🧶 Jeg har heklet meg en Fantorang for mange år siden.
Det er offisielt: jeg har fått meg en ny romkamerat. Han er orasnje, han har store ører, og han har en snabel som ser ut som den prøver å suge opp alle bekymringer i rommet. Møt min helt egne heklede Fantorangen! 🐘✨
Jeg vet ikke om det er normalt å føle stolthet over et lite garnnøste som har fått sjel, men her sitter jeg altså – med et smil og en Fantorangen som stirrer på meg med sine store, litt forvirrede øyne. Han ser ut som han prøver å forstå meningen med livet… eller i det minste hvorfor han havnet på en oransje pute i stedet for på TV.
Heklingen gikk overraskende bra, selv om det til tider føltes som jeg prøvde å fange en rømling av en snabel som nektet å samarbeide. Ørene fikk jeg til på tredje forsøk – og ja, jeg snakket med dem underveis. («Nå må dere samarbeide, ellers blir dere asymmetriske for alltid!»)
Resultatet? En Fantorangen som er så sjarmerende skeiv at man ikke kan annet enn å elske ham. Han sitter nå på sofaen og passer på fjernkontrollen som om det var gull.
Jeg tror vi kommer til å bli gode venner. Og hvis noen spør meg hvorfor jeg heklet en Fantorangen, så svarer jeg bare: Hvorfor ikke? Verden trenger mer garn og glede.
«Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre.» — Johannes 15:5
Har du tenkt over hvor dypt forbundet vi egentlig er med Gud? Akkurat som et barn bærer likhet med sine foreldre, bærer vi Skaperens bilde. Vi reflekterer Hans natur når vi lever nært Ham – når vi holder oss koblet til vintreet.
Gud skapte oss i sitt bilde og kalte oss til å være fruktbare – ikke bare fysisk, men åndelig. Jesus minner oss om det samme: Vi er kalt til å bære frukt i våre liv – kjærlighet, tålmodighet, tro, fred, og godhet. Men det kan vi ikke klare alene.
Når vi mister forbindelsen med Gud, visner vi sakte. Men når vi blir i Ham, vokser vi – ikke fordi vi er sterke, men fordi Hans kraft flyter gjennom oss. Vår oppgave er å være koblet til kilden.
Gud valgte å virke gjennom oss, ikke uten oss. Uten Ham kan vi ingenting gjøre – men uten oss velger Han heller ikke å gjøre alt. Vi er Hans redskaper, Hans hender i verden.
Hvordan kan vi holde forbindelsen levende? Gjennom bønn. Når vi ber, lar vi Guds liv flyte gjennom oss. Bønn er ikke bare ord – det er pust, kontakt og kjærlighet. Gjennom bønnen bærer vi frukt, og den frukten gir ære til Gud.
🍇 Til ettertanke:
Hvilken «frukt» bærer jeg i livet mitt akkurat nå?
Er forbindelsen min til Jesus svak eller glemt?
Hvordan kan jeg be mer – ikke bare med munnen, men med hjertet?
🙏 Bønn:
Kjære Jesus, takk for at Du er vintreet som gir liv til grenene. Hold meg nær Deg slik at jeg kan bære frukt som ærer Deg. Når jeg føler meg svak, minne Du meg på at Din kraft er nok. Bruk meg som en kanal for Din kjærlighet. I Ditt navn ber jeg, amen.
En liten, hjemmestrikket klovn fikk meg til å tenke. Hvorfor skjuler vi oss bak masker – usynlige eller malte? Kanskje vi alle er klovner av og til, bare for å få andre til å smile.
Denne klovnen strikket jeg for en stund siden. Han er så fargerik, og hver gang jeg ser på ham, blir jeg lettere til sinns. Han bringer lys og farge inn i mørketiden. Merkelig, egentlig – at en liten klovn kan gjøre meg så glad.
Jeg husker en gang for mange år siden, da jeg var i sjuårsdagen til et av barnebarna mine. To klovner underholdt, og vi lo så tårene trillet. Jeg ble til og med dratt opp for å danse med dem – barna skulle velge den fineste bestemoren i salen, og de pekte på meg! Kanskje de hadde litt dårlig syn akkurat da, men jeg danset likevel, og det ble en herlig opplevelse.
Senere, da jeg så på bildene, slo en tanke meg. Disse klovnene fikk oss til å le, men var det noen som tenkte på menneskene bak maskene? Kanskje de selv hadde det vondt, men jobben deres var å spre glede. Det må være en tøff oppgave.
Og egentlig – er vi ikke alle litt som dem? Vi maler ikke ansiktet, men vi bruker usynlige masker. Ulike masker til ulike anledninger.
