Jeg har begynt å fortelle om mitt liv her i Norge med både gleder og sorger. Og det nå jeg skulle dele med dere handler om en mann som forandret  mitt liv.

Det var min første høst i Norge og jeg var så betatt av de oransje og røde som farget omgivelsene.  Bladene som etterhvert falt ned fra trærne og  temperaturen som steg ned for hver dag.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Den sterke vinden som kunne få en til å miste pusten. Men den som virkelig tok pusten fra meg var denne mannen  jeg så en dag  i nabolaget. Han  holdt på å plukke tørre kvister på gårdsplassen sin. Jeg spurte min søster hvem han var. Søsteren min sa at det var den sjømannen som bor i nabolaget, som nettopp kom  hjem. Det som var rart, jeg fikk en anelse inne meg at denne mannen ville spille en viktig rolle i livet mitt fremover. Hjertet  mitt banket og etter det,  speidet jeg etter han hver dag. Fikk ikke sove og tenkte mye på ham.

En dag…dukket han plutselig ved døren. Han skulle besøke mannen til  søsteren  min som også var  sjømann.  Jeg fikk da mulighet til å betrakte han på kort avstand. Og det som fascinerte med mest var hans blå øyne. Hvor vakker de var. Om jeg kunne bare  ta på den. Dugg…dugg…dugg. Hva var det? Det var mitt hjerte som banket litt ekstra. Kjærlighet ved første blikk, kaller man det. Jeg visste ikke om det var gjensidig, men han inviterte meg hjem hos seg til en kopp kaffe. Men dum som jeg var, takket jeg nei, fordi i hjemlandet mitt var det ikke normalt for en kvinne å besøke en mann. Han ønsket kanskje å bli kjent mer med meg , men jeg avslo tilbudet og mente at han kunne heller komme på besøk. Jeg angret etterpå at jeg takket nei. Hver dag, kikket jeg gjennom gardiner for å fa et glimt av han i tilfelle han kjører forbi eller er ute på gårdsplassen hans.

Sjansen kom en dag. Han ringte  og spurte  meg om jeg ville være med på en kjøretur. Denne gangen takket jeg ja. Jeg var som en ung jenta som skulle på hennes første date. Sommerfugl i magen og lykken kunne jeg ikke beskrive. Jeg tror han likte meg. Vi snakket mye. Jeg fortalte han at jeg har tre barn som jeg forsørger og litt om livet mitt. Han lyttet tålmodig. Vi pratet på engelsk. Jeg kunne ikke mye norsk da. Jeg tror han ble betenkt da jeg fortalte om mine barn. Jeg skjønte det. Han var jo en ung man og hvorfor skulle han involvere seg med meg som er trebarnsmor. ( Historien om det her)  I tillegg, skulle skulle han snart reise ombord og ville være borte en stund. Og tiden gikk…..det føltes som evighet….

Slik så han ut for 24 år siden

og meg

Heldigvis kom han tilbake igjen fra sjøen. Søsteren min og hennes mann skulle reise en tur til Filippinene og svogeren min spurte han om han kunne hjelpe meg og mine to neiser med de  nødvendige mens de var bortreist. Han takket heldigvis  ja og var innom hverdag for å spørre om vi trengte noe på butikken. Så vi ble enda mer kjent og jeg følte at han også hadde følelser for meg. Men han var redd at han ikke kunne takle ansvaret for mine tre barn som kanskje skulle bo sammen med oss i Norge hvis vi gifter oss. I tillegg, var jeg allerede sterilisert da og sjansen til å få barn igjen var ikke stor. Jeg fikk også telefoner fra noen som kjenner han som sa at jeg måtte ikke gifte meg med han fordi han er både den ene og det andre. Men jeg så bare godheten i ham og kjærligheten seiret til slutt.  Han sa at han skal gifte seg med meg uansett hva fremtiden ville bringe barn eller ikke barn.

Vi giftet oss hos sorenskriveren den 20. desember 1990. Det var ikke noe stort bryllup. Kun meg, moren hans og forloveren.  Brudekjolen fikk jeg låne fra min søster da vi skulle fotograferes. Søsteren kom på besøk etterpå. Min elskede er en person som ikke liker selskaper og helst ikke oppmerksomhet, derfor ble det slik. Men det var han som var den viktigste for meg, så det gjorde ingen ting. Jeg følte meg i hvert fall som Askepot som kapret sin prins.

Etter å vært gift i 23 år, er vi forsatt like forselsket, kansje mer enn før. Han får meg til å føle at jeg er den mest vakreste kvinne i verden med hans blikk, berøring og omsorg. Han har vært sammen med meg med mine oppturer og nedturer. Respektert meg som jeg er og en  stor kultur forskjell har ikke vært problem i mellom oss.  Noen ganger, undrer jeg på om jeg virkelig fortjener en så snill mann. Jeg er i hvert fall  takknemlig og hjertet svulmer av kjærligheten til han.

Vel når man gifter seg, drar man til en bryllupsreise…ikke sant? Men for meg var det en uforglemmelig bryllupsreise. Mannen min skulle nemlig reise igjen ombord til båten etter giftermålet. Så han spurte sjefen hans om jeg kunne være med. Jeg fikk lov å være med. Men for en uforglemmelig bryllupsreise. Jeg var sjøsyk og tålte ikke mye bølger. Jeg kastet opp og kastet opp hver gang båten kom i bevegelser. Jeg trodde jeg skulle dø. Jeg lå hele tiden på lugaren hans for det meste av turen. 

Heldigvis, lå også båten til kai og da kom sjøsyken bort.  Jeg har hjulpet kokken med oppvasken og rengjøringen ombord på båten.

Fikk mulighet til å se en liten bit av England og Skotland .

Her var jeg på messerommet

maskinrom  

  og her var og er min elskede matros i arbeidsklær.

 Jeg måtte prøve redningsdrakt i tilfelle noe skjer for å ikke drukne. Men den var for stor for meg. Heldigvis slapp jeg å bruke den.

Egentlig, turen var som et eventyr for meg, men det ble bare den siste gangen. Jeg foretrekker å ha fottene plantet på jorden. Å se de store bølgene ut i havet var ikke noe for en bondejenta som meg:) Får overlate det til min sjømann:)

Vel, det var  i hvert fall en uforglemmelig bryllpsreise.

Og vi fikk da barn, etter at egglederen min ble sydd sammen av en lege her i Norge.

Og hun er 20 år nå:)

Her er mannen min i dag…men han liker ikke å bli publisert…så det er bare vår hemmelighet. Jeg er bare så innmari glad av  denne mannen som får fortsatt mitt hjerte til å banke….dugg…dugg:)

And they live happily ever after:)
JOY