Tja…julemesse i november måned? Jepp. Her jeg bor har de begynt med det. Etter å ha avtalt med mange kjente dro jeg avgårde. Litt sosialisering må man ha. Og når det regner ute, da er det best å holde seg inne.
Det står mye på programmet blant annet hest og vogn.
Mange utstillere som lager også ulike figurer som meg. Noen som har sagt at jeg kunne stille ut mine figurer også. Men jeg har ikke laget så mye som dem.
Jeg kjøpte litt føde:)
Og etter å gått rundt og kikket, bestemte en del av oss å dra til et spisested i nærheten. Og da ble det innbakt potet med salat. Helt nydelig. Men jeg klarte bare å spise halve og det er love med take away. Da tok jeg med meg hjem resten til Hr. Happy. Jeg liker ikke å kaste mat skjønner du:)
En ærlig og rørende refleksjon om livets siste reise – og alt vi etterlater oss. Om kjærlighet, ensomhet, minner og litt humor midt i alvoret. For hvem vil egentlig besøke vår grav når vi er borte?
Du trodde kanskje jeg skal dø snart? Vel — det er det jo ingen som vet!
Tanken slo meg da jeg var på kirkegården i dag for å stelle gravene. I det siste har det blitt flere og flere graver å besøke, fordi mange av de nærmeste har gått bort. Det kan være venner, naboer, eller folk jeg har kjent godt.
Om sommeren må plantene stelles, ikke bare hjemme, men også på kirkegården. Der er det så fredelig og vakkert — men også trist å se hvor mange graver som står ustelte, overgrodd av ugress.
Jeg begynte å tenke: Hvordan vil min grav se ut en dag? Min yngste datter bor her i Norge, men ikke i nærheten. Resten av familien bor på Filippinene.
Kremert – eller ikke?
For en stund siden snakket jeg med datteren min om hva hun skal gjøre når jeg en dag dør. Jeg sa til henne at det kanskje er best at jeg blir kremert. Da kan hun bare strø asken min ut i havet.
Hun svarte med et lite smil: «Da kan jeg ta med meg urnen din uansett hvor jeg drar, mamma.»
En annen jeg snakket med sa at jeg ikke burde strøs i havet — «tenk om fiskene spiser asken din, og akkurat den fisken havner på middagsbordet vårt!»
Jeg måtte le litt, men så kom jeg på noe jeg hadde lest: At vi faktisk ikke eier kroppen vår. Det er Gud som bestemmer over den — den er kjøpt og betalt med Jesu blod.
Da tenkte jeg plutselig: Kanskje jeg heller skal få en grav, og la markene gjøre sitt. Det er jo naturens gang, og ikke mitt valg.
Men da sa datteren min: «Mamma, husk at ingen kan besøke graven din, for jeg bor så langt unna.»
Og da slo det meg – hun har rett. Det vil kanskje ikke være noen som besøker graven min.
Så nå har jeg begynt å tenke på hvordan graven min kan ordnes, slik at den ser fin ut uten at noen trenger å plante levende blomster der.
En slem dame
Jeg kjente en dame en gang. Ingen likte henne. Hun var overlegen og trodde hun var bedre enn alle andre. En gang sa hun til meg: «Du har ingen klesstil.» Og så la hun til: «Men jeg forstår det, du er jo ikke norsk.»
Jeg visste ikke helt hva hun mente — om hun trodde alle utlendinger mangler smak? Jeg tenkte bare stille at hun heller ikke var spesielt elegant etter min mening. Men jeg sa ingenting.
Så en dag døde hun. Til manges lettelse, faktisk. Det høres stygt ut å si, men folk sa rett ut: «Endelig ble det fred.»
Hun hadde kritisert alle rundt seg. Etterpå ble graven hennes stående ustelt. Ingen tok vare på den. Ikke engang familien hennes.
Jeg syntes synd på henne. Så jeg begynte å vanne og plante blomster på graven hennes.
Hvorfor gjorde jeg det? Kanskje fordi jeg syntes synd på et menneske som ingen elsket mens hun levde, selv om hun kanskje hadde skylden selv. Og jeg tenkte — kanskje, bare kanskje, vil noen også forbarme seg over min grav en dag. Vi får se. 😊
Hva med deg?
