Det var lille julaften, og snøen hadde lagt seg som et tykt, mykt teppe over den gamle bygda. I vinduskarmen i det gamle håndverksrommet satt Lina – den vesle stoffdukken med blomstrete kjole og rutete støvler. Hun var laget for lang tid siden av varme, gode hender, og inni hjertet hennes bodde det en gnist av julemagi som ingen mennesker kunne se.

Hvert år pleide hun å sitte stille og se på alle som skyndte seg forbi utenfor vinduet. Men denne kvelden var annerledes. I rommet sto en julekrybbe, fylt med små malte figurer – vise menn, hyrder, en engel og et lite barn i en krybbe. En streng av små, varme lys glitret rundt dem som små stjerner.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Plutselig begynte lyset å blinke. Ikke slik lys vanligvis blinker, men som om det prøvde å fortelle noe. Lina lente seg frem, og da hun gjorde det, hørte hun en svak, pipende stemme:

«Hjelp oss … lyset vårt er i ferd med å slukne.»

Det var sauen i julekrybben som snakket! Øynene hans var store og bekymrede.

«Men hvorfor?» spurte Lina forundret.

«Fordi julefreden ikke har funnet rommet enda,» svarte engelen med mild røst. «Menneskene har vært så travle. De har glemt å stoppe opp og kjenne at julen handler om lys, varme og vennlighet.»

Lina tenkte seg om. Selv var hun bare en dukke – men hun var en dukke med et varmt hjerte.

«Jeg vil hjelpe,» sa hun bestemt.

Så hoppet Lina ned fra hyllen, landet mykt på gulvet og gikk bort til julekrybben. Når hun tok på lysrekken, begynte den å gløde sterkere. Varme fylte rommet, og de små figurene rettet seg opp.

«Takk,» sa Josef. «Men det er én ting til …»

Han pekte opp mot vinduet. Utenfor var mørket tungt, og sneen lavet ned.

«Julen trenger et lys som kan skinner for alle – ikke bare oss her inne.»

Lina så opp. I hjertet hennes begynte noe å gløde. Hun klatret opp på vinduskarmen, snudde seg mot julekrybben og hvisket:

«La meg være deres stjerne.»

I det samme strålte kjolen hennes opp – blomstene på stoffet lyste som små gyldne flammer. Hatten hennes glitret som sollys på snø. Hele rommet fyltes av et varmt, vennlig skinn som spredte seg gjennom ruten og ut i vinterkvelden.

På veien utenfor stanset folk. Noen pekte. Noen smilte. Noen tørket en tåre. For i det øyeblikket de så det varme lyset fra håndverksrommet, sluttet de å haste. De kjente freden. De kjente gleden. De kjente julen.

Da julemorgen kom, hang lyset fremdeles i vinduet. Og selv om Lina satt helt rolig igjen på hyllen, visste alle i rommet – både mennesker og figurer – at det var hun som hadde skapt julefreden den natten.

Og slik ble Lina, den lille stoffdukken, julens hemmelige stjerne.

Tja…julen handler om gavmildhet og i det siste  kom en del gaver…

denne fra Hr Happy fir bryllupsdagen

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sushi middag han spanderte.  det varmer det også

O i dag kom det blomster fra snille folk som utrykk for takknemlighet for hva Hr Happy gjør for dem tror jeg…

Og denne

Shoppingtur på butikken for å hente en gave fra Hr Happy…julegave som jeg trengs…

Og her er det pyntet til jul

Og i går kom det en del gaver fra menigheten da vi hadde julefest:)

Og jeg før festen:)

I dag er det hviledag…for hodepinen meldte seg på tidlig på morgenen.

Men jeg klarte å lage middag om ikke noe annet. Woket oksekjøtt.med grønnsaker…

Hva har du gjort i dag?

Når Gud flytter inn – bokstavelig talt

Dagens ord:
Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss. Vi har sett hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet. — Johannes 1:14

Andakt:
Har du noen gang hatt en gjest som bare flytter inn? Ikke en som bare kommer på kaffe, men en som tar med seg tannbørsten, sokkene, og hele garderoben? Vel, det er egentlig det Jesus gjorde – bare at Han tok med seg himmelen også.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Johannes 1:14 sier at Ordet ble menneske og flyttet inn blant oss. Han kom ikke bare for å hilse på og stikke igjen. Han slo seg ned. Spiste med oss. Lo med oss. Gråt med oss. Viste oss Guds hjerte i alt Han gjorde.

