Har tankene dine noen gang vandret? Kanskje har du ikke vært helt til stede når noen snakker til deg, eller mens du kjører bil? Hva med når du hører Guds ord bli forkynt, eller forsøker å lytte etter Guds stemme?
Det skjer fra tid til annen, gjør det ikke? Tankene våre driver av gårde og opptas av andre ting. Vi er alle skyldige i det. Har jeg rett?
Men hva om Guds tanker begynte å vandre? Kanskje planetene ville begynne å snurre ukontrollert og krasje inn i hverandre. Da ville livene våre ta slutt på en skremmende måte. Det gode er at ingenting skjer uten Guds tillatelse. Gud sover aldri. Han våker hele tiden over sin skapelse.
Vi liker kanskje ikke verdens situasjon akkurat nå, eller vår egen livssituasjon. Men Gud har fortsatt kontroll, og alt skjer av en grunn. Ifølge Hans ord er vi sentrum for Hans oppmerksomhet og omsorg. Vi som tjener og elsker Gud, hvis sinn aldri vandrer, er trygge. Vi trenger bare å løfte blikket mot Ham og være til stede.
Bønn: Takk, Gud, for at du aldri sover. Du blir aldri trøtt eller sliten. Du er trofast, og dine øyne er alltid rettet mot oss. Du er vårt skjold og vår beskyttelse.
Takk for at hjelpen kommer fra deg når vi trenger det. Vi kan holde i dine hender så vi ikke snubler. Du bevarer oss fra alt ondt, uansett hva vi møter når vi vandrer sammen med deg.
Ditt ord sier at vi ikke skal være redde. Derfor takker jeg deg og ber om at vi må holde fokus på deg, også når verden skremmer oss.
For da jeg åpnet det første skapet, stirret jeg inn i… mørket. Ikke bokstavelig talt – det var lys på kjøkkenet – men det var som om skapet sa: “Velkommen. Jeg har ventet på deg.”
Ting jeg ikke hadde sett siden pandemien dukket frem fra skyggene. En gammel vaniljestang. En knekt pastabit. En åpen rispakke som hadde valgt anarki fremfor orden. Og smuler. Så mange smuler. Det var som om hele skapet hadde drevet med småkriminell aktivitet i det skjulte.
Jeg tok frem en klut. Våt. Bestemt. Klar for kamp.
Og mens jeg skrubbet som en kvinne i dyp eksistensiell krise, slo det meg: Dette er ikke bare kjøkkenvask. Dette er sjelens speil.
For vi mennesker – vi er eksperter på fasade. Vi kler oss pent. Vi smiler høflig. Vi sier “går bra!” selv når det ikke gjør det. Vi har filter på bilder og filter på følelsene. Men inni oss…?
Hva finnes der, om vi tør åpne dørene?
Har vi støv? Har vi gamle ting vi burde kastet for lengst – bitterhet, frykt, sammenligning, skyld? Har vi ting vi har stappet innerst bak alt annet, og håpet aldri noen (inkludert oss selv) skulle finne?
Men her – midt i vaskekrigen – kom håpet.
For det finnes én som ikke blir skremt av støvet vårt. Én som ikke trekker seg unna når vi åpner skapdørene og sier “det er litt rotete her inne.” Gud ser det. Alt sammen. Og i stedet for å dømme, så inviterer Han:
“Kom nå, la oss gjøre opp vår sak,” sier Herren. “Selv om syndene dine er blodrøde, skal de bli hvite som snø.” (Jesaja 1:18)
Ikke en trussel. En invitasjon. Ikke en pekefinger. En åpen hånd.
Du trenger ikke skjule. Ikke vaske deg selv først. Han gjør det. Ikke med grønnsåpe og mikrofiber – men med nåde. Med kjærlighet. Med tilgivelse som går dypere enn noe Zalo noensinne kunne.
Og når du spør: Hvordan holder jeg meg ren? Bibelen svarer, som en stille, men mektig rettesnor i støyen:
“Tenk på det som er sant. Det som er rett. Det som er rent. Det som er verdt å elske.” (Filipperne 4:8)
Så neste gang du står foran et skap og vurderer å bare lukke døren og late som ingenting – husk: Det er ikke bare skuffer og hyller som trenger rengjøring.
Det er vi også.
Og det finnes ingen flekk Gud ikke kan vaske bort. Ingen krok Han ikke når. Ingen rot Han ikke kan rydde opp i.
Fordi det å være ren på utsiden? Fint.
Men det å være ren på innsiden?
Det er frihet. Det er liv. Det er julens egentlige mirakel.
I dag øver jeg på å være takknemlig for det uperfekte. For rotet jeg ikke rakk å rydde. For feilene som sniker seg inn når jeg prøver så godt jeg kan. For avbruddene som endrer rytmen i dagen min.