Hva synes du om kremasjon? Tror du noen vil stelle graven din den dagen du forlater jorden?
Jeg får nok bare holde meg til Guds ord:
«Vær ikke bekymret for morgendagen… Hver dag har nok med sin egen plage.» (Matteus 6:34)
Vi mennesker ønsker gjerne å bli sett på som kloke og forstandige. Men Jesus sier at Gud åpenbarer sannheten for de enfoldige. Hva betyr det egentlig å være enfoldig? Er det dumt å være snill, eller kan enkelhet og godhet være en større visdom? En ærlig refleksjon om tro, menneskesyn og Guds perspektiv på klokskap.
Hvem vil vel ligge i båsen av de enfoldige? De fleste ønsker nok å være blant de kloke og forstandige.
Men hva betyr egentlig ordet enfoldig? Da jeg googlet det, fant jeg ut at det betyr: naiv, ubegavet, uten særlige evner, dum. En enfoldig person beskrives altså som enkel, med en «simpel» tankegang.
Jeg ble en gang fortalt at jeg er så naiv fordi jeg tror godt om alle mennesker. Eller at jeg lar meg utnytte av andre. Er jeg dum for det? Så vidt jeg vet, da jeg gikk på skolen, var jeg en av de beste i klassen. Jeg tok senere utdanning i Norge som privatist og fikk også gode karakterer. Så – nei, jeg kan vel ikke kalle meg dum. Men er det egentlig dumt å være snill?
Hva med dem som klarer å utnytte andre til egen fordel? Blir de kalt kloke, lure – eller kanskje smarte? Så hva er best – å være naiv eller å være lur?
Vi sier jo ofte: «De gærne har det godt.» Eller: «Det enkle er det beste.» Og det ligger kanskje litt visdom i det også.
For det går faktisk an å være klok og forstandig – men ond. Og det går an å være enkel og naiv – men snill. Hvorfor ikke være klok, forstandig og snill? Det finnes sikkert slike mennesker. Men hvem avgjør egentlig hvem som er forstandig eller enfoldig?
Folk dømmer jo ut fra sine egne oppfatninger av hva som er klokt eller dumt.
I bloggverden beundrer jeg mange som er utrolig flinke til å bruke ord. De skriver med innsikt, og jeg lærer mye av dem. Men det finnes også bloggere som skriver om helt hverdagslige ting – hva de har spist, hva de skal gjøre den dagen, hva de skal ha på seg, eller hva de har handlet. Enkle ting. Men betyr det at de er enfoldige? Selvfølgelig ikke.
Jeg leste en kommentar til en kjent blogger der noen skrev at hun bare blogger om andre fordi det ikke skjer noe i hennes eget liv. Men jeg synes hun er klok. For når hun klarer å skrive så mange refleksjoner om andre på en måte som får leserne til å tenke, le – eller bli litt irritert – da må hun jo være et klokt menneske! Hun klarer å beskrive mennesker på en engasjerende måte, og det krever både observasjonsevne og innsikt.
Jeg begynte å tenke på alt dette etter å ha lest om Faderen og Sønnen i Lukas 10:21–23:
«I samme stund jublet han i Den Hellige Ånd og sa: Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for kloke og forstandige, men åpenbart det for enfoldige. Ja, Far, for dette var din gode vilje. Alt har min Far overgitt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er uten Faderen, og ingen vet hvem Faderen er uten Sønnen og den Sønnen vil åpenbare seg for. Da han var alene med disiplene, sa han til dem: Salige er de øyne som ser det dere ser!»
Når jeg tenker meg om, er det kanskje ikke så galt å være enfoldig likevel. For nettopp da kan Gud åpenbare sine sannheter for oss – hvis vi søker visdom fra Ham.
Som det står i Matteus 6:33:
«Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.»
🌿 Min tanke til slutt:
Kanskje det er bedre å være enfoldig i verdens øyne – og klok i Guds. For det er ikke graden av visdom som teller, men hjertets holdning.
