Dagens tekst: Markus 6:45–52

Refleksjon

Når jeg leser denne teksten, blir jeg spesielt berørt av at Jesus gikk opp i fjellet for å be. Selv han, Guds Sønn, trengte stillhet og alenetid med sin Far. Det minner meg om hvor lett jeg selv kan bli opptatt, distrahert og sliten – og hvor nødvendig det er å trekke meg tilbake for å søke Gud. Hvis Jesus trengte det, hvor mye mer trenger ikke jeg det?

Jeg legger også merke til at Jesus så disiplene kjempe mot vinden. Han visste hva de sto i. Likevel lot han dem kjempe en stund før han kom til dem. Det treffer meg. For noen ganger føles det som om jeg roer og roer i motvind i mitt eget liv, og jeg lurer på hvor Gud er. Men denne teksten minner meg om at han ser. Han har oversikt. Han kommer – kanskje ikke alltid når jeg ønsker det, men alltid i rett tid.

Når Jesus kommer gående på vannet, blir disiplene redde. De tror det er et spøkelse. Hvor ofte gjør ikke jeg det samme? Jesus kan være nær i en situasjon, men fordi det skjer på en måte jeg ikke forventer, kjenner jeg ham ikke igjen. I stedet for å ha tillit, fylles jeg av uro.

Ordene hans treffer meg personlig:
«Vær ved godt mot. Det er jeg. Vær ikke redde.»

Det er som om han sier det direkte til meg i mine stormer. Når bekymringer, tvil eller frykt prøver å ta overhånd, minner han meg om hvem han er. Han er den samme i dag som den gangen – han som går på vannet, han som stiller vinden.

Jeg må også innrømme at jeg noen ganger tviler på om Gud virkelig kan gripe inn i mitt liv slik han gjorde i Bibelen. Det er lettere å tro på miraklene som skjedde den gang enn å tro på mirakler i dag. Men denne teksten utfordrer meg: Tør jeg å tro at Jesus fortsatt handler? At han fortsatt kan stille stormene – også i mitt liv?

Jeg ønsker å ha en tro som hviler i ordene hans, selv når vinden blåser. En tro som ikke bare ser stormen, men ser ham som kommer gående på bølgene.

Bønn

Jesus,
du ser når jeg kjemper i motvind.
Du vet når jeg føler meg sliten, redd eller usikker.

Hjelp meg å søke deg i stillhet, slik du selv søkte din Far.
Hjelp meg å kjenne deg igjen når du kommer –
og gi meg mot til å stole på at du fortsatt gjør under.

Still stormene i hjertet mitt,
og lær meg å hvile i ordene dine:
«Vær ved godt mot. Vær ikke redde.»

Amen.

Hva med deg?

Kanskje handler ikke denne teksten bare om en storm på Genesaretsjøen, men om stormene i våre egne liv.
Jesus kommer – også når bølgene er høye og vinden er sterk.

Hvilken storm står du i akkurat nå, og tør du å stole på at Han kommer til deg midt i den?

Det er så mye å glede seg over i livet — selv med kronisk sykdom, vinterkulde og mørke dager.

I dag tidlig så jeg soloppgangen,

og hjertet mitt fyltes av takknemlighet. For en vakker påminnelse om Guds trofasthet. Hver morgen er en ny nåde. Hver dag en ny gave 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg øver meg på å telle velsignelsene mine i stedet for å fokusere på smerte, utmattelse, svimmelhet og kulden som trenger seg inn i kroppen. Det er ikke alltid lett — men Gud møter meg midt i det jeg står i.

I går ba jeg Gud om styrke til å klare det jeg hadde planlagt. Og jeg opplevde virkelig at Han svarte.

Plutselig fikk jeg energi til å rengjøre stua, kjøkkenet og gangen. Det føltes som en gave — en styrke som ikke kom fra meg selv. Etterpå klarte jeg til og med å kjøre til Rema og Posten for å sende dinosauren jeg hadde laget til sønnen av niesen min.

Små handlinger, men fylt med kjærlighet — og med Guds hjelp.

Senere begynte jeg å lage kort til kjærlighetsdagen i helgen.

Disse hadde jeg laget hittil.

Jeg vil gi dem til dem som kommer på søndagsmøtet. Det er noe så fint med å skape noe som kan glede andre. Små uttrykk for Guds kjærlighet i praksis.

