Men også… ikke helt. 

For midt mellom ansvar, regninger og “hva skal vi ha til middag?”, finnes det en liten del av meg som nekter å bli voksen. Og vet du hva? Jeg har sluttet å kjempe imot.

Jeg liker nemlig ting som kanskje ikke helt passer inn i voksen-boksen.

Tegnefilmer = terapi

Det er noe helt magisk med å sette på en tegnefilm.
Mens verden maser om seriøse ting, sitter jeg der med teppe og snacks og lever meg fullt inn i en historie hvor alt er litt enklere… og ofte mye morsommere.

Og ja — jeg ler høyt. Ikke bare sånn “hehe”… men sånn ekte, barnlig latter.

Mine heklefigurer har personlighet (og jeg snakker med dem)

Dette er kanskje punktet hvor noen begynner å bli bekymret 

Jeg lager små heklefigurer… og så gir jeg dem navn.
Og stemmer.
Og små personligheter.

Noen ganger sitter jeg der og “snakker” med dem som om de faktisk svarer.
Er det litt rart? Kanskje.
Er det koselig? VELDIG.

Det er noe med å skape noe med hendene, og så la fantasien få leve videre i det.

 Papir, lim og full kreativ kaos

Gi meg papir, saks og lim — og jeg er lykkelig.

Det trenger ikke være perfekt.
Det trenger ikke engang å bli fint.
Men den følelsen av å bare lage noe… klippe, brette, lime… det er ren glede.

Og ja, det kan bli litt rot.
Men det er et kreativt rot — og det teller!

 Kanskje det ikke er “barnslig” likevel?

Noen ville kanskje kalt dette barnslig.
Men jeg begynner å lure på om det egentlig er noe annet.

Kanskje det er frihet.
Kanskje det er glede.
Kanskje det er en liten påminnelse om at livet ikke bare skal være alvor.

For ærlig talt — verden blir ikke dårligere av at vi ler litt mer, leker litt mer, og tør å være litt… oss selv.

 Så ja…

Jeg ser på tegnefilmer.
Jeg snakker med heklefigurene mine.
Jeg koser meg med papir og lim.

Og jeg har det faktisk skikkelig fint med det.

Hva med deg?
Hva er noe “barnslig” du fortsatt elsker — men kanskje ikke alltid innrømmer?