Livet skjer ikke alltid etter planen – og kanskje er det helt greit. Det uperfekte er ekte, levende, menneskelig. Og det minner meg om at jeg ikke trenger å være perfekt for å være nok.
«Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød.» – Lukas 15:14
Noen ganger må livet falle helt fra hverandre før vi virkelig stopper opp. Før vi innser hvor vi er – og hvem vi trenger. Verset over er hentet fra lignelsen om den bortkomne sønnen i Lukas 15:11–32, en historie som fortsatt treffer dypt, uansett tid og livssituasjon.
Når alt er brukt opp
I lignelsen ber den yngste sønnen faren om arven sin på forskudd. Han drar hjemmefra, lever uten grenser og sløser bort alt han eier. Men når pengene tar slutt og hungersnøden rammer landet, begynner han å lide nød. Det er først da han forstår alvoret i situasjonen sin.
Med et ydmykt hjerte bestemmer han seg for å vende hjem. Han forventer ikke å bli kalt sønn igjen – han håper bare å få være en tjener. Men det han møter, er ikke avvisning eller straff. Faren løper ham i møte, tilgir ham fullt og helt og holder en fest for å feire at sønnen har kommet hjem.
Den eldste sønnens kamp
Samtidig møter vi den eldste sønnen. Han har vært hjemme hele tiden, vært lydig og trofast. Likevel kjenner han på bitterhet og urettferdighet når han ser feiringen. Han føler seg oversett.
Faren minner ham på noe viktig: Alt jeg eier, er også ditt. Feiringen handler ikke om forskjellsbehandling, men om glede – fordi en som var død, er blitt levende igjen.
Hvem er vi i historien?
Denne historien speiler ofte våre egne liv. Noen ganger er vi den yngste sønnen – vi går våre egne veier, gjør feil og vender tilbake til Gud i nød. Andre ganger er vi den eldste – vi prøver å gjøre det rette, men føler oss såret, glemt eller usett.
Kanskje har vi bedt bønner som ikke ble besvart slik vi håpet. Kanskje har livet vært preget av motgang, og vi har begynt å tvile på om Gud virkelig ser oss. Eller kanskje har vi kjent på følelsen av ikke å være «gode nok» i vårt trosliv – ikke trodd nok, ikke vært lydige nok eller frimodige nok.
Men midt i alt dette møter vi Guds nåde.
Nåden som bærer oss
Bibelen minner oss tydelig på: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.» (Efeserne 2:8)
Gud er hellig og rettferdig, og synd skiller oss fra Ham. Derfor valgte Han å gi sin egen Sønn, slik at vi kunne bli renset og gjort rettferdige. Når vi tar imot Jesu offer og tror på Ham, blir vi fullt ut tilgitt.
Gud elsker oss så høyt at Han ikke bare ønsker fellesskap med oss i evigheten, men også her og nå – midt i våre liv, i både glede og fortvilelse.
Et håp for i dag
Livet kan snu raskt og uventet. Derfor er mitt håp at alle som ennå ikke har tatt imot Guds kjærlighet og frelsesgave, vil gjøre det før det er for sent. Uansett hvor langt borte du føler deg, er veien hjem alltid åpen.
Bønn
Kjære Gud, takk for Din nåde. Vi trenger den alle, for ingen av oss er perfekte. Jeg ber om at hver og én må finne veien som fører til Ditt rike før det er for sent.
Som Dine barn ber jeg om at vi må få lede dem som er fortapt, til Deg – og være salt og lys hvor enn vi går.
Takk for alt Du har gjort for oss, Gud, og for alt Du gjør og skal gjøre i våre liv. I Jesu navn ber jeg. Amen.
Kanskje er dette en påminnelse om å stoppe litt opp i hverdagen. Å lytte. Å våge å komme hjem – ikke når alt er på plass, men akkurat slik du er nå
Takknemlighet for håp. For evnen til å løfte blikket, selv når dagene er tunge. For troen på at noe godt finnes rundt hjørnet – selv om vi ikke helt kan se det enda.
Håp er stille, men sterkt. Det bærer oss framover, gir mot til å fortsette, og tenner små lys der det før var mørkt.
I dag er jeg takknemlig for denne stille kraften som bor i oss alle.
I trettifem år har vi vandret sammen, som tidevann og trygg horisont. Du, min kjære, en sjømann med hjertet forankret hos meg, nå pensjonist – men alltid min kaptein.
Du viser kjærlighet i stille handlinger, i teen du lager til meg hver morgen. I milde påminnelser om mine avtaler, i roen når jeg glemmer og famler.
Du lytter – alltid – med tålmodighet dypere enn havet. Du lar meg reise hjem til mitt hjemland, til Filippinene, til familien min, og du betaler reisen, fordi du vet hvor hjertet mitt hører hjemme.
Når jeg er klumsete og ødelegger, reparerer du alt – uten sukk, uten ord. Med hendene dine og ditt varme blikk gjør du verden min hel igjen.
