En gang for lenge, lenge siden – eller kanskje bare i går – våknet den fargerike bamsen Roffe til lyden av fnising. Han åpnet de sydd-på øynene sine og så at rommet var fullt av små, dansende støvkorn som glitret i sollyset.

Roffe strakk på de stripete armene sine.
«Hm… dette lover godt,» mumlet han. «Når støvkorn danser, betyr det eventyr!»

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og riktig nok – i samme øyeblikk spratt en liten, lilla dør opp på veggen. Ut kom en bitteliten fe med vinger som glitret i grønt og rødt, akkurat som Roffes mage.

«Hei! Jeg heter Surrilina,» sa feen. «Vi trenger hjelp i Regnbuedalen. Alle fargene våre har begynt å blande seg med hverandre, og nå er ingenting riktig fargerikt, bare… veldig rotete.»

Roffe hoppet ned fra puten han satt på. «Rotete farger?! Det går jo ikke. Jeg er jo den fargerikeste bamsen i tre daler og to fjell! Jeg kommer!»

Surrilina vinket med staven, og vips! Roffe falt gjennom et glitrende hull – plopp! – og landet i en dal full av regnbuer som krøllet seg som spagetti.

En blå-lilla-grønn sky kom susende forbi og sa:
«Hjelp! Jeg vet ikke hvem jeg er lenger!»

Roffe la armene i kors. «Det er helt klart at fargene har blitt skrubla. Men slapp av! Jeg, Regnbuebamsen Roffe, skal ordne opp.»

Han tok et dypt pust og begynte å synge sin hemmelige sang:

«Rød og grønn og lilla fin,
finn tilbake fargen din!
Striper, prikker, alt på plass,
ingen farger skal i krøll og krass!»

Da han sang den siste tonen, blinket hele dalen. Regnbuene rettet seg opp, blomstene fikk klare farger igjen, og den blå-lilla-grønne skyen ble helt fornøyd blå.

«Vi er reddet!» ropte Surrilina. «Som takk skal du få et glitrende eventyrfrø.»

Roffe tok imot frøet og puttet det i magen sin (hvor det var overraskende god plass). «Hva gjør det?» spurte han.

«Hver gang du kjeder deg,» forklarte feen, «vil det spire et nytt lite eventyr.»

Og slik ble det. Hver gang Roffe sitter stille og ser litt tankefull ut, kan det hende at et nytt, sprøtt eventyr begynner inni ham.

Så hvis du en dag hører Mystiske Lyder fra bamsen din… vel, da er han nok ute på tur igjen.

Slutt –

Takk fo meg:)

(originalen fra en av min heklede figurene)

Vi har alle våre kors å bære – noen synlige, andre skjulte. Livet kan gjøre vondt, men vi trenger ikke bære alt alene. Jeg deler noen tanker om det å finne hvile i Jesus midt i livets byrder. 

Ulike mennesker – ulike kors å bære

Vi mennesker har alle våre kors å bære – noen synlige, andre usynlige.

For noen kan det være en ektefelle som er utro.
For andre handler det om å miste noen man er glad i.
Kanskje er det barn som går sine egne veier, økonomiske problemer, arbeidsledighet, sykdom, ensomhet – eller bare en følelse av at livet ikke ble helt slik man hadde håpet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Listen er lang. Vi bærer alle på noe.
Men hvordan vi velger å bære det, er opp til oss.
Vi kan velge å bære alt alene, eller vi kan søke hjelp.
Vi kan velge å fylle hjertet med bitterhet – eller med glede og håp.

Jeg tenker ofte på Jesus og på hvordan Han må ha hatt det da Han bar korset for oss.
Var Han redd? Ensom? Hadde Han ubeskrivelige smerter?
Jeg tror ingen av oss kan forestille oss det.
Og likevel, midt i alt dette, sa Han:

«Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»

De ordene rører meg dypt. For de viser hvor mye Han forstår oss – og hvor uendelig stor kjærligheten Hans er.

Så uansett hvilket kors du bærer akkurat nå, husk at du ikke trenger å bære det alene.
Jesus bar våre synder på korset, og Han inviterer deg til å finne hvile hos Ham.

«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.»
— Matteus 11:28–30

Jeg tok imot den invitasjonen.
Og jeg fant fred. 💛

I en rolig strikkeskog, langt inne i Garnlandet, bodde to venner: Snabelsnapp, den modigste elefantlignende skapningen med den lengste snabelen i hele nabolaget, og Fjonfjong, som alltid gikk med sine gylne strikkebukser — selv når det ikke var kaldt.

En dag våknet Snabelsnapp til en grusom oppdagelse: noen hadde stjålet favorittgarnnøstet hans, det med glitter i!
“Dette er alvorlig,” sa Fjonfjong og strammet selene på buksen. “Vi må finne Garnrøveren!”

De la ut på tur gjennom Pinnerlia, over Maskebroen og forbi den farlige Rettesidemyra. Underveis møtte de en sur ugle som heklet i skjul.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“Har du sett garnet vårt?” spurte Snabelsnapp høflig.
Ugla sukket: “Nei, men jeg hørte noe fnising fra Vrangsiden i natt.”