Heklet denne kjolen til denne dokke for mange år siden…
Det begynte som en helt vanlig kveld med en kopp te, litt restegarn og en tanke som snek seg inn: “Denne dukken kunne trengt noe nytt å ha på seg.”
Hun sto nemlig der på hylla, med et blikk som sa: “Altså, jeg har hatt på meg den samme kjolen siden 2019.” Og man kan jo ikke ignorere et sånt blikk.
Så jeg fant frem heklenålen, og det tok ikke lang tid før stua var dekket av nøster, målebånd og små sukk over masker som ikke helt ville samarbeide. Dukken, derimot, så ut til å kose seg. Hun fikk nemlig prøve kjolen underveis – og jeg kunne nesten høre henne mumle: – Litt strammere i livet, takk. Jeg skal tross alt på fest, ikke på tur i fjøset.
Til slutt – etter mange kopper te og et par runder med opprekking – var den ferdig: en oransje og hvit festkjole med rysjer, bølger og akkurat nok sving i skjørtet til å få henne til å ligne en appelsinkake med krem.
Jeg satte henne på sofaen, og hun rettet på flettene sine som om hun hadde ventet på denne dagen hele livet. – Så, sa jeg, – er du fornøyd? Hun svarte ikke, men smilet hennes var tydelig nok.
Neste dag arrangerte hun – naturligvis – et teselskap. Gjestelisten besto av en litt sjenert heklekanin, en bamse med skeiv sløyfe, og en småsur pingvin som hadde fått garnnøste på hodet i stedet for hatt.
– Velkommen alle sammen, sa dukken med myndig stemme. – I dag feirer vi nye klær, gammelt vennskap og litt for mye restegarn!
Jeg synes prosjektet gikk kjempebra. Dokken har reist til Filippinene for mange år siden og hvem vet kanskje sitter hun nå midt i ett selskap i sin oransje kjole – klar til å feire både fantasi og håndarbeid.
🌸 Et lite etterord
Noen ganger tror jeg Gud smiler når vi skaper noe – når vi former små ting med hendene og legger kjærlighet i hver maske. Det handler ikke bare om garn og nåler, men om gleden over å gi liv til noe som før bare var en idé.
Hver eneste heklet kjole, hver bamse og hver liten dukke minner meg om at skaperglede er en gave. Den lærer meg tålmodighet, takknemlighet – og hvor vakkert det er når noe vokser frem, maske for maske
Det er rart hvordan livet kan forandre seg på et øyeblikk. En dag føles alt lyst og enkelt — og neste dag kan vi stå i skygger vi ikke så komme.
Det finnes perioder hvor hjertet er tungt, hvor bekymringer hvisker høyere enn håpet, og hvor veien foran oss føles uklar og lang.
Det er i slike stunder Aristoteles sine ord får dyp mening:
I våre mørkeste øyeblikk må vi rette blikket for å se lyset.
Mørket er ikke et tegn på at vi har feilet. Det betyr ikke at Gud er fraværende. Ofte er det nettopp der, i det skjøre og stille, at Gud visker mest ømt: “Jeg er her.”
Lyset er ikke alltid et stort gjennombrudd. Noen ganger er det en liten flamme:
✨ Et håpefullt vers ✨ Et varmt smil ✨ En venns hånd på skulderen ✨ Et stille øyeblikk hvor sjelen puster ✨ En bønn som får hjertet til å roe seg
Og plutselig, midt i alt, merker vi det: Lyset finnes allerede — men vi må velge å se etter det.
Ikke med anstrengelse, men med tro.
For Gud har ikke lovet oss et liv uten mørke, men Han har lovet oss lys i mørket.
“Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.” — Johannes 1:5
Når vi vender blikket mot lyset, selv når det gjør vondt — da blir mørket ikke lenger alt som finnes.
🌷 Til deg som går gjennom noe nå
Du er ikke svak fordi du kjenner mørket. Du er modig fordi du søker lyset.
Ta en dag av gangen. Pust. Len deg på løftene som aldri svikter. Hvile i visheten om at Gud holder deg.
Lyset vinner alltid til slutt
Lyset finnes. Gud er nær. Og det lille glimtet du finner i dag — kan være begynnelsen på en ny soloppgang.
