Om savn, takknemlighet og kjærligheten som varer — uansett avstand.
Tro det! Det er virkelig sant – i hvert fall i mitt tilfelle. Denne søndagen blir en spesiell dag for meg, fordi det er morsdag for meg – og samtidig min mors bursdag. Hun fyller 75 år, og jeg kommer til å savne å være sammen med henne på dagen hennes. Jeg skulle ønske jeg bare kunne ta den lange flyturen for å feire med henne, mine søsken, barna og barnebarna som samles hjemme hos mor.
Men dessverre blir dette enda en bursdagsfeiring jeg ikke får være med på. Jeg har gått glipp av nesten 24 av hennes bursdager nå …
💖 Til min kjære mor
Til min mor, som har ofret så mye for sine barn og barnebarn – slik at vi kunne overleve og vokse opp til tross for livets vanskeligheter. For dine små og store handlinger som vi bærer med oss i hjertet – tusen takk!
Jeg ønsker deg mange flere fruktbare år. Selv om mange av oss bor i utlandet, vil du alltid være i våre tanker og bønner. Du har en spesiell plass i våre hjerter.
Jeg ber om at du skal føle Guds nærvær, særlig når du er alene. At du får trøst når du trenger det, styrke når kroppen blir svak, og fred når du legger deg til hvile. Jeg elsker deg, mamma – og jeg vil alltid bry meg om deg. 💐
👨👧 Farsdag i Norge
Vel, hva med farsdagen? Denne søndagen er også farsdag i Norge, den andre søndagen i november. Jeg vil gjerne gratulere min far, som gikk bort for 21 år siden, min sønn – og min kjære ektemann – med dagen. 💙
🍰 Kake, blomster og kjærlighet
Vår datter har planlagt å bake en Oreo-kake til faren sin Jeg ønsker henne lykke til – den kommer nok til å bli kjempegod!
Jeg har kjøpt en blomsterbukett til mannen min for å feire ham på farsdagen, og datteren har en gave klar som venter på å bli åpnet. I morgen er det jeg som står for middagen, og svigermor er invitert. Det blir en koselig familiekveld. 💕
💬 Hvis jeg var min yngste datter, ville jeg sagt:
Min far er et grunnlag som ikke kan rokkes. En hjelpende hånd når jeg trenger det. Han som alltid har laget middag når han var hjemme. Den som rydder opp etter meg. Den som gir de beste rådene. Han som lærte meg å være uavhengig og gjøre mitt beste. Den som lytter tålmodig – og som jeg kan lene meg på når jeg trenger støtte.
Gratulerer med dagen til den beste pappaen i verden!
Til slutt vil jeg bare si: Takk, kjære, for at du er den faren vår datter kan være stolt av. 💞
💛 Kort beskrivelse: En personlig fortelling om familie, kultur og tro – fra mine spanske røtter på Filippinene til livet jeg fant i Norge. Gjennom kjærlighet, smerte og spørsmål til Gud har jeg lært at selv i mørket finnes Hans lys, og at håpet alltid lever videre.
Min far var sønn av en fullblods spansk mann. Det betyr at han var halvt spansk og halvt filippinsk – og jeg bærer derfor et kvart spansk blod i meg. Jeg er en blanding av to folkeslag, og en dag skulle jeg selv gifte meg med en mann fra et annet land – en nordmann – og få en datter med to forskjellige hudfarger. De sier at barn av blandet bakgrunn ofte blir vakre. Ja, ja – i mine øyne er barna mine nydelige uansett hva andre måtte mene. Alle foreldre synes jo at deres egne barn er de fineste i verden.
Når jeg tenker på det, er et ekteskap mellom to kulturer noe helt spesielt. Tenk å dele livet med en person som har en annen kultur, annen hudfarge, et annet språk! Det er som å legge et puslespill – hver brikke må falle på plass før man ser det fulle bildet. For meg, som kom til Norge i 1989, var det som å bli født på nytt. En ny verden åpnet seg – annerledes, utfordrende, men også rik på opplevelser.
Om farfaren min
Jeg husker brevene som lå i skapet da jeg var liten. De var skrevet på spansk, signert med navnet Don Felipe Vidal – min farfar. Ordet Don ble brukt som en ærestittel for rike spanske menn på den tiden.
Om jeg bare hadde visst hvor verdifulle de brevene ville vært for meg i dag, ville jeg tatt vare på dem. De var mitt eneste skrevne minne etter farfaren min.
Jeg lurer ofte på hvordan han var. Var han snill? Eller streng? Jeg glemte å spørre faren min. Jeg, som alltid ville vite alt, tenkte ikke på det da. Kanskje var livet for travelt, for fullt av daglig slit.
Jeg møtte en bror av ham en gang – en rik mann som bodde i et stort hus. Noen ganger ble vi sendt dit for å be om hjelp, men han ville ikke hjelpe. Det føltes som om han skammet seg over oss.
Egentlig burde jeg ha lært spansk. Det filippinske språket er jo blandet med mange spanske ord, siden landet vårt var under spansk herredømme i mange år. Men jeg kunne bare noen få ord: uno, dos, tres, cuatro, cinco… Uansett – det er for sent nå. Jeg har mer enn nok med morsmålet mitt, engelsk og norsk.
Mine foreldre – en uvanlig kjærlighetshistorie
Jeg har ofte undret meg over hvordan foreldrene mine møttes. Så en dag spurte jeg faren min: «Hvordan traff du mamma? Hvordan kurtiserte du henne? Tok du med gitar og sang utenfor vinduet hennes slik menn gjorde før i tiden?»