Så de fortsatte, helt til de nådde Vrangsiden, kjent for å være stedet der sokker mister partneren sin. Der fant de endelig røveren: en liten, veldig skyldig garnball som rullet frem og tilbake og prøvde å se uskyldig ut.

“Jeg skulle bare låne det!” pep den.
“Du må spørre først,” sa Fjonfjong strengt — og Snabelsnapp nikket med hele snabelen.

Til slutt ga garnballen tilbake glittergarnet, og de tre ble venner. Siden den dagen var det ingen garn som forsvant i Garnlandet… vel, bortsett fra når Fjonfjong glemte at han satt på det.

Takk for at du leste dagens eventyr:)

Det finnes et vakkert øyeblikk i livet når vi innser hvor uendelig mye vi ikke vet. For noen kan det føles overveldende – men egentlig er det en invitasjon. En åpning. Et startskudd.

Når vi forstår at verden er større enn våre egne erfaringer, at mennesker bærer historier vi aldri har hørt, og at livet rommer lærdom vi ennå ikke har oppdaget – da begynner vi virkelig å leve.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Å leve handler ikke om å ha alle svarene. Det handler om å stille spørsmålene. Lytte. Utforske. Være nysgjerrig nok til å vokse og ydmyk nok til å fortsette.

Dorothy West minner oss om at læring ikke bare er noe vi gjør – det er en måte å være i verden på.
Så la oss møte hver dag med et åpent sinn, et våkent blikk og en villighet til å lære på nytt.

For det er i det øyeblikket vi erkjenner alt vi ikke vet, at livet åpner seg og virkelig begynner.

Ha en fin mandag:)

Jeg ble forelsket med henne da jeg så henne første gangen….

🦌💜 Møt den nye stjerna i huset – Lille Frida Fjortis-Elg!
Hun er laget av 100% kjærlighet, 20% restegarn, og 80% personlighet.
Hun bruker dagene sine på å tenke store tanker (mest om snacks) og late som hun ikke vet hvor nøklene er.

Favorittaktiviteter:
✨ Posere som om hun eier hele sofaen
✨ Late som hun ikke har hørt “Nei, du får ikke mer garn”
✨ Være søtere enn alle andre i rommet

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har funnet henne fra denne boken…

og da fikk jeg ikke fred før jeg har laget min versjon av elgen.

Etter noen timer hekling……måttte sy sammen først

den endelig resulatet.

(Repost)

Stolthet??.

Mange lider av det – selvtilstrekkelighet.
De sier: “Jeg klarer meg selv. Jeg trenger ikke Gud.”
De mener de kan gjøre gode gjerninger uten Skaperen,
at de kan forsørge seg selv og bygge sine egne liv.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Fariseerne trodde også på sine egne gjerninger,
men hjertene deres tilhørte ikke Gud.
De var fylt av selvrettferdighet.

Men ingen av oss er perfekte.
Likevel kan man noen ganger tro det –
når man hører hvordan enkelte snakker om andre.
Det kan virke som om de aldri gjør feil.

Vi bruker ofte forstørrelsesglass når vi ser på andre,
men solbriller når vi ser på oss selv.

Hver og en av oss blir dømt på ulike måter –
for hvordan vi snakker, skriver, kler oss, jobber,
for utseende eller oppførsel.
Ofte føler vi oss ikke frie til å være oss selv,
for vi er redde for å skille oss ut.
Men det er jo nettopp forskjellene våre som gjør oss unike.

Jeg peker ikke finger mot noen.
Jeg er ikke bedre selv.
Jeg er helt avhengig av den store makten –
av Gud – for å finne og følge den rette veien.

C.S. Lewis sa det så treffende:

“En stolt mann ser alltid ned på ting og mennesker.
Og så lenge man ser ned, kan man ikke se noe som er større enn seg selv.”

Så sant.
Stolthet gjør oss blinde for det hellige,
mens ydmykhet åpner hjertet.

Bønn

Far, jeg ber:
La oss forbli ydmyke.
Du har skapt oss forskjellige,
slik at vi kan utfylle og hjelpe hverandre.
La oss aldri glemme hvem du er.
For uten deg kan vi ingenting gjøre.
Det er du som gir oss livet,
og tar du pusten fra oss, er vi ikke mer.

La oss derfor bruke livet du har gitt oss
til å spre lys og liv rundt oss –
til å være til oppmuntring og inspirasjon for andre. 🌿

(repost)

(Matteus 26:14–16, 47–50)

Hva ville du gjort hvis noen du trodde var en venn, i virkeligheten var din største fiende?
En som i hemmelighet jobbet imot deg, kanskje drevet av sjalusi eller hat?
De fleste av oss ville bli såret og sinte. Kanskje til og med ønsket hevn.
Det er et menneskelig perspektiv — øye for øye, tann for tann.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når vi blir forrådt

Noen ganger blir mennesker forrådt av sine egne — til og med av sine barn.
I enkelte kulturer kan konsekvensene være brutale.
Jeg tenker på familier i den muslimske troen hvor et barn som konverterer eller gifter seg utenfor troen, blir avvist, forbannet, ja, i verste fall drept.
Skremmende, ikke sant?
Men samtidig får det meg til å undre:
Hva om det vi tror, ikke er hele sannheten?
Hva om vi også lever i en form for blindhet?

