Å leve med frykt kan føles som å være på flukt — bare at du flykter fra ditt eget liv. Panikken fester seg i brystet mens du desperat søker etter et trygt sted — uten å finne det. Bekymringer svirrer rundt i hodet i en fart som gjør det tungt å puste, og redsel fyller deg, gjør deg ubesluttsom og får deg til å tvile på deg selv.
Høres det kjent ut? Vi lever under et konstant press om å være tilgjengelige. E-poster renner inn og varsler hoper seg opp på telefonen. I tillegg har sosiale medier en felle det er lett å gå i: sammenligningen med andre. Så hvordan forholder vi oss til dette, når vi vet at vi som Jesus-etterfølgere er kalt til å leve fri fra frykt?
Altfor ofte får vi dårlig samvittighet fordi vi tror det er feil av kristne å føle slik.
Men hva om vi slutter å flykte fra noe og begynner å løpe mot noen?
Vi kan det. Du kan det. Løftet vi har fått om at vi kan leve fri fra frykt hviler ikke på vår egen prestasjon, men på Guds tilstedeværelse. Sjekk hva som står i Filipperne 4, 6-7:
Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.
Alene er vi håpløse i kampen mot frykt. Men med Gud? Vi har tilgang til hans nærvær som gir en fred vi ikke engang kan begynne å forstå.
Vet du hva som er enda bedre med det løftet? At det er en kontinuerlig prosess. I alle situasjoner. Hver gang vi kjenner på frykt, kan vi få fred hos Gud — for Hans fred er et biprodukt av Hans nærvær.
Frykt vil sjelden forsvinne umiddelbart. Det skjer i en stegvis, kontinuerlig prosess når du søker Hans nærvær. Over de neste dagene vil vi dele historier fra mennesker som har kjempet med frykt, og hva de har lært på veien.
Dagens andakt er fra Youversion app