Noen tider i livet er tyngre enn andre. Men mørket betyr ikke at lyset er borte — bare at vi må lete litt mer bevisst etter det.
Kort bønn
Kjære Gud, når livet kjennes tungt og veien mørk, hjelp meg å løfte blikket mot lyset. Minn meg på at mørket ikke varer, og at du er nær, også når alt føles stille. Gi meg håp, styrke og fred. Amen.
Kort dikt
I nattens mørke toner, når sjelen føles sår, er lyset ikke fravær — det venter, stille, på at vi ser det nå.
En flamme liten brenner, en hvisken fra en venn, et stille løfte: “Alt blir nytt igjen.”
For lyset taper aldri, selv når mørket virker stort, Gud holder oss i hånden — og morgengryet er gjort.
Et morsomt lite eventyr om Lodden Ludvik – den strikkede helten som trosset vaskemaskiner, katter og knapper på rømmen.
En håndlaget, strikket figur med stripete lue og genser, gule selebukser og store, søte knapper. Han sitter på en pute og ser ut som han er klar for nye eventyr.
Det var en gang en liten fyr som het Lodden Ludvik. Han var strikket med kjærlighet, litt skeive masker og to altfor store knapper som stadig prøvde å rømme fra bukseselene hans. Ludvik bodde i Knappelandet, et sted der alle innbyggerne var laget av garn og glade for å leve – bortsett fra på vaskemaskindagen. Da gjemte de seg bak putene og håpet på det beste.
En dag fikk Ludvik høre om et magisk nøste av gullgarn som aldri gikk tomt. “Med det nøstet kan jeg strikke meg en hel hytte!” sa Ludvik og dro av gårde.
På veien møtte han Knut Knapp, en sur gammel knapp som hadde mistet tråden sin (bokstavelig talt). Sammen la de ut på eventyr.
De krysset Elven av Ulltott, lurte seg forbi Den Store Møllen (vaskemaskinen), og til slutt fant de gullgarnet — men det var i potene på Katten Klorine, som elsket å leke med alt som rullet.
Ludvik brukte både sjarm og duskedans, og til slutt fikk han tak i nøstet.
Hjemme i Knappelandet brukte han gullgarnet til å strikke et stort teppe som dekket hele landet. Ingen frøs mer, og Ludvik ble kalt Helten med de skeive knappene.
Og hver gang han hørte vaskemaskinen dure, lo han og sa:
“Det er ingen som skal tove meg uten kamp!”
💭 Min lille ettertanke
Lodden Ludvik ble egentlig til en kveld (for lenge siden) og var tiltenkt til en person som hadde gitt meg en gave. Jeg skulle “bare prøve noe lite”, og plutselig satt denne fargerike karen der – med et lurt smil og altfor store knapper.
Nå bor han på sofaryggen et annet sted og mulig savnet matmoren sin. Hver gang jeg ser et bilde av ham, må jeg smile – for det er jo litt fint, egentlig, at selv skeive masker kan bli til en helt. 💛
💬 Hva med deg?
Har du laget en liten helt av garn eller heklet en figur med personlighet? Fortell gjerne om den i kommentarfeltet – jeg elsker å høre om små, hjemmestrikkede eventyr!
Et trospreget blogginnlegg inspirert av Muhammad Alis ord og Jesu eksempel – om hvordan livet får mening når vi tjener andre med kjærlighet, takknemlighet og Guds nåde
Noen ord treffer deg rett i hjertet. Dette sitatet av Muhammad Ali gjorde nettopp det for meg. For det minner meg om noe Gud stadig lærer meg: at livet ikke handler om å samle, men om å gi. Ikke om å bli tjent, men om å tjene.
Jesus sa:
«For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.» (Markus 10,45)
Når jeg leser det, kjenner jeg på hvor annerledes Guds rike er enn denne verden. Her handler storhet ikke om status, men om kjærlighet. Om å bøye seg ned og løfte andre opp.
Jeg tenker på de gangene jeg har fått lov til å være der for noen – høre, trøste, hjelpe, eller bare være til stede. De stundene føles hellige. Det er som om Gud hvisker: «Se, dette er meningen. Dette er livet slik jeg skapte det.»