Hvorfor? Kanskje fordi vi ikke vil at andre skal se at vi har det vondt. Eller fordi vi vil bli likt, beundret, forstått. Noen ganger for å beskytte oss. Andre ganger for å skjule ensomheten. Eller for å spre glede, selv når vi selv er triste.
Men uansett hvilken maske vi bærer, kan vi ikke gjemme oss for Gud. For meg er det en lettelse. Han ser meg slik jeg er, med både styrke og svakhet. Jeg trenger ikke å late som for å bli elsket – Han elsker meg akkurat som jeg er. Det gjelder oss alle. Vi trenger ikke opptre som klovner for Gud. Vi kan komme som vi er, og Han tar imot oss.
Jeg jobbet på et aktivitetssenter for eldre. Jobben min var å aktivisere, å skape glede. Ofte tok jeg på meg en usynlig maske, for jeg har også tunge dager. Men jeg kunne ikke la det gå ut over dem. Så jeg smilte, tullet, lo – og ble en slags klovn for dem. Og det merkelige var at når jeg så de eldre le, smittet det over på meg. Jeg glemte mine egne bekymringer. Latteren gjør noe godt – både for kropp og sjel.
Jeg har hørt det sies: “A laugh a day keeps the doctor away.” Og jeg tror det er sant.
Latter er den beste medisinen. Så gå ut, vær en klovn – og spre litt glede rundt deg i dag.
Møt Stripe – en søt og forvirret liten bamsenhund som legger ut på eventyr for å finne ut hvem han egentlig er. Et varmt og morsomt eventyr om å være seg selv – med garn, humor og hjerte.
Det var en gang en liten skapning som bodde på en kontorstol. Han het Stripe – fordi, ja, du gjettet riktig – han var stripete som et sukkertøy i oransje og hvit.
Stripe var ikke helt sikker på hva han egentlig var. Var han en bamse? En hund? Eller kanskje en hemmelig blanding av begge, en slags «bamsund»? Hver gang han så seg i speilet, ble han like forvirret. «Jeg har ørene til en hund, men kroppen til en bamse … kanskje jeg bare er meg selv?»
En dag bestemte Stripe seg for å finne svaret. Han dro ut på eventyr (så langt som til stua). Først traff han en ekte bamse som satt i sofaen.
«Hei,» sa Stripe høflig. «Tror du jeg er en bamse?» Bamsen så lenge på ham. «Du er altfor stripete til å være en vanlig bamse,» sa han. «Men du har en god klemmauraura – så du kan være en del av oss.»
Fornøyd gikk Stripe videre, helt til han møtte en liten heklet hund liggende på gulvet.
«Hei,» sa Stripe. «Tror du jeg er en hund?» Hunden logret (så godt den kunne med heklet hale). «Tja, du har nese for eventyr, og ørene dine er ganske stilige – så du passer fint inn blant oss også!»
Stripe smilte. «Så jeg kan være begge deler?» «Selvsagt!» sa hunden. «Det viktigste er ikke hva du er, men at du er deg.»
Og slik ble Stripe kjent som den første offisielle bamsenhunden i nabolaget – elsket av alle, uansett om han sa «voff» eller ga en klem.
Moral: Du trenger ikke velge hvem du er – du kan være litt av alt og fremdeles helt perfekt! 💕
Denne refleksjonen ble skrevet fra dypet av mitt hjerte da jeg så mitt hjemland lide under en av de kraftigste stormene som noen gang er registrert. Den er både et rop av sorg og en bønn om håp — en påminnelse om at selv i de sterkeste stormene kaller Guds stemme oss fortsatt til å lytte, til å vende om, og til å elske hverandre.
En bønn og refleksjon etter den sterkeste tyfonen som rammet Filippinene
🌊 Sorg og medfølelse
Mitt hjerte sørger for dem som ble rammet av en av de kraftigste tyfonen har truffet Filippinene. For dem som mistet sine kjære, sitt levebrød og sine hjem.
Alles hjerter sørger for disse menneskene — kjære sjeler fra mitt hjemland — som i fortvilelse ropte om hjelp for å overleve. Mange har ennå ikke fått hjelp; utallige liv kan allerede ha gått tapt på grunn av sult, sykdom og håpløshet. Noen trekker kanskje sitt siste pust, mens de fortsatt håper å bli reddet.
Hvordan kan vi beskrive smerten til dem som fortsatt befinner seg midt i katastrofen? De som med egne øyne så sine kjære bli revet bort av vinden og flommene, uten mulighet til å hjelpe. De som opplevde sult, desperasjon og død omkring seg.