Judas – vennen som forrådte

Judas var en av Jesu disipler. Han vandret sammen med Ham, delte måltider med Ham og så miraklene med egne øyne.
Han var til og med disippelgruppens kasserer — en betrodd stilling.
Men likevel solgte han Jesus for tretti sølvpenger.
Han valgte penger fremfor frelseren.

Da han kom med soldatene, hilste han Jesus med et kyss og sa:

“Vær hilset, rabbi!”
Jesus svarte:
“Venn, gjør det du er kommet for.”
(Matteus 26:49–50)

Da jeg leste de ordene, ble jeg rørt.
For selv da Han ble forrådt, kalte Jesus ham fortsatt venn.
Han ble ikke sint. Han svarte ikke med hat.
For kjærligheten i Jesus er større enn sviket fra mennesker.

Når vi ligner på Judas

Det er lett å tenke:
«Jeg ville aldri gjort som Judas.»
Men sannheten er at vi alle har forrådt Jesus – mange ganger.
Jeg har gjort det.
Kanskje du også har.

Vi forråder Ham når vi velger alt annet fremfor å være sammen med Ham.
Når vi setter penger, komfort eller status høyere enn lydighet.
Når vi hører mer på verden enn på Guds ord.
Når vi ikke elsker våre fiender, slik Han ba oss om.
Når vi stoler mer på oss selv enn på Hans kjærlighet.

Kort sagt – vi svikter når vi glemmer hva Han har gjort for oss.

Judas’ tragiske slutt

Judas så Jesus bli pisket, hånet, slått, spyttet på og korsfestet.
Han angret, ja — men han gikk til feil sted for tilgivelse.
Han prøvde å gjøre opp for seg selv ved å levere pengene tilbake, men det var for sent.
Han hadde forrådt den eneste som virkelig kunne rense ham.
Til slutt tok han sitt eget liv.
Så tragisk.

En lærdom for oss

Hver gang vi står i et valg mellom Jesus og verden, burde vi minne oss selv om Judas-leksjonen.
Gud kaller oss ikke til perfeksjon, men til oppriktighet.
Til å vende tilbake til Ham, ikke bort fra Ham.
For Jesus tilbyr alltid tilgivelse, nåde og et nytt liv — uansett hva vi har gjort.

Bønn

Kjære Jesus,
jeg ber at vi ikke skal bli som Judas som forrådte deg.
Hjelp oss å være trofaste og å ligne deg i både ord og gjerning.
Takk for din kjærlighet som dekker all urett, og din nåde som tilgir all synd når vi vender oss til deg.
Led oss på den rette veien, for du er veien, sannheten og livet.
Du er lyset som driver bort alt mørke.
Takk for løftet om evig liv – et sted uten smerte, uten tårer, bare glede og fred.
I Jesu navn, amen.

🕊️ Bibelske referanser:

• Matteus 26:14–16

• Matteus 26:47–50

Da jeg var barn, hadde jeg ingen bamse.
Sannheten er at jeg ikke hadde noe leketøy i det hele tatt – bortsett fra noen papirdukker jeg klippet ut fra gamle ukeblader. Men det gjorde egentlig ingenting. Det fantes jo så mye annet å leke med ute i naturen.

Man tenker ikke så mye på leker når man vet at mat er viktigere.
Dessuten elsket jeg å dagdrømme og lese. Kanskje jeg ikke var så opptatt av lek likevel – i hvert fall trodde jeg det den gangen.

Nå er jeg over 60, og plutselig har jeg fått muligheten til å lage kosedyr selv.
Det begynte forsiktig, men nå klarer jeg nesten ikke å stoppe.
Jeg lager stadig nye – som om barnet i meg endelig har våknet til liv igjen.
Kanskje det er et ønske om å oppleve det jeg gikk glipp av som liten.
Å ha et kosedyr man kan holde rundt når man er lei seg, eller når ensomheten banker på døren.

Jeg har laget mange kosedyr, blant annet denne

Tenk det – bamsen, barnas trofaste venn gjennom generasjoner.

Jeg begynner å bli eldre, men jeg føler meg ikke gammel.
Tvert imot – det er nå jeg opplever alle deler av livet på nytt:
barndommen, ungdomstiden og voksenlivet.
Endelig kan jeg gjøre det jeg aldri fikk muligheten til før.

Jeg kommer nok til å fortsette å lage kosedyr,
for det gir meg glede og ro.
Men selv om de kan gi trøst, kan de aldri erstatte den trøsten jeg får fra den levende Gud.

Jeg holder fast ved ordene Han har sagt:

«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder,
og jeg vil gi dere hvile.» – Matteus 11:28

Så hvis du som leser dette kjenner deg sliten,
hvis du bærer noe tungt – kom til Gud.
Han har lovet å gi deg hvile.

(Repost)