Jeg har tenkt litt på dette spørsmålet… og egentlig er svaret mitt ganske klart.
Jeg er nok en sånn som velger søvn først.
Ikke fordi jeg aldri er sulten – for det er jeg. Mange ganger.
Spesielt etter kveldsmaten klokka fem, som ofte består av én enkel brødskive. (Med noen hyggelige unntak i helgene, selvfølgelig – litt ekstra kos og gode søndagsmøter hører med.
Men når kvelden kommer og magen begynner å rumle igjen…
så står jeg faktisk ikke opp.
Ikke fordi det ikke frister.
For det gjør det.
Det er noe med det kjøleskapslyset midt på natta – det føles nesten som det roper på deg.
Men i stedet blir jeg liggende.
Et lite triks i mørket
Når magen begynner å protestere, gjør jeg noe enkelt:
Jeg setter på en lydbok.
Der, i stillheten, lar jeg ordene ta over.
Historier, stemmer, små verdener som får tankene bort fra sulten.
Og vet du hva?
Det fungerer faktisk.
Plutselig er jeg ikke så opptatt av magen lenger.
Jeg er et annet sted – midt i en fortelling.
Litt mer enn bare mat og søvn
Kanskje handler dette også om noe mer.
Om å øve seg på å ikke alltid følge det første impulset.
Om å finne ro, selv når noe “mangler” litt.
Om å gi kroppen hvile – og la det være nok.
For meg har det blitt en liten vane:
Sulten går over.
Roen blir.
En liten tanke før natten
Noen ganger minner dette meg om noe dypere også.
Ikke alt vi kjenner på trenger å fylles med en gang.
Noen ganger kan vi få lov til å legge det fram – og hvile i vissheten om at vi er ivaretatt.
Som det står:
Det er noe vakkert i det.
At vi ikke alltid må løse alt selv – ikke engang en rumlende mage.
Noen ganger kan vi bare legge oss ned…
lytte…
og finne ro.
Så… hva velger du?
Er du den som lister deg ut på kjøkkenet i mørket?
Eller den som blir liggende og finner en annen måte å falle til ro på?
Jeg vet bare én ting:
Den lydboka har reddet meg fra mange nattlige brødskiver