Å tjene andre er ikke alltid lett. Noen ganger krever det at jeg legger bort egne planer, stolthet, eller bekvemmelighet. Men hver gang jeg gjør det – hver gang jeg velger kjærlighet – merker jeg at hjertet mitt vokser litt. Det blir plass til mer av Gud der inne.
Kanskje det er det Muhammad Ali mente med «husleien». At vi, med våre handlinger og vår omsorg, betaler for plassen vi har fått på denne jorden – ikke fordi vi må, men fordi vi får lov. Som en takk for alt Gud allerede har gitt oss.
Herre, lær meg å tjene med glede. Å elske uten å telle kostnaden, å se menneskene Du setter foran meg, og å leve slik at kjærligheten betaler min husleie her på jorden.
Møt Kaptein Pusehale – den modigste, mest garn-gale piratkatten på de syv sofahav! Med rosa støvler, oransje kappe og en eventyrlyst som aldri nøstes opp, legger han ut på jakt etter det legendariske Gyldne Garnet. En historie om mot, vennskap og litt for mye ull.
“Kaptein Pusehale – klar til å entre de syv sofahav med sitt trofaste garn!”
Langt ute på det urolige Sofahavet, der bølgene består av krøllete tepper og putefjell, seilte Kaptein Pusehale, den fryktløse piratkatten med én brun øre og én grå. Han hadde en rød kappe, grønne bukser, rosa støvler og en hatt så blå at selv himmelen ble misunnelig.
Kaptein Pusehale var ikke som andre pirater. I stedet for å jakte gull og sølv, var han kjent for å plyndre det mest verdifulle i hele strikkelandet – magiske garnnøster!
En dag fikk han nyss om et sagnomsust nøste – Det Gyldne Garnet, som kunne strikke hva som helst til liv. En sokk, en kanin, kanskje til og med en kopp kaffe (hvis man strikket fort nok).
Han samlet mannskapet sitt – en strikket mus som het Frøken Filt
og en litt for sta and ved navn Kaptein Kvak
(ja, de hadde to kapteiner, det ble litt forvirring, men de ble enige om å bytte på hatten annenhver tirsdag).
Seilene ble heist, sofaen ble rullet ut, og eventyret startet!
Etter mange farer – som å krysse den fryktede “Kattehårsstrømmen” og snike seg forbi den søte hunden i “Dynasundet” –
nådde de endelig frem til Garnhula. Der voktet en gigantisk heklenål inngangen, og bare den som kunne nøste opp en løkke uten å knute seg fast, ville bli sluppet inn.
Kaptein Pusehale trakk pusten dypt. — “Dette er det jeg er født til!” mjauet han stolt og svingte halen som et ekte piratsverd.
Med én elegant bevegelse nøstet han, surret og snurret – og før noen kunne si “maskemarkør”, var porten åpen!
Inne glitret det Gyldne Garnet som solskinn på en nyvasket ullgenser. Kaptein Pusehale grep det og utbrøt: — “Arrr, nå skal det strikkes eventyr!”
Og slik ble det. Garnet ble brukt til å skape alt fra tepper som kunne synge sjømannsviser til en båt som aldri trengte mer garn – for den strikket seg selv!
Kaptein Pusehale seiler fortsatt rundt der ute, på jakt etter nye nøster og nye historier – og hvis du en dag hører et svakt “mjau-arrrr” under sofaputene dine, da vet du: han er på ferd med å starte sitt neste store eventyr.
Det var en gang en liten heklet dame som het Frøken Fjoneline Flettevrang. Hun bodde i Det Strikkede Kongeriket, et magisk land der trærne var laget av myke masker, fuglene kvitret i glattstrikk, og selv sola skinte gjennom små hullmønstre.
Fjoneline var kjent for sin snurrende oransje skjørtedans. Hver morgen snurret hun så fort rundt at garnnøstene i nabolaget trillet av fryd. Men en dag, mens hun øvde på en ekstra komplisert piruett, skjedde det utrolige:
Skjørtet hennes ble så elektrisk av all snurringen at det tok av som en fallskjerm!
