Fortsettelsen av mitt forrige innlegg, men denne gangen går vi isteden av å kjøre. Det er ca 3 kilometer til sjøsiden. Men de er vakre utsikter til å feste blikket på vei dit. Håper du blir med.
Jeg spurte mannen min om han ville være med igjen å klatre opp til et annet fjell i nærheten, men han takket nei. Han sa at vi kan isteden kjøre en tur og finne en gapahuk å tilbringe formiddagen med. Da husket jeg at jeg har vært på en plass hvor det står en vakker gapahuk ved sjøen. Det tar ca halv time å kjøre dit. Etterpå vi må gå ca 3 km til stedet.
Klokka var åtte på morgenen da vi begynte å kjøre.
Men på vei dit, så jeg himmelen gjenspeilet seg på sjøvatn, derfor sa jeg til mannen min at vi måtte stoppe litt slik at jeg kunne ta bilder.
Og det var virkelig himmelsk overalt.
Så det var på tida å kjøre videre, men vent! Det er noen som ville haike tror jeg. En kalv av en elg.
moren også?
hele familien?
Nei, de trives vel bedre inne i skogen:)
Mens mannen min kjørte fikk jeg ta mer bilder. Jeg kunne ikke la være å gripe disse uforglemmelig øyeblikkene.
Endelig nærmet vi oss til verdens ende:) Jeg mener til parkeringsplassen før vandringen begynte.
🌸 Kort beskrivelse: Dette er en del av min livshistorie – om smerte, fattigdom, tap og barndommens sår. Men midt i mørket fant jeg Guds hånd som bar meg. Han brukte alt det vanskelige til å forme meg og gi meg håp om en ny begynnelse. For hos Gud finnes alltid lys, selv i den dypeste tunell.
Før jeg fortsetter med historien min, vil jeg bare si dette: Jeg skriver min livshistorie for å inspirere andre som har det vanskelig. For å vise at det finnes håp – selv når alt virker mørkt. Jeg skriver ikke for å svartmale dem som har såret meg, men for å vitne om hvordan Gud hjalp meg gjennom de smertefulle opplevelsene.
Det er alltid lys i enden av tunellen. Det er alltid hjelp ovenfra – for den som setter sin lit til Gud.
Gud førte meg dit jeg er nå, selv om veien dit var smertefull. Så smertefull at jeg en gang prøvde å ta mitt eget liv. Men Gud reddet meg. Han brukte alt det vanskelige jeg har opplevd – menneskene, tårene og prøvelsene – til å forme meg til den kvinnen Han ønsket jeg skulle bli. Og Han er ikke ferdig med meg ennå. For det takker jeg Ham av hele mitt hjerte. 💛
Så jeg håper du fortsetter å følge med …
Å miste arven
Selv om min far kom fra en rik familie, forandret alt seg da farfaren min døde. Søsknene hans tok det de ville ha. Advokaten som skulle hjelpe bestemoren vår, lurte henne i stedet. Hun ga ham fullmakt til å administrere familiens eiendommer, men litt etter litt tok han over alt. Ingen forstod hva som foregikk før det var for sent.
Da de eldre døde, fortsatte barna å kjempe for det som var mistet. Kampen om jorden kostet både penger – og liv.
Min far fikk et lite stykke land der vi bodde. Men siden han var blind, kunne han ikke dyrke det selv. Når han ansatte folk til å hjelpe, stjal de avlingene. Jeg hatet dem for å være så grusomme mot en blind mann med barn som sultet.
En dag ba søsteren hans om hjelp. Hun overtalte ham til å pantsette jorden til en fetter, slik at hun kunne starte en bedrift. Hun lovte at hun skulle forsørge oss etterpå. Det hørtes ut som en god plan, og min far sa ja. Men avtalen var bare muntlig.
Virksomheten hennes gikk konkurs – og plutselig eide vi ingenting. Vi ble fattige, tigget om mat og hjelp. Hver gang vi ble sendt til tanten min for å be om støtte, føltes det som å tigge om almisser. Livet var urettferdig, og jeg gråt ofte.
Tanten min, som var gift med en advokat, hadde ingen barn. Hun adopterte meg da jeg var to år gammel. Kanskje hun ønsket å hjelpe foreldrene mine – eller kanskje hun bare lengtet etter et barn. Jeg vet ikke.
Hun behandlet meg som sin egen, men jeg husker at jeg gråt og lengtet etter mamma. Til slutt leverte hun meg tilbake og adopterte i stedet min yngre søster, som bare var seks måneder gammel.