Og vet du hva? Når vi åpner Bibelen, er det som om vi får et nytt kaffebesøk fra Ham hver gang – bare at Han ikke tar med kake (dessverre). Til gjengjeld tar Han med seg glede som varer lenger enn sjokoladekaken, visdom som får oss til å nikke anerkjennende (og kanskje til og med endre kurs), fred som roer stormen, og kjærlighet som er helt umulig å forklare.

Men disse gavene finner vi ikke ved å bare skumme over en vers her og der som om vi sjekker værmeldingen. Nei, vi må bo i Ordet, sånn som Han bor i oss. Vi må lese, tygge, gruble, le og gråte over det – og la det få endre oss.

Bibelen du holder i hendene er en gave som har reist gjennom århundrer. Den har blitt oversatt, gjemt, smuglet og bevart av folk som elsket Gud mer enn de fryktet konsekvensene. Den samme Ånden som inspirerte den, snakker fortsatt til oss i dag – midt i kaffen, regnværet og tirsdagskveldene våre.

Så kanskje vi skal love oss selv å ikke la Ordet støve ned på hyllen? La oss lese til sidene er myke, margene fulle av kruseduller og bønner, og hjertet vårt er så fullt av sannhet at det renner over til andre – på en god måte.

Bønn:
Kjære Gud, takk for at Du sendte Jesus, det levende Ordet, for å flytte inn hos oss. Gi oss en sult etter Ditt Ord som er større enn sulten etter smågodt på lørdagskvelden. Takk for gleden, undringen, visdommen, motet, freden og kjærligheten Du gir når vi følger Deg. Hjelp oss å bruke Bibelen, ikke som pynt i bokhyllen, men som livets bruksanvisning.

Takk for at Du har bevart Ordet gjennom generasjoner. Takk, Hellige Ånd, for at Du inspirerte skribentene. Og takk, Jesus, for at Du kom, ble menneske, og gav Ditt liv for oss.

La oss være mennesker som ikke bare leser, men lever Ordet – og deler det videre med alle vi møter, enten det er naboen, kollegaen eller noen på bussen. Bruk oss, Herre, til å spre Din kjærlighet, koste hva det koste vil. I Jesu navn, Amen.

Jeg er takknemlig for generøsitet –
både den jeg mottar, og den jeg får gi.

Generøsitet trenger ikke være stor.
Det kan være et smil, en hånd som hjelper, en melding som løfter,
et pusterom gitt i kjærlighet.

Små gester kan gjøre store forskjeller.
De skaper varme, bygger broer,
og minner oss på hvor mye vi betyr for hverandre.

📝 Dagens oppgave – En liten gest

1. Tenk på én person som kunne trengt et lite lyspunkt i dag.

2. Gjør noe enkelt for vedkommende: send en melding, del et kompliment, tilby hjelp, eller gi et smil med omtanke.

3. Legg merke til hvordan både du og den andre føles etterpå.

Har tankene dine noen gang vandret? Kanskje har du ikke vært helt til stede når noen snakker til deg, eller mens du kjører bil? Hva med når du hører Guds ord bli forkynt, eller forsøker å lytte etter Guds stemme?

Det skjer fra tid til annen, gjør det ikke? Tankene våre driver av gårde og opptas av andre ting. Vi er alle skyldige i det. Har jeg rett?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men hva om Guds tanker begynte å vandre? Kanskje planetene ville begynne å snurre ukontrollert og krasje inn i hverandre. Da ville livene våre ta slutt på en skremmende måte. Det gode er at ingenting skjer uten Guds tillatelse. Gud sover aldri. Han våker hele tiden over sin skapelse.

Vi liker kanskje ikke verdens situasjon akkurat nå, eller vår egen livssituasjon. Men Gud har fortsatt kontroll, og alt skjer av en grunn. Ifølge Hans ord er vi sentrum for Hans oppmerksomhet og omsorg. Vi som tjener og elsker Gud, hvis sinn aldri vandrer, er trygge. Vi trenger bare å løfte blikket mot Ham og være til stede.