Plutselig svevde Fjoneline over landsbyen med skjørtet som en fargerik propell. Hun suset forbi Hekleheksa, rundet Garnfjellet og passerte til og med Den Store Maskefeilen – et hull i landskapet ingen vanlig dukke våget seg nær.
Til slutt landet hun elegant i fanget på Kong Garnimus den Tredje, som satt og sorterte knapper.
Kongen sperret opp øynene.
«Min kjære Frøken Fjoneline, du har jo oppfunnet… luftstrikk!»
Og slik ble Fjoneline den første sertifiserte luftstrikkepiloten i kongeriket. Hun fløy rundt og hjalp innbyggerne med alt mulig: å hente garnnøster som hadde rullet ned i dype daler, å måle vinden for vimplene, og ikke minst å underholde alle på lørdagsmarkedet med sin signatur-skjørt-looping.
Og hvis du ser godt etter neste gang du hekler… kanskje du kjenner et lite vindpust. Det kan være Frøken Fjoneline som øver på nye triks.
Refleksjon over 1. Mosebok kapittel 6: Om hvordan Gud sørget over menneskets ondskap, men også viste nåde gjennom Noah. Et kall til å leve rettferdig, stole på Gud og være et lys i en mørk verden.
Mosebok kapittel 6 Refleksjon
I Noas dager var ondskapen utbredt – akkurat som i dag – og det gjorde Guds hjerte sorgfullt at Han hadde skapt mennesket på jorden. Hans hjerte ble fylt med smerte. Som forelder kan jeg forstå den smerten; det ville også gjort vondt i mitt hjerte å se mine kjære gå feil vei, nettopp fordi jeg bryr meg om dem. Gud bryr seg om hver og en av oss – derfor gjorde det Ham vondt.
Men fordi Gud er nådig og ønsker å gi mennesker en sjanse til å vende om, ba Han Noah – som hadde funnet nåde i Hans øyne – om å bygge arken. Jeg kunne tenke meg at mens Noah bygde arken, spurte folk ham hvorfor han gjorde det. De hadde faktisk en mulighet til å omvende seg, men de gjorde det ikke.
Akkurat som Noah, kan vi også leve rettferdige liv midt i en syndig verden – ved å vandre med Gud hver dag og leve i lydighet mot Ham. Når vanskeligheter og prøvelser kommer, vil vi også bli bevart. Vi er kalt til å påvirke verden, ikke la verden påvirke oss.
Gud ledet Noah gjennom alt og fortalte ham nøyaktig hvordan arken skulle bygges. Gud ber oss kanskje ikke bygge en ark i dag, men Han ønsker at vi skal bygge Hans rike her på jorden. Som Noah kan vi bli hånet eller lide for det. I disse dager, bare å nevne Gud i en samtale kan gjøre folk ukomfortable. Som troende kan vi derfor nøle med å dele de gode nyhetene, fordi vi frykter en kald eller ingen respons – eller fordi noen kanskje prøver å få oss til å fornekte troen. Men hvis vi holder fast, vil vi få vår lønn.
Gud beskyttet Noah og hans familie, og vi kan stole på at Gud vil beskytte oss også. Vi trenger ikke bekymre oss for det vi ikke kan kontrollere; vi skal heller fokusere på våre holdninger, vårt forhold til Gud og vårt kall. Gud sørget for alt Noah trengte for å bygge arken og for å overleve i den. Alt de trengte i arken, fant de. Det var som et samarbeid – vi adlyder, og Gud sørger for resten.
Gud gjorde en pakt med Noah – et løfte. Vi har også en pakt med Gud gjennom Jesus Kristus, et løfte som ble skrevet da vi tok imot Jesus som vår Herre og Frelser: løftet om å være med Ham for alltid.
Bønn: Kjære Far i himmelen, vår Skaper, Forsørger og Frelser. Takk for at Du minner oss om hvor vondt det gjør Deg når vi gjør ondt. Hjelp oss å vandre med Deg hver dag i lydighet. Takk for løftet om frelse for dem som tror og adlyder. I Jesu navn, amen.