Jeg spurte også: «Kjøpte du gaver til henne? Hadde hun mange beundrere? Var hun forelsket i deg?» Han var tross alt atten år eldre enn henne.
Faren min fortalte at han kom fra en rik familie som eide mange eiendommer. Min mor var datteren til en av leietakerne på et av disse jordstykkene.
En solrik dag så han henne plante ris. Han sa det var kjærlighet ved første blikk. Hun var vakker, med det han kalte en Coca-Cola-kropp – som flaskene den gangen, slanke og buede – og han kunne ikke glemme henne. Han spiste ikke. Han sov ikke. Han bestemte seg:
«Den kvinnen skal jeg gifte meg med – uansett hva.»
Han hadde allerede problemer med synet da, men var ikke helt blind ennå. Han fortalte foreldrene sine om ønsket sitt, og de arrangerte ekteskapet. Om min mor elsket ham – det vet jeg ikke. Han sa aldri det. Og jeg torde ikke å spørre.
Kanskje skjønte besteforeldrene mine at han en dag kom til å bli blind, og at han trengte noen til å ta vare på seg. Min mor adlød foreldrene sine, slik det var forventet. Hun og familien hennes var fattige – kanskje tenkte de at dette ekteskapet ville gi henne et bedre liv.
Men lite visste de at det skulle bli et liv fylt av hjertesorg og lidelse – en trist kjærlighetshistorie.
Årene gikk, og flere barn kom til verden. Barn født til å kjempe. Født til å overleve. Født til å finne troen – miste den – og finne den igjen, når de forsto meningen med livets prøvelser.
Spørsmålene til Gud
«Hvorfor er du blind?» spurte jeg faren min da jeg var liten. Han fortalte at han hadde vært alvorlig syk som ung, og at synet aldri kom tilbake. «Så du kan ikke se meg?» spurte jeg stille. «Nei,» svarte han. «Men hvis jeg ser mot lyset om natten, kan jeg se et glimt av det.»
Det gjorde meg så trist. Jeg ønsket at han kunne se meg. At han kunne se hvor vakre barna hans var. At han kunne vært stolt.
Men jeg var ung og full av spørsmål. Vi hadde et lite alter hjemme der vi ba. En dag spurte jeg ham: «Hvor er Gud? Kan Han ikke gjøre deg frisk? Hvorfor hjelper Han oss ikke?»
Faren min svarte mildt:
«Gud er i himmelen. Alt skjer etter Hans vilje. Han er begynnelsen og enden. Alt vi kan gjøre, er å be.»
«Men hører Han oss?» spurte jeg. Han sa:
«Vi må være tålmodige.»
«Hvor lenge må jeg vente?» tenkte jeg. Jeg så min mor, som arbeidet dag og natt for å forsørge oss. Jeg ønsket at Gud skulle gi henne et bedre liv. Jeg ønsket at min far skulle være den som viste meg veien – ikke motsatt.
Jeg drømte om en normal familie, der far jobbet og mor passet på barna. Men Gud var stille. Jeg spurte igjen:
«Hvor er du, Gud?»
Og jeg hørte – ingenting.
Men nå, som voksen, forstår jeg mer. At Hans stillhet ikke var fravær, men tålmodighet. At Hans planer var annerledes enn mine.
«For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere,» sier Herren, «fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.» (Jeremia 29:11)
Hun svarte ja – fordi jeg alltid er hjemme. Hverdag, kveld og helg. Men jeg var uenig. Jeg sa at livet mitt slett ikke er kjedelig!
Jeg jobber på et aktivitetssenter, og der får jeg nok av sosialt liv – både med eldre og ungdommer som kommer dit. Vi driver med alt fra håndarbeid og trening til dans, spill og uteturer.
Utenom jobb trener jeg på treningssenter tre–fire ganger i uka, går på bønnemøter, deltar i andakter både i menigheten og andre steder annenhver helg. Jeg liker å lese, strikke, hekle, fotografere, lage kort og se filmer. Og så skriver jeg – jeg har én blogg på norsk og to på engelsk. De tar tid, men det gir meg glede og energi.
For ikke å snakke om alt husarbeidet som må gjøres! Og så blir jeg jo invitert til bursdager innimellom. Så nei – kjedelig, det er ikke livet mitt. Tvert imot!
Men datteren min ga seg ikke. Hun sa: “Ja, men du har jo nesten ingen venner, og du får sjelden besøk.”
Jeg smilte og svarte: Jeg har mange venner – på Facebook, i bloggverdenen, og mennesker jeg kan besøke eller invitere når jeg vil. Men jeg gjør det som gjør meg glad. Jeg trives ikke på fester hvor man må drikke for å ha det gøy. Jeg orker ikke å være vertinne for folk som ikke klarer å more seg uten alkohol. Ærlig talt – jeg blir trøtt bare jeg tar et glass likør! Da ender jeg med å sovne midt i selskapet, og det er jo ikke spesielt festlig.
Når jeg er sammen med venner, vil jeg ha det ekte. Jeg liker god mat, latter og en “heart to heart”-samtale – slike stunder som virkelig betyr noe. Det er det som gir meg lykke.
Så – hva synes dere? Har jeg et kjedelig liv? Jeg synes livet mitt er rikt. Det er kanskje stille, men fullt av mening, glede og fred. 🌷
Av og til kan det være greit å ha noe å holde på med når mørke tvinger man til å være inne. Det er en kur for depresjon når man kan gjøre noe med de ledige hendene. Tiden bare flyr avgårde og vips, var kortene ferdig:)
Og her en noen av kortene jeg har laget.
Dem er ikke så avansert, men så er jeg jo bare en amatør. De sier at det enkleste er det beste:)