Bønn:
Takk, Gud, for at du aldri sover. Du blir aldri trøtt eller sliten. Du er trofast, og dine øyne er alltid rettet mot oss. Du er vårt skjold og vår beskyttelse.

Takk for at hjelpen kommer fra deg når vi trenger det. Vi kan holde i dine hender så vi ikke snubler. Du bevarer oss fra alt ondt, uansett hva vi møter når vi vandrer sammen med deg.

Ditt ord sier at vi ikke skal være redde. Derfor takker jeg deg og ber om at vi må holde fokus på deg, også når verden skremmer oss.

Jeg ber i Jesu navn. Amen.

Det begynte som en helt vanlig dag. En kopp te. Litt julemusikk på lavt volum. Og én tanke:
“I dag skal jeg vaske kjøkkenskapene.”

Naiv. Uvitende. Intetanende om hva jeg skulle møte.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For da jeg åpnet det første skapet, stirret jeg inn i… mørket. Ikke bokstavelig talt – det var lys på kjøkkenet – men det var som om skapet sa:
“Velkommen. Jeg har ventet på deg.”

Ting jeg ikke hadde sett siden pandemien dukket frem fra skyggene. En gammel vaniljestang. En knekt pastabit. En åpen rispakke som hadde valgt anarki fremfor orden. Og smuler. Så mange smuler. Det var som om hele skapet hadde drevet med småkriminell aktivitet i det skjulte.

Jeg tok frem en klut. Våt. Bestemt. Klar for kamp.

Og mens jeg skrubbet som en kvinne i dyp eksistensiell krise, slo det meg:
Dette er ikke bare kjøkkenvask.
Dette er sjelens speil.

For vi mennesker – vi er eksperter på fasade. Vi kler oss pent. Vi smiler høflig. Vi sier “går bra!” selv når det ikke gjør det. Vi har filter på bilder og filter på følelsene. Men inni oss…?

Hva finnes der, om vi tør åpne dørene?

Har vi støv? Har vi gamle ting vi burde kastet for lengst – bitterhet, frykt, sammenligning, skyld? Har vi ting vi har stappet innerst bak alt annet, og håpet aldri noen (inkludert oss selv) skulle finne?

Men her – midt i vaskekrigen – kom håpet.

For det finnes én som ikke blir skremt av støvet vårt. Én som ikke trekker seg unna når vi åpner skapdørene og sier “det er litt rotete her inne.” Gud ser det. Alt sammen. Og i stedet for å dømme, så inviterer Han:

“Kom nå, la oss gjøre opp vår sak,” sier Herren.
“Selv om syndene dine er blodrøde, skal de bli hvite som snø.”
(Jesaja 1:18)

Ikke en trussel. En invitasjon. Ikke en pekefinger. En åpen hånd.

Du trenger ikke skjule. Ikke vaske deg selv først. Han gjør det. Ikke med grønnsåpe og mikrofiber – men med nåde. Med kjærlighet. Med tilgivelse som går dypere enn noe Zalo noensinne kunne.

Og når du spør: Hvordan holder jeg meg ren?
Bibelen svarer, som en stille, men mektig rettesnor i støyen:

“Tenk på det som er sant. Det som er rett. Det som er rent. Det som er verdt å elske.”
(Filipperne 4:8)

Så neste gang du står foran et skap og vurderer å bare lukke døren og late som ingenting – husk: Det er ikke bare skuffer og hyller som trenger rengjøring.

Det er vi også.

Og det finnes ingen flekk Gud ikke kan vaske bort. Ingen krok Han ikke når. Ingen rot Han ikke kan rydde opp i.

Fordi det å være ren på utsiden?
Fint.

Men det å være ren på innsiden?

Det er frihet.
Det er liv.
Det er julens egentlige mirakel.

I dag øver jeg på å være takknemlig for det uperfekte.
For rotet jeg ikke rakk å rydde.
For feilene som sniker seg inn når jeg prøver så godt jeg kan.
For avbruddene som endrer rytmen i dagen min.