Du er mild, omtenksom, sterk i det stille, alt det en mann kan være. Etter 35 år vet jeg dette, min kjære: Jeg er elsket – hver dag, på praktiske, ekte måter.
Dagens ord: «Gjengjeld ikke noen ondt med ondt. Legg vinn på det som er godt overfor alle mennesker. Hvis det er mulig, og så langt det står til dere, skal dere leve fredelig med alle mennesker.» – Romerbrevet 12: 17–18
Refleksjon: Gjennom historien har mange troende måttet lide for evangeliets skyld. Det begynte med Jesus selv, fortsatte med apostlene, og har preget livene til utallige kristne siden. I vårt samfunn i dag, hvor det fortsatt er frihet til å dele Guds ord, er det ofte ikke forfølgelse som hindrer evangeliet i å nå frem. I stedet er det velstand, komfort og frykten for å skille seg ut.
Mange troende kan oppleve å bli dratt mellom verden og troen. Noen blir lett såret av kritikk og kan komme til å gjengjelde vondt med vondt. Men dagens bibelord minner oss om at dette ikke er veien vi er kalt til å gå. Det finnes allerede nok ondskap i verden. Som troende er vi kalt til noe annet.
Vi skal legge vinn på det som er godt – overfor alle mennesker. Det gjelder både dem vi er enige med og dem vi er uenige med, både venner og fiender, rike og fattige. Så langt det står til oss, skal vi leve fredelig og unngå strid.
Til ettertanke: Å ikke frykte krever mot og frimodighet. Det handler om å velge kjærlighet, tilgivelse og nåde – også når det koster. Dette er verdier jeg ønsker å leve etter, med Guds hjelp.
I dag legger jeg merke til det vakre. Snø som faller sakte i lyset. Et glitter i et vindu. En farge som treffer noe i meg. Skjønnhet finnes i så mye – i detaljer vi ofte går forbi, i øyeblikk som er små, men som gir en stor følelse av ro.
I dag kjenner jeg takknemlighet for alt estetikk gjør med sinnet vårt: hvordan det løfter, mykner, inspirerer og gir oss et lite pust av noe større.
📝 Dagens oppgave – Fang et lite glimt av skjønnhet
En ærlig andakt og bønn inspirert av Jesaja 47 – om å legge stoltheten bort, finne tilbake til Gud, og lytte med hjertet.
Noen ganger glemmer vi å lytte. Ikke fordi vi ikke vil, men fordi vi tror vi har kontroll. Vi ordner opp, styrer på, planlegger, fikser – og så plutselig står vi der, slitne og tomme. Kanskje til og med litt stolte over hvor langt vi kom på egen hånd.
Jesaja 47 minner oss på hvor galt det kan gå når vi begynner å stole mer på oss selv enn på Gud. Teksten er hard. Den advarer mot stolthet, selvopptatthet og å vende seg bort fra Gud. Det er litt ubehagelig å lese, fordi det treffer så nært. Men det er også en nåde i det. Gud ønsker å vekke oss – ikke for å skremme oss, men for å kalle oss tilbake til hjertet sitt.
Gud, gjør oss stille nok til å høre stemmen Din. Ikke bare med ørene – men med hjertet.
Vi trenger ikke late som. Gud vet alt allerede. Han vet hvor vi har bommet, hvor vi har lent oss for mye på egen styrke, og hvor vi har sammenlignet oss med andre og blitt bitre.
Jeg ber om tilgivelse. Ikke fordi jeg er redd for straff, men fordi jeg lengter etter å være nær Deg igjen. Jeg ber om at vi må vise samme barmhjertighet mot andre, som Du viser oss – hver eneste dag.
Det er lett å se på folk som har “alt” og tenke: Hvorfor har de det så bra når de ikke engang tror på Gud? Men sannheten er at vi ikke kjenner hele bildet. Og uansett: Vi er kalt til å tilbe Gud uansett om livet er lett eller tungt.
Jeg ber om at vi skal kunne glede oss over Dine gjerninger – både de vi ser rundt oss og de Du gjør i hjertene våre.
Og så, kanskje viktigst av alt:
Hjelp oss å ikke involvere oss i ting vi vet er galt. Og la oss ikke tro at vi klarer alt selv. For vi trenger Deg. Hver dag. Hver time.
Jesaja 47 er ikke bare en dom over gamle tider. Det er en påminnelse for oss i dag – om å velge ydmykhet fremfor stolthet, Guds vei fremfor vår egen. Det er et kall tilbake til det som virkelig varer.
Bibelvers til ettertanke: “Du stolte kvinne som sitter så trygt og sier i ditt hjerte: ‘Jeg, og ingen annen!’ Du tenkte deg ikke slutten, du tenkte ikke på hvordan det ville gå.” – Jesaja 47:8a, 7b
