Strid om arven

Fortsettelsen av min livshistorie (tredje del) 

Første del: Askepott

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Andre del: Det var en gang det var mørk

Jeg vet at det er mye trist å lese, men det var en fortid som formet meg som jeg er i dag. Et lykkelig og takknemlig menneske og derfor deler jeg den som sagt for å inspirere de som har det tøft. Det finnes håp for den som ikke gir opp.

Selv om min far kom fra en rik familie, da farfaren min døde, klarte ikke farmor å styre alle eiendommene som min farfar etterlot. Hun hadde en advokat som styrte alt og søsknene til min far tok det de fikk makt over. Faren min som var blind var hjelpeløs. I tillegg, advokaten som hjalp min bestemor til å forvalte eiendommene lurte henne. Litt etter litt tok advokaten over eierskapet av lande områdene fra min bestemor. Eiendommene som hadde kostet mange liv mange år etterpå da noen av søsknene mine prøvde å gå rettens vei for å få eiendommene tilbake. Det var ikke en av mine søsken eller slektningers liv eller leietakere som passet over eiendommene som gikk tapt, men en ulykke skjedde under prosessen av rettsmøtet. Uskyldige mennesker døde. Sjåføren som kjørte bilen til min søster da de skulle til en rettsak angående eiendommen sovnet bak rattet og kjørte på en del små hus og de som bodde der ble såret og en del ble drept. De var familie med små barn som sov. Det var så tragisk. Søsteren min og sjåføren overlevde, men konsekvensene var fatale. Jeg sa at kanskje eiendommene egentlig ikke tilhører bestefaren vår eller oss i første omgang, og vi ikke bør prøve å få det tilbake. Siden vår bestefar var egentlig ikke en filippinsk mann, men en spansk en. Hvordan foreldrene hans fikk tak i så mange eiendommer som immigrerte på Filippinene var ukjent for oss. Jeg fortalte dem at vi bør i stedet ta vare på det vi allerede har. Vi hadde ikke rikdommene, men Gud har gitt oss visdom og forståelse som et verktøy for å gjøre et bedre liv for oss.

 Uansett, min far fikk et stykke land som vi fikk disponerte, men siden han var blind, kunne han ikke dyrke det. Og hvis han ansette noen til å jobbe for ham, lurte de bare ham med avlinger. Jeg syntes synd på faren min som ikke kunne gjøre noe. Vi var hjelpeløse som så alt, men kunne ikke hjelpe ham. Jeg var virkelig sint på dem. Hvordan kan de gjøre en slik forferdelig ting? Ikke har de hjerter heller? Syntes de ikke synd på oss? Noen av dem hadde til og med motet til å skremme oss av og til om natten ved å lage støy rundt huset og slo mot veggen. Vi var redde alle sammen, men moren sa at så lenge vi var inne, de kunne ikke skade oss. Det virket som noen ønsket å skremme oss bort. Hvordan var det for min far som ikke så og ikke kunne engang forsvare oss fra de onde mennesker, var det ingen av oss som spurte.

En dag snakket en av mine tanter med faren min. Hun sa at hun trengte en kapital for å starte en bedrift, og siden min far ikke kunne ta vare på eiendommen hans, kunne de isteden selge den til en fetter og til gjengjeld vil hun isteden forsørge oss. Hørtes ut som det var en fin idé, og min far samtykket. Eiendommen ville bli tatt vare på av en slektning likevel. Selvfølgelig, var det bare en muntlig avtale. Da bedriftene som min tante startet mislyktes ble vi igjen med ingenting. Vi var da som tiggere som tigget etter mat for å overleve. Livet var så urettferdig. Hver gang min far sendte oss til tante for å be om hjelp, følte vi at var bare der for å sette mer byrde på henne. Hun kunne ikke gi noe hjelp uansett, så vi sluttet å spørre. Noen av mine søsken fikk bo hos henne for en stund, og hun sendte dem til skolen som ga dem fundament i livet. Det var snilt av henne allikevel.

Dette tanten av meg var gift med en advokat og hadde ingen barn. Hun adopterte meg først. Da var jeg to år gammel. Kanskje det var hennes måte å hjelpe foreldrene mine. For å lette byrdene av å forsørge så mange barn eller hennes ønske å være mor. Jeg visste ikke. Hvordan var det for min mor å måtte gi en av hennes barn, var det ingen som tok hensyn. Hun adlød bare hennes svigermor som foreslo ideen for å hjelpe oss. Da min tante tok meg fra mine foreldre, behandlet hun meg som sin eget, og prøvde alt for å gjøre meg komfortabel. Men til min tantes forferdelse, gråt jeg veldig mye, hadde jeg hørt i ettertid. Så hun leverte meg tilbake til mine foreldre og adopterte min yngre søster i stedet som var seks måneder gammel da. Min søster som vi trodde var for ung til å kunne forstå da hadde lidd på sin egen måte. Vokste opp, fant sannheten, og følte at hun ikke hørte hjemme noe sted.
 Etter at min tante hadde levert meg tilbake, hadde jeg vært på besøk der i ny og ne sammen med farmoren. Men merkelig nok, jeg fikk ikke lenger lov å få være sammen med dem på stuen, men hver gang måtte være på kjøkkenet eller i et rom der min tante ikke kunne se meg. Kanskje fordi jeg ikke likte å være sammen med henne, bestemte hun seg kanskje for å ikke  like meg heller. Jeg forsto ikke, i hvert fall ikke i mitt barnesinn.
En gang i blant ble vi invitert til våre yngre søsters bursdag, men vi følte oss bare malplassert fordi vi hadde på oss gamle klær, og vi så ut som tiggere i sammenligning med de andre som var der som også ble invitert. Vår yngre søster hadde fine klær, og min tante så ut som en kjendis for meg. Jeg tenkte på min mor som så ut som en hushjelp i forhold til tante. Jeg misunte min yngre søster da fordi hun hadde et fint liv, hadde alltid hatt mat på bordet og hadde sin egen barnepike. Mens vi hadde på oss gamle klær og måtte ta vare på oss selv i en tidlig alder. Men, vi hadde ikke noe valg. Det var vår skjebne i livet. Tårene var min ledsager og jeg var et ensom barn. Synes synd på alle som jeg elsker. Og jeg så opp til Gud, og det var ingen hjelp å få …trodde jeg.

Fortsetter:

For jeg vet hvilke tanker jeg har med  dere, sier Herren,

fredstanker og ikke ulykkestanker.

Jeg vil gi dere fremtid og håp.

Jeremia 29:11