Hele verden sørger for disse dyrebare menneskene. Hjerter er blitt rørt, hjelp er blitt sendt, og mange gjør fortsatt sitt beste for å rekke ut en hånd — for å lette, om så bare litt, den ubeskrivelige smerten.
🙏 Hvor er Gud?
Men man kan spørre: Hvor er Gud midt i alle disse hjerteskjærende scenene?
Hvis våre hjerter blir rørt, hvor mye mer blir ikke hjertet til Han som skapte oss — Gud, som er kjærlighet, og som gav sitt liv for oss?
Kunne Han ikke ha stanset tyfonen før den ødela alt? Hva betyr alt dette?
Er det for å vekke syndere? For å minne oss om hvor skjøre og korte våre liv er? For å gi oss en mulighet til å hjelpe hverandre — å mykne hjerter av stein? For å lære oss takknemlighet for hver velsignelse vi har? Eller er det Guds vrede over ondskapen i verden?
Gud — Skaperen av alt — som vi så ofte tar for gitt, og bare roper til når livet blir vanskelig. Gud, som blir hånet, klandret, eller som mange ikke engang tror på. Ja… hva føler Gud?
📖 Guds ord minner oss
En morgen leste jeg disse ordene, som traff meg dypt:
Ordspråkene 1:20–33
Ute i det åpne roper visdommen høyt, hun løfter sin røst på torgene. På toppen av muren roper hun, ved byportene holder hun sin tale:
«Hvor lenge vil dere som er uforstandige elske uforstanden? Hvor lenge skal spotterne glede seg over sin spott, og dårer hate kunnskap? Vend om når jeg irettesetter dere! Da vil jeg la dere få kjenne mine tanker, og gjøre dere kjent med mine ord.
Men siden dere ikke vil høre når jeg kaller, og ingen bryr seg når jeg rekker ut hånden, siden dere avviser mitt råd og ikke tar imot min irettesettelse, da skal også jeg le når ulykken rammer dere; jeg skal spotte når katastrofen kommer — når ulykken rammer dere som en storm, når ulykke kommer over dere som en virvelvind, når trengsel og angst kommer over dere.
Da skal de rope til meg, men jeg svarer ikke; de skal lete etter meg, men ikke finne meg, fordi de hatet kunnskapen og ikke valgte å frykte Herren.
For de enfoldiges lunefullhet fører dem i døden, og dårers sorgløshet ødelegger dem.
Men den som hører på meg skal bo trygt og leve uten frykt for noe ondt.»
Da begynte jeg å undre … Var dette Guds måte å minne oss alle om å vende om?
💬 En bønn om visdom og miskunn
Far, jeg ber at Du legger et ønske i våre hjerter om å få visdom og forståelse fra Deg og fra Ditt Ord. Gi oss innsikt til å leve etter hver dag og til å dele med andre. Tukt oss i kjærlighet, slik at vi kan gjøre det som er rett og rettferdig i Dine øyne.
Takk for at Du minner oss om at frykten for Deg er begynnelsen til visdom. Hjelp oss å frykte Deg, ikke i redsel, men i ærefrykt og kjærlighet. Bevar oss fra å falle i synd, fra å følge dem som lever i den, eller fra å gå på deres vei.
Hjelp oss å høre Din stemme midt i støyen som gjør oss døve for Ditt kall. La oss svare når Du refser, slik at Du kan utøse Ditt hjerte over oss og gjøre Dine tanker kjent. Lær oss å elske Dine perfekte veier i stedet for våre egne. La oss ikke avvise Deg når Du kaller. Hjelp oss å gripe Din utstrakte hånd og forstå at Ditt råd alltid er det beste for oss.
Herre, måtte Du ikke le når ulykken rammer, når katastrofen kommer som en storm, når trengsler og bekymringer overvelder oss.
Men svar oss når vi roper til Deg. La oss finne Deg når vi søker Deg — og hjelp oss å søke Deg med hele vårt hjerte, sjel og sinn — slik at vi kan spise frukten av Din visdom.
Takk for Ditt løfte om at den som hører på Deg skal bo trygt og leve uten frykt for noe ondt.
I dag feirer vi fedrene våre – de sterke, rare, kloke og gode. De som står tidlig opp for å fikse ting som «bare pappa kan». De som later som de ikke blir rørt, men som egentlig blir det likevel. De som bærer, bygger, trøster, tuller og stiller opp – alltid.
Jeg tenker på alle små øyeblikk som viser kjærlighet uten ord. Når pappa setter på kaffen før du står opp. Når han kommer med bilen din ferdig fikset, uten å si noe mer enn «nå er den i orden». Når han ringer bare for å høre om alt går bra.
