Hei, og velkommen hit! 💛
Jeg heter Happy, og jeg bor ved sjøen her i vakre Norge – et sted hvor naturen stadig minner meg om Guds godhet og det vakre i livet. Gjennom denne bloggen deler jeg tanker om tro, hverdagsglede, naturens rytmer og små øyeblikk som gir håp. Jeg har alltid hatt et ønske om å spre lys og varme, og tror på kraften i takknemlighet, et smil, og det å se det gode – også når livet er utfordrende. Jeg håper du finner ro og inspirasjon her, og kanskje noe som treffer deg midt i hjertet. Dette er mitt lille digitale pusterom, og jeg er så glad du tok turen innom. Velkommen skal du være 🌿
– Happy
I dag hadde vi det så koselig på aktivitetsenteret der jeg jobber som aktivitør for de eldre. Det har vært mye latter hvor vi pratet om alt mulig fra barndommen deres, forskjellen mellom deres oppvekst og min og alt mellom himmel og jord. Hver og en har mye å fortelle som man kunne egentlg skrive en bok av alt de forteller.
Like før jeg skulle avslutte arbeidsdagen, kom da en nabo som driver en blomster forretning og levert denne blomsterbuketten til meg.
Jeg ble veldig overrasket over bukketen pga det er ikke min bursdag i dag og ikke har gjort noe spesiell til noen i det siste, så vidt jeg husker.
Jeg lurte på hvem sendte denne fargerike blomster til meg. Jeg kikket inne og på kortet var disse ordene skrevet:
Jeg ble veldig berørt og fikk tårer i øynene. Blomstene var sendt av de to døtrene av en eldre dame som jeg jobbet som støttekontakt før. Moren deres bor nå på sykehjemmet. Selv om jeg ikke er lenger hennes støttekontakt, har jeg mye kontakt med henne fordi jeg jobber på samme plassen. Jeg liker virkelig deres mor og vi har det artig sammen når vi prater. Datteren fortalte meg at moren deres liker meg godt og derfor de setter pris på det. Ordene varmer og jeg er takknemlig for oppmerksomheten. De er virkelig snille.
Gud, jeg er så takknemlig for alle dine velsignelser og for alle du sender for å lyse hverdagen min. La meg også spre ditt lys og kjærlighet rundt meg og at jeg kan forsette å spre glede der jeg jobber.
I was invited by my dear young friend Jasmaine to her birthday celebration. She turned 31 years old. Just like a daughter to me. But we have one thing in common. We both believe and love God and His words. Means a lot to me.
Meet Jasmaine and the love of her life Romell. They got married last year. Romell is a very kindhearted, hardworking and humble man. Very sweet and lovable. They are very much in love:)
Romell prepared all the foods for his wife’s birthday celebration. He can cook very well too.
Two of the guests, Gemma and Daffodil baked cakes for Jasmaine.
Here are the cakes and the birthday celebrant with her hubby
Anyway meet the two couples, left and right who were invited to the birthday party. The man to the right is from Canada and he is the fiance of Marilyn ( the lady beside him) He gave Marilyn a big diamond ring as an engagement ring. A very expensive one. We really admired her ring.
One of the guest too, Mercy was wearing her diamonds . Well, what can we say? Diamonds last forever…they said so.
I must admit that I don’t have diamonds that last forever, but I have diamonds…lots of them. Sadly, they don’t last forever here on earth, just like me. My husband, my children, my grandchildren to name a few are my diamonds.
But I’m a very lucky woman, because I found the true diamond that last forever. He is going to be around here on earth and when everyone is nowhere to find. A treasure that is worth keeping. The one who created the diamonds. Our almighty God.
We are also God’s dianmonds with still rough edges. But one day, as we walk with God, we will be refined into perfectness so that we can shine and last forever.
Listen to this last passage from Ezekiel and insert your name.
This is a picture of the beautiful makeover God gave to Israel and what He wants to do with you.
?On the day you were born, no one cared about you?you were unwanted, dumped in a field and left to die. But I came by and saw you there, helplessly kicking about in your own blood. As you lay there, I said, ?Live!? And I helped you to thrive like a plant in the field. You grew up and became a beautiful jewel. I wrapped my cloak around you to cover your nakedness and declared my marriage vows. I made a covenant with you, says the Sovereign Lord, and you became mine.Then I bathed you and washed off your blood, and I rubbed fragrant oils into your skin. I gave you expensive clothing of fine linen and silk, beautifully embroidered, and sandals made of fine goatskin leather. I gave you lovely jewelry, bracelets, beautiful necklaces, a ring for your nose, earrings for your ears, and a lovely crown for your head. And so you were adorned with gold and silver. Your clothes were made of fine linen and were beautifully embroidered. You ate the finest foods?choice flour, honey, and olive oil?and became more beautiful than ever. You looked like a queen, and so you were!? (excerpts from Ezekiel 16:4-13).