Etter det ble forholdet mellom oss aldri det samme. Når jeg var på besøk, måtte jeg gjemme meg på kjøkkenet eller i et annet rom. Kanskje hun ikke likte meg fordi jeg ikke likte å være der.
Av og til ble vi invitert til bursdagen til min yngre søster, men vi følte oss alltid malplassert. Hun hadde fine kjoler, vi hadde gamle klær. Jeg misunte henne. Hun hadde alt jeg drømte om – et vakkert liv, en barnepike, trygghet.
Men jeg forsto senere at hun også hadde sin kamp. Hun visste ikke helt hvor hun hørte hjemme. Å bli adoptert bort var ikke lett for henne heller.
Vi hadde ikke noe valg. Vår far var blind. Vår mor arbeidet som hushjelp for andre. Vi måtte bare overleve.
Mitt tap
Selv om min far var blind, gjorde han sitt beste. Han kokte ris og klarte husarbeid. Men han kunne ikke se hva vi barna gjorde.
En dag, da jeg var rundt tre år gammel, var jeg og min to år eldre søster sultne. Vi tok med en stor kniv for å finne en kokosnøtt som hadde falt fra treet. Vi fant én, men klarte ikke å åpne den. Søsteren min prøvde flere ganger uten å lykkes. Jeg ville prøve, men hun nektet.
Jeg la hendene mine rundt kokosnøtten og sa: «Jeg flytter ikke hendene før du lar meg prøve!»
Hun advarte meg:
«Flytt hendene dine, ellers treffer jeg deg!»
Men jeg trodde henne ikke. Det gikk så fort. Plutselig blødde jeg. To fingre på venstre hånd hang løst.
Jeg husker at mamma løp med meg til legen. Han sydde fingrene fast, men langfingeren kunne ikke reddes.
Senere gikk jeg tilbake til stedet for å lete etter den tapte fingeren – jeg forsto ikke hva som egentlig hadde skjedd. Jeg var bare et lite barn som lette etter noe jeg hadde mistet.
Jeg ble skamfull. Jeg skjulte hånden min for folk, redd for å bli ertet. Da jeg begynte på skolen, pleide læreren å sjekke neglene våre. Jeg la alltid høyre hånd over venstre for å skjule den manglende fingeren. Hun så det – men sa ingenting. Bare smilte mildt og gikk videre. Den stillheten betydde mer enn ord.
Jeg var et nysgjerrig barn. Da jeg lærte å lese, begynte jeg å lese Det nye testamente – den eneste boken vi hadde hjemme. Jo mer jeg leste, jo flere spørsmål fikk jeg. Hvorfor måtte Jesus dø? Hvorfor lot Han seg korsfeste?
Likevel elsket jeg Bibelens fortellinger.
En dag på skolen fikk vi en prøve i religion. Læreren sa at den som fikk flest riktige svar, skulle få en premie. Og gjett hva – jeg vant! Hun visste ikke at jeg hadde lest hele Bibelen.
Premien var en halv skriveblokk og en penn – men for meg var det stort! ✨ Jeg følte meg verdifull, og for første gang opplevde jeg respekt fra klassekameratene.
Selv om jeg manglet materielle ting – og en halv finger – hadde jeg noe å være stolt av. Kanskje, tenkte jeg, kommer en dag da livet blir bedre.
Jeremia 29:11 «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere,» sier Herren, «fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.»
Hi! Hva som er nytt hos meg i de siste? Egentlig, det er mye som skjer. Har noen dagers ferie, så jeg har tid til pleie kjærligheten. Mannen min som er sjømann er også hjemme, så da er livet herlig.
Vi har hatt noen fine dager og derfor benyttet sjansen til å se oss rundt. Det er mange fine steder i nærmiljø som jeg ennå ikke har sett. Mannen min foreslo å dra til borgklinten. En liten fjell i nærheten.
BYGDEBORGEN PÅ BORGKLINTEN
Ottersbo, øst for Austrått
På borgklinten ligger restene etter et forsvarsverk, en festning fra forhistorisk tid som vi kaller bygdeborg. Trolig er den oppført en gang mellom år 0 og år 600 etter Kristus som et tilfluktssted for bygda rundt. ( Hentet fra :http://www.orland.kommune.no/sitepageview.aspx?articleID=325
Yes! Sola tittet frem og dermed lysten til å vandre ute våknet. Men dessverre mannen min var opptatt og ikke hadde mulighