hun mange beundrere? Var hun forelsket i deg?» Han var tross alt atten år eldre enn henne.
Faren min fortalte at han kom fra en rik familie som eide mange eiendommer. Min mor var datteren til en av leietakerne på et av disse jordstykkene.
En solrik dag så han henne plante ris. Han sa det var kjærlighet ved første blikk. Hun var vakker, med det han kalte en Coca-Cola-kropp – som flaskene den gangen, slanke og buede – og han kunne ikke glemme henne. Han spiste ikke. Han sov ikke. Han bestemte seg:
«Den kvinnen skal jeg gifte meg med – uansett hva.»
Han hadde allerede problemer med synet da, men var ikke helt blind ennå. Han fortalte foreldrene sine om ønsket sitt, og de arrangerte ekteskapet. Om min mor elsket ham – det vet jeg ikke. Han sa aldri det. Og jeg torde ikke å spørre.
Kanskje skjønte besteforeldrene mine at han en dag kom til å bli blind, og at han trengte noen til å ta vare på seg. Min mor adlød foreldrene sine, slik det var forventet. Hun og familien hennes var fattige – kanskje tenkte de at dette ekteskapet ville gi henne et bedre liv.
Men lite visste de at det skulle bli et liv fylt av hjertesorg og lidelse – en trist kjærlighetshistorie.
Årene gikk, og flere barn kom til verden. Barn født til å kjempe. Født til å overleve. Født til å finne troen – miste den – og finne den igjen, når de forsto meningen med livets prøvelser.
Spørsmålene til Gud
«Hvorfor er du blind?» spurte jeg faren min da jeg var liten. Han fortalte at han hadde vært alvorlig syk som ung, og at synet aldri kom tilbake. «Så du kan ikke se meg?» spurte jeg stille. «Nei,» svarte han. «Men hvis jeg ser mot lyset om natten, kan jeg se et glimt av det.»
Det gjorde meg så trist. Jeg ønsket at han kunne se meg. At han kunne se hvor vakre barna hans var. At han kunne vært stolt.
Men jeg var ung og full av spørsmål. Vi hadde et lite alter hjemme der vi ba. En dag spurte jeg ham: «Hvor er Gud? Kan Han ikke gjøre deg frisk? Hvorfor hjelper Han oss ikke?»
Faren min svarte mildt:
«Gud er i himmelen. Alt skjer etter Hans vilje. Han er begynnelsen og enden. Alt vi kan gjøre, er å be.»
«Men hører Han oss?» spurte jeg. Han sa:
«Vi må være tålmodige.»
«Hvor lenge må jeg vente?» tenkte jeg. Jeg så min mor, som arbeidet dag og natt for å forsørge oss. Jeg ønsket at Gud skulle gi henne et bedre liv. Jeg ønsket at min far skulle være den som viste meg veien – ikke motsatt.
Jeg drømte om en normal familie, der far jobbet og mor passet på barna. Men Gud var stille. Jeg spurte igjen:
«Hvor er du, Gud?»
Og jeg hørte – ingenting.
Men nå, som voksen, forstår jeg mer. At Hans stillhet ikke var fravær, men tålmodighet. At Hans planer var annerledes enn mine.
«For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere,» sier Herren, «fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.» (Jeremia 29:11)