Mens jeg satt og laget kort, ringte storesøsteren min og inviterte oss på pizza-lunsj. For en velsignelse det er med familie. Vi lo, spiste og hadde en varm og god stund sammen.

Etterpå dro vi innom en butikk med tilbud på sjokolade — tre for hundre! Vi skal til Filippinene i mai, og familien vår der elsker norsk sjokolade. Så vi hamstret godt 😄 Små gleder som også kan bli en velsignelse for andre.

Hjemme igjen hadde jeg planlagt spicy rekesalat til lunsj, men den ble kveldsmat i stedet.

Ja, det ble nok litt ekstra kalorier den dagen — men også mye glede, fellesskap og takknemlighet.

I dag startet jeg dagen med å vaske bad og toalett før jeg fortsatte med kortlagingen. Middagen blir rester fra i går: pizza… Det var mange rester igjen etter lunsjen med søster og svogeren, for søsteren min bestilte 4 store pizzaer og spicy rekesalat som jeg hadde laget i går.

Og midt i alt — i det helt vanlige — kjenner jeg Guds nærvær.

Han gir styrke når jeg er svak.
Han gir glede i det små.
Han hører bønner.
Han bærer meg gjennom dagene.

Jeg er så takknemlig.

Gud er god — også i vintermørket 

Hvordan gikk dagen din i går?

I fjor fikk jeg en idé om å hekle en dinosaur etter at jeg fikk vite at sønnen til niesen min elsker dinosaurer og vet mye om dem, enda han er bare treåring. Og etter en stund, ble dinosauren ferdig. Og navnet hans er Dino Safi. Oppskrift fra hobbii.no 

Og jeg tenkte at det passet litt med et lite eventyr om dinoen Safi:

Eventyret:

Langt bortenfor høye fjell og dype skoger lå en hemmelig dal.
Der bodde dinosaurer som bare de modigste og klokeste kunne finne.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Der bodde Safi.

Safi var en snill dinosaur med grønne tagger på ryggen og myke farger på kroppen. Hver farge var et minne fra et eventyr. Men Safi hadde også en helt spesiell hemmelighet:

Han visste at Gustav fantes.

En morgen våknet Safi og sa:
– I dag har Gustav snart bursdag. Nå er det min tur til å dra på eventyr.

Han trasket gjennom jungelen – dunk, dunk, dunk – og hilste på de andre dinosaurene. En T-rex prøvde å brøle, men Safi bare lo.
– Rolig nå, sa han. Det finnes mindre, men viktigere oppdrag.

Plutselig åpnet det seg en magisk sti. Safi fulgte den helt til han kom til Gustavs verden.

Poff!
Der var han – akkurat passe stor til å kunne sitte på senga.

– Hei, Gustav, hvisket Safi.
– Jeg er dinosaurvennen din.

Fra den dagen av var Safi alltid der.
Han passet på når Gustav sov.
Han hjalp til når noe føltes litt skummelt.
Og han fortalte dinosaurfakta bare ekte dinosaur-elskere kunne høre.

Når Gustav leker, leker Safi med.
Når Gustav lærer, lærer Safi også.
Og når det er kveld, sitter Safi stille og passer på.

– For dinosaurer tar vare på vennene sine, sa Safi.

Og hvis du lytter veldig nøye, akkurat før du sovner, kan du høre ham hviske:

– God natt, Gustav. Eventyret fortsetter i morgen.

Alltid.

Hva synes du om Dinoen Safi?

God morgen til deg. Mandag og ny uke. Hvordan gikk helgen din?

Hos meg har det vært veldig flott. Feiret morsdagen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sviggerinnen og svogeren kom innom en tur. Og det en koselig lunsj sammen med dem og vi avsluttet med morsdagskake. Jeg bakte rulllekake.

Etterpå fortsette feiringen i menigheten hvor vi spiste mer kaker og dessert etter møte.

Vår datter sendte oss bilder fra hennes jentetur i helgen. De har vært på skitur.

Forresten, jeg har også vært på husfelleskap på lørdag. Og det ble litt mat der også: 

Når jeg tenker meg om…helgen min har vært mettende god. Mat for kropp og sjel:)

Hvordan gikk helgen din?