Tja…julemesse i november måned? Jepp. Her jeg bor har de begynt med det. Etter å ha avtalt med mange kjente dro jeg avgårde. Litt sosialisering må man ha. Og når det regner ute, da er det best å holde seg inne.
Det står mye på programmet blant annet hest og vogn.
Mange utstillere som lager også ulike figurer som meg. Noen som har sagt at jeg kunne stille ut mine figurer også. Men jeg har ikke laget så mye som dem.
Jeg kjøpte litt føde:)
Og etter å gått rundt og kikket, bestemte en del av oss å dra til et spisested i nærheten. Og da ble det innbakt potet med salat. Helt nydelig. Men jeg klarte bare å spise halve og det er love med take away. Da tok jeg med meg hjem resten til Hr. Happy. Jeg liker ikke å kaste mat skjønner du:)
En ærlig og rørende refleksjon om livets siste reise – og alt vi etterlater oss. Om kjærlighet, ensomhet, minner og litt humor midt i alvoret. For hvem vil egentlig besøke vår grav når vi er borte?
Du trodde kanskje jeg skal dø snart? Vel — det er det jo ingen som vet!
Tanken slo meg da jeg var på kirkegården i dag for å stelle gravene. I det siste har det blitt flere og flere graver å besøke, fordi mange av de nærmeste har gått bort. Det kan være venner, naboer, eller folk jeg har kjent godt.
Om sommeren må plantene stelles, ikke bare hjemme, men også på kirkegården. Der er det så fredelig og vakkert — men også trist å se hvor mange graver som står ustelte, overgrodd av ugress.
Jeg begynte å tenke: Hvordan vil min grav se ut en dag? Min yngste datter bor her i Norge, men ikke i nærheten. Resten av familien bor på Filippinene.
Kremert – eller ikke?
For en stund siden snakket jeg med datteren min om hva hun skal gjøre når jeg en dag dør. Jeg sa til henne at det kanskje er best at jeg blir kremert. Da kan hun bare strø asken min ut i havet.
Hun svarte med et lite smil: «Da kan jeg ta med meg urnen din uansett hvor jeg drar, mamma.»
En annen jeg snakket med sa at jeg ikke burde strøs i havet — «tenk om fiskene spiser asken din, og akkurat den fisken havner på middagsbordet vårt!»
Jeg måtte le litt, men så kom jeg på noe jeg hadde lest: At vi faktisk ikke eier kroppen vår. Det er Gud som bestemmer over den — den er kjøpt og betalt med Jesu blod.
Da tenkte jeg plutselig: Kanskje jeg heller skal få en grav, og la markene gjøre sitt. Det er jo naturens gang, og ikke mitt valg.
Men da sa datteren min: «Mamma, husk at ingen kan besøke graven din, for jeg bor så langt unna.»
Og da slo det meg – hun har rett. Det vil kanskje ikke være noen som besøker graven min.
Så nå har jeg begynt å tenke på hvordan graven min kan ordnes, slik at den ser fin ut uten at noen trenger å plante levende blomster der.
En slem dame
Jeg kjente en dame en gang. Ingen likte henne. Hun var overlegen og trodde hun var bedre enn alle andre. En gang sa hun til meg: «Du har ingen klesstil.» Og så la hun til: «Men jeg forstår det, du er jo ikke norsk.»
Jeg visste ikke helt hva hun mente — om hun trodde alle utlendinger mangler smak? Jeg tenkte bare stille at hun heller ikke var spesielt elegant etter min mening. Men jeg sa ingenting.
Så en dag døde hun. Til manges lettelse, faktisk. Det høres stygt ut å si, men folk sa rett ut: «Endelig ble det fred.»
Hun hadde kritisert alle rundt seg. Etterpå ble graven hennes stående ustelt. Ingen tok vare på den. Ikke engang familien hennes.
Jeg syntes synd på henne. Så jeg begynte å vanne og plante blomster på graven hennes.
Hvorfor gjorde jeg det? Kanskje fordi jeg syntes synd på et menneske som ingen elsket mens hun levde, selv om hun kanskje hadde skylden selv. Og jeg tenkte — kanskje, bare kanskje, vil noen også forbarme seg over min grav en dag. Vi får se. 😊
Hva med deg?
Hva synes du om kremasjon? Tror du noen vil stelle graven din den dagen du forlater jorden?
Jeg får nok bare holde meg til Guds ord:
«Vær ikke bekymret for morgendagen… Hver dag har nok med sin egen plage.» (Matteus 6:34)
