SMERTE

Jeg lever i smerter hverdag og derfor hverdag er en kamp. Og jeg er vel ikke alene om det. Kanskje du også mer eller mindre.

Jeg måtte jobbe med meg selv til å akseptere at jeg ikke kunne forandre eller lege meg selv derfor jeg må bare prøve det beste ut av det. Selv om jeg vil skrive mye, jobbe, gjøre ulike ting, kunne jeg ikke det fordi kroppen min hindrer meg til å utføre disse tingene. Noen dager kunne jeg tenke og skrive som nå. Trene litt eller gjøre litt husarbeid. Noen dager, klarer jeg ingen ting i det hele tatt. Det er bra at det finnes lydbøker som jeg kan lytte på  og der finnes  det romaner, andakter og bibelhistorier som kan gjøre dagene mine opplevelsesrike. Takk Gud for moderne teknologi.

Dagens andakt i dag handlet om smerte. Det sies at smerter hjelper oss. Det forteller oss at noe er galt. Og det er jo sant. Som for eksempel, hvis vi legger hendene i kokende vann. Smerte vil få oss til å ikke gjøre det slik at vi ikke brenner oss selv.  Vi kan også oppleve smerter når vi trener eller jobber mye. Kroppen sier seg selv at vi bør hvile. Vi opplever også smerter når vi mister noen og når vi skader oss.

TAKKNEMLIG?

Men hvordan kan vi være takknemlig midt i smerte da? Jeg hørte en pastor som har fått ALS. For å finne noe å være takknemlig for, begynte han på soverommet. Han takket Gud for alt som finnes der som puter, putetrekk, senga, dyner, dynetrekk, laken, lampe, varme ovn, skapet med klær, bøker osv. Og hvis jeg skal takke Gud for hva har jeg i rommet mitt, kan jeg inkludere mine strikkede og hekle dokker, ulike materialer til mine hobbyer, mobiltelefon, hyller, lesebord, vesker, cd plater og masse andre ting som mine hendene har laget i mange år.

HVA LÆRER VI?

Vi lærer noe fra smerte og hvis vi tenke oss om kan vi si at vi lærte mest den tiden vi gjennomgått mye smerte. For min del har jeg lært å være mer tålmodige, å tåle mer, å finne små gleder i hverdagen min, finne alltid noe å være takknemlig for, og stole mer på Gud uansett. Jeg har lært å finne måter jeg kan yte noe selv om jeg har mye smerter og er så utmattet i kropp og sjel.

HVA MED GUD?

Gud hadde jo opplevd smerter mer enn vi aner. Han ble ofte valgt bort fremfor verden. Det begynte med Adam og Eva og det fortsetter med oss.  Likevel, valgte han å ofre sin eneste Sønn til å betale for syndene som vi hadde begått. Jesus ble pisket, hånet, spyttet på, makulert, slått og korsfestet. Før dette skjedde, hadde Jesus opplevd smerte å ikke ble trodd på og ble hånet. Han opplevde sorg da han fikk vite at hans søskenbarn Johannes ble halshugget. Han møt sykdommer ansikt mot ansikt og demonene. Han så hvor mye syndene har fordervet menneskene.

Ja, i verden er det så mye smerte, lidelser og dødsfall og vi er midt i det hele.

KAN NOE FINT KOMME UT AV LIDELSER?

 Vi kan tenke at skjønnhet kan også komme ut av asken. Askepott historie er et eksempel.

Jeg har lagt merke til når jeg gjør rent glassene i vedovnen vår. Glassene blir så skinnende rene når jeg bruker asken fra brent ved.

Det er også smerte før fødselen og noen har opplevd at det kostet dem nesten livet ved å føde den babyen, men mye lykke etter at babyen ble født.

Jeg har en venninne som strevde med å få baby i mange år. Hun har gjennomgått flere kunstige befruktninger og endelig ble gravid. Men nylig under fødselen, holdt hun på  å miste livet og første juledag lå hun på ICU. Men hun kom seg over det og nå har hun så mye glede av å få være en nybakt mor. 

Det sies at et frø må dø slik at det kan bære frukt. Og det er jo sant. Etter vinter, kommer vår. Det blir lys etter en mørk natt. Det er slik verden fungerer. Noen dør for at andre skal leve. Vi må bare leve med det. Akseptere det for vår egen skyld. Det nytter ikke å være grinete eller bitre.

Å MISTE NOE ELLER NOEN

Smertefull, ja! Jeg har sett og hørt om mange som døde av kreft inkludert min yngre søster. Min mor døde av Parkinson sykdom. Min eldste datter av coronaviruset.  Jeg måtte oppgi min jobb som jeg elsket veldig mye på grunn av fibromyalgi og jeg lever med smerter hverdag. Jeg som har vært så glad til å prate, men nå til å med å snakke med andre ble for mye i lengden.  Å sette et mål eller å planlegge reise er ikke noe vits for meg når å gå fra stue til badet er mer en slitsomt nok mange ganger. Jeg har alltid et motto «at time is gold» så jeg måtte bruke hver eneste sekund til å gjøre noe for andre og lage noe. Men nå, måtte jeg forandre mottoet mitt for kroppen min sier stopp hver gang jeg skal prøve å være som før. Nå er det slik….jeg våknet i dag…takk Gud for det. For selv om jeg er slik, min tilstedeværelse er mer enn nok for familien min.

DET ER FORTSATT HÅP FOR MEG OG DEG

Hvordan tåler du dine smerter?