Lånt bildetKledd for ekspedisjon… i nabolaget

Etter en (altfor) lang vinterdvale, tok jeg et modig valg: Jeg skulle gå meg en tur. Det var riktignok bare 0 grader ute, men det var nesten plussgrader, og det teller:)

Siden jeg er typen som fryser bare jeg åpner kjøleskapsdøren, kledde jeg meg som om jeg skulle på ekspedisjon til Nordpolen: tykk genser, jakke og ytterbukse kjøpt på Coop da de hadde tilbud. Ytterbuksen som rasler når jeg går. Praktisk, men ikke akkurat catwalk-materiale.

Fra iskald til inspirert

Det startet kaldt. Altså, tenna klapret og nesa renner. Men etter 15 minutter begynte kroppen å forstå at jeg faktisk skulle GÅ, ikke fryse i hjel. Varmen kom – og med den, tankene.

Og plutselig… så jeg det. Naturen! Fargene! Lyset! Skapelsen!

Jeg begynte å tenke at livet er som en gåtur

1. Man blir sliten… og det er lov

Jo lenger jeg gikk, jo mer skrek føttene og jeg tenkte at det har vært mye bedre å kunne bare ligge på sofaen?”. Jeg så en benk og jeg benyttet da sjansen til å ta liten pause. Pustet. Kikket opp. Og tenkte: Akkurat som i livet – noen ganger må vi bare stoppe opp før vi går på trynet.

Gud har faktisk sagt at vi kan legge fra oss bekymringene våre hos Ham, og få hvile. Tenk så praktisk.

2. Man kan bli inspirert… hvis man faktisk ser seg rundt

Mange kunstnere får inspirasjon i naturen. Jeg skjønner nå hvorfor! Det er jo vilt mye å se – hvis man tar øynene opp fra mobilen og ikke går med tankene hva man skal ha til middag.

Min mann er typen som ser ALT: steiner, snegler, skyer med rare former. Jeg? Jeg går og tenker på hvorfor jeg ikke tok med te. Men denne gangen, var han ikke med.

3. Man kan bli sur… men man trenger ikke bli det

Midt i idyllen: søppel! Etter vinteren hadde plastposer og tomme brusflasker flyttet inn i grøftekanten.

Sjarmerende? Nei. Provoserende? Litt. Men i stedet for å gå full «miljøkriger», tenkte jeg: Dette er også en del av virkeligheten. Og jeg kan faktisk gjøre noe med det.

Livet er fullt av «søppel». Negative folk. Slitsomme samtaler. Irriterende situasjoner. Men – vi trenger ikke ta alt inn. Vi kan:

• Plukke opp litt. Bidra.

• Ignorere det som drar oss ned.

• Og viktigst: ikke bli en som kaster dritt selv (verken fysisk eller verbalt).

Her er noen visdomsord jeg kom over:

Før du antar – sjekk fakta.
Før du dømmer – prøv å forstå.
Før du sårer – føl med hjertet.
Før du snakker – tenk deg om.

(Kilde: Noe lurt jeg fant på internett.)

Takk for at du får meg til å le og leve

Og til slutt – en liten tanke til deg som leser:

“La oss være takknemlige for de menneskene som gjør oss glade; de er de sjarmerende gartnerne som får våre sjeler til å blomstre.”
– Marcel Proust

Så takk til naturen, ullbuksa og frisk luften. Helheten gjør livet litt varmere – selv når det bare er 0 grader.

Og til deg som går din egen tur gjennom livet – husk å ta med smilet.

Og kanskje en termos.:)

Gratulerer med morsdagen til alle mødre:)

Morsdagshilsen til deg mor som lever i hjertet mitt

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kjære mamma,
selv om du ikke lenger går ved min side,
går du aldri fra meg.
Du lever i minnene, i stemmen jeg hører inni meg,
i kjærligheten som fortsatt bærer meg gjennom dagene.

På morsdagen savner jeg deg litt ekstra,
men jeg er også takknemlig.
Takknemlig for alt du ga,
alt du lærte meg,
og for kjærligheten som aldri tok slutt –
selv ikke da du måtte gå.

Jeg tenner et stille lys for deg i dag,
og sender en tanke fylt av kjærlighet dit du er.
Du er fortsatt min mor.
Alltid 💐

Uklart: Utifrilufts helgautfordring.