Take a minute and realize how much God loves you and know that He sees the diamond amidst your rough. Walk through your day today knowing that God has a great plan for you and knows just how to bring out your brilliance.
A repost from my English blog: joysnotepad.blogspot.com JOY
Før jeg giftet meg, ble jeg fortalt at det blir ikke noe problem for mine tre barn på Filippinne å få komme til Norge og bo hos meg. Så etter at jeg giftet meg og fikk ordnet alt de nødvendige papirene sendte jeg søknaden om famile gjenforening til utlendingsdirektoratet. Etter en lang behandlingstid som følte som evighet, fikk vi endelig svaret. Og det var avslag. Jeg skjønte ikke hvorfor det kunne skje. Jeg ga ikke opp og hadde kjempet og kjempet. Engasjerte en advokat i saken. Vi gikk til media om saken og spurte hjelp fra en kjent politikker, men svaret var nei. Hjelper ikke om jeg har vært den ene forsørger. Det eneste grunnen UD ga meg var at faren til ungene fortsatt lever. Selv om han var ikke ikke i stand til å gi omsorg eller forsørge ungene pga livstilen han hadde, det hjalp ikke. Ungene mine bodde jo hos moren min på Filippinene og ikke hos faren. Vi var sønderknuste. Hva skulle jeg gjøre da? Jeg kunne ikke dra hjem til dem pga jeg trengte å jobbe i Norge for å forsørge dem og de kunne ikke heller bo hos meg. Jeg hadde jo også stiftet en familie her og allered fått barn da og det var ikke bare å dra fra dem heller. Det var veldig tøft. Det som å skjære
mitt hjerte i to. Selv om det var et smertefullt valg, valgte jeg å bli i Norge isteden å reise tilbake til en ukjent fremtid for meg og ungene mine der og ødelegge livet for min familie her også. Jeg hadde i hvert fall mulighet til å forsørge dem og sende dem til skolen når jeg er her. Så de ble boende hos min mor og jeg besøkte dem så ofte jeg fikk det til.
Både meg og mine barn hadde mye vondt å være langt borte fra hverandre, men livet måtte bare gå vidrere. Vi prøvde å gjøre det beste ut av det selv om det var smertefult.
I
1998, søkte jeg tourist visum for dem og de fikk endelig komme til Norge på besøk .
Det var april i 1998 de kom til Norge, De fikk oppleve litt snø. En drøm som gikk i oppfyllelse for dem også.
De hjalp meg og mannen min med vår rengjøringen.
Jeg tok dem med til sykehjemmet der jeg jobber slik at de kunne hilse på mine arbeidskolleger og vi fikk lov å ta bilder sammen med dem som minner.
Vi hadde en liten båt da og de fikk være med på fisketur. De var så henrykte da vi fikk masse fisk.
Det var påske og vi benyttet sjansen til å plukke blåskjell. Vi plukket og plukket og spiste til vi ikke klarte mer.
Onkelen til mannen min hadde en gård og vi fikk lov til å komme på besøk. Ungene fikk prøve seg å melke kuene. De synes at det var så artig.
Så ble det å prøve å sette seg på kuene. Moren ble igjen på bakken:)
‘
Men det som var artigste var da når en av kuene fikk rier og ville føde kalven sin. Da fikk vi oppleve å være med på selve fødselen. Alle var spente. Første gangen for meg også å se at en ku føder en kalv.
Til slutt gikk vi rundt i fjøset for å hilse på grisene også:) Vi luktet fjøs etterpå, men det gjorde ingenting. Det var en uforglemmelig besøk på en gård.
Så det ble noen turer på butikkene og biblioteket. Slik så det ut i 1998.
Austråt fort.
Vi kjørte rundt når det var fint vær.
Filippinske damer arrangerte kulturfest og ungene fikk hilse på så mange
og deltok i programmet.
Spiste filippinske retter:)
Det ble også en tur til Trondheim by og de fikk se huset til kongeparet og rundt omkring.
Vi ble vi invitert til barndåpen av min kusines sønn. Min elsdte datteren var ikke med på bildene pga hun måtte dra hjem først pga skolen.
Så til slutt ble det avskjed. Mye tårer, men livet måtte gå videre.
Det var i hvert fall en plaster på såret da de fikk komme på besøk.
Mer om mine tøffe kamper både før og etter at jeg kom til Norge i de neste innleggene.