Livet skjer ikke alltid etter planen –
og kanskje er det helt greit.
Det uperfekte er ekte, levende, menneskelig.
Og det minner meg om at jeg ikke trenger å være perfekt for å være nok.

📝 Dagens oppgave – Slipp litt kontroll

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

1. Velg én ting i dag som du lar være uperfekt med vilje.
   En bulkete gaveinnpakning, en uplanlagt middag, en oppgave gjort “godt nok”.

2. Se hvordan det føles når du lar det være akkurat som det er.

3. Si stille til deg selv: Det er nok. Jeg er nok.

«Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød.»
– Lukas 15:14

Noen ganger må livet falle helt fra hverandre før vi virkelig stopper opp. Før vi innser hvor vi er – og hvem vi trenger. Verset over er hentet fra lignelsen om den bortkomne sønnen i Lukas 15:11–32, en historie som fortsatt treffer dypt, uansett tid og livssituasjon.

Når alt er brukt opp

I lignelsen ber den yngste sønnen faren om arven sin på forskudd. Han drar hjemmefra, lever uten grenser og sløser bort alt han eier. Men når pengene tar slutt og hungersnøden rammer landet, begynner han å lide nød. Det er først da han forstår alvoret i situasjonen sin.

Med et ydmykt hjerte bestemmer han seg for å vende hjem. Han forventer ikke å bli kalt sønn igjen – han håper bare å få være en tjener. Men det han møter, er ikke avvisning eller straff. Faren løper ham i møte, tilgir ham fullt og helt og holder en fest for å feire at sønnen har kommet hjem.

Den eldste sønnens kamp

Samtidig møter vi den eldste sønnen. Han har vært hjemme hele tiden, vært lydig og trofast. Likevel kjenner han på bitterhet og urettferdighet når han ser feiringen. Han føler seg oversett.

Faren minner ham på noe viktig: Alt jeg eier, er også ditt. Feiringen handler ikke om forskjellsbehandling, men om glede – fordi en som var død, er blitt levende igjen.

Hvem er vi i historien?

Denne historien speiler ofte våre egne liv. Noen ganger er vi den yngste sønnen – vi går våre egne veier, gjør feil og vender tilbake til Gud i nød. Andre ganger er vi den eldste – vi prøver å gjøre det rette, men føler oss såret, glemt eller usett.

Kanskje har vi bedt bønner som ikke ble besvart slik vi håpet. Kanskje har livet vært preget av motgang, og vi har begynt å tvile på om Gud virkelig ser oss. Eller kanskje har vi kjent på følelsen av ikke å være «gode nok» i vårt trosliv – ikke trodd nok, ikke vært lydige nok eller frimodige nok.

Men midt i alt dette møter vi Guds nåde.

Nåden som bærer oss

Bibelen minner oss tydelig på:
«For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.» (Efeserne 2:8)

Gud er hellig og rettferdig, og synd skiller oss fra Ham. Derfor valgte Han å gi sin egen Sønn, slik at vi kunne bli renset og gjort rettferdige. Når vi tar imot Jesu offer og tror på Ham, blir vi fullt ut tilgitt.

Gud elsker oss så høyt at Han ikke bare ønsker fellesskap med oss i evigheten, men også her og nå – midt i våre liv, i både glede og fortvilelse.

Et håp for i dag

Livet kan snu raskt og uventet. Derfor er mitt håp at alle som ennå ikke har tatt imot Guds kjærlighet og frelsesgave, vil gjøre det før det er for sent. Uansett hvor langt borte du føler deg, er veien hjem alltid åpen.

Bønn

Kjære Gud, takk for Din nåde. Vi trenger den alle, for ingen av oss er perfekte. Jeg ber om at hver og én må finne veien som fører til Ditt rike før det er for sent.

Som Dine barn ber jeg om at vi må få lede dem som er fortapt, til Deg – og være salt og lys hvor enn vi går.

Takk for alt Du har gjort for oss, Gud, og for alt Du gjør og skal gjøre i våre liv.
I Jesu navn ber jeg. Amen.

Kanskje er dette en påminnelse om å stoppe litt opp i hverdagen. Å lytte. Å våge å komme hjem – ikke når alt er på plass, men akkurat slik du er nå