Her er det uklart hva slags matrett jeg viser frem. Kan du gjette?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og her: uklart naturbilde:)

Og uklare beskjeder fra to gamlinger:)

Uklart – spesielt i lange forhold

Et forhold kan være mange ting: trygt, koselig, kjærlighetsfullt … og av og til litt uklart.

Ta for eksempel et eldre ektepar der begge hører litt dårlig:
– «Sa du at vi skal ut i kveld?»
– «Nei, jeg sa at katten stirrer rart.»
– «Javel. Da tar jeg på meg jakke.»

Her er ingenting galt. Beskjeder bare… muterer underveis. Det som starter som «kan du ta ut søpla?» ender som «vi burde kanskje flytte».

Men på et vis funker det. For selv om ordene er uklare, er intensjonen ofte krystallklar:
De er sammen. Og det holder.

Det var mitt bidrag til utifrilufts helgautfordring:)

Jeg og Hr Happy fikk et gavekort til jul av svigersønnen vår – gavekort til Hovdegård og restauranten deres. Slike gavekort må jo brukes med verdighet, så vi pyntet oss litt ekstra. Dette skulle nemlig være en date. Eller egentlig en feiring av morsdagen på forskudd. Eller begge deler. Vi var i hvert fall enige om at dette var grunn god nok.

Ved inngangen

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Morsdagen er på søndag, og da pleier jeg som regel å være på søndagsmøte i menigheten og spise middag der. Så denne løsningen var både praktisk og romantisk på sitt helt eget vis.

Da vi kom til restauranten, var det nesten ikke folk der. Litt sånn «har vi kommet for tidlig?»-stemning.

Vi fikk et hjørnebord – alltid et godt tegn, synes jeg – og etter litt intens studering av menyen (som om vi skulle ta eksamen), landet vi på «Fjøsfest». En solid kombinasjon av ulike typer kjøtt, salat, chips, brun saus med sjampinjong, maispuré og potetgull. Altså: fest.

Til drikke bestilte Hr Happy vann – stabil som alltid – og jeg te, for jeg er jo tross alt Fru Happy og må balansere kjøttfesten litt.

Vi ble møtt av en betjening som ikke akkurat vant prisen for Årets solstråle i starten, men etter hvert dukket det opp et lite smil. Kanskje han ble litt varmere av å se oss to i våre fineste klær og gode humør.

Mens vi ventet på maten, tok vi frem litt quiz. Hr Happy briljerte som vanlig og husket alt. Jeg bidro mest med entusiasme og… nesten null poeng. Men det er jo viktig å kjenne sine styrker.

Etter hvert kom det noen flere gjester, i hvert fall på siden av bordet der vi satt. Det var ganske kaldt inne, så vi beholdt jakkene på hele tiden. Litt sånn restaurant møter utendørsopplevelse. Men maten? Den var vi veldig fornøyde med – og det var mer enn nok. Faktisk så mye at vi vurderte å rulle hjem.

Jeg hadde egentlig bestemt meg for ikke å bestille dessert, men vi går jo så sjelden ut, så jeg bestilte crème brûlée. Hr Happy erklærte høyt og tydelig at han ikke skulle ha mer mat.
Det varte helt til jeg bare klarte å spise halve desserten. Da tok Hr Happy ansvar og spiste resten. Av ren høflighet, selvfølgelig.

Jeg kaller mannen min Hr Happy fordi jeg selv er Fru Happy – det er rett og slett betydningen av navnet mitt på engelsk. Og ja, vi prøver å leve opp til det så godt vi kan.

Da vi var ferdige med middagen, hadde skumringen senket seg.

Vel hjemme igjen tente Hr Happy opp i ovnen, for det var skikkelig kaldt. Jeg gikk frem og tilbake på stua i omtrent ti minutter for å forbrenne litt kalorier – det føltes veldig effektivt der og da.

Og den kvelden… ja, da ble det tidlig seng på oss 
Mett, fornøyd og veldig klar for dyna.

Det var gårsdagens date – og morsdagsfeiring på forskudd.

Feirer du morsdag?

Jeg tenkte at jeg skulle spise litt sunnere mat. Og jeg fant en oppskrift på chiafrø, og jeg laget det. Fant oppskrift på internett: Chiafrø, havregrynn, melk, yougurt, honning, blåbær og valnøtter:) Og den var kjempegod:)

Avslutter med en god morgen hilsent til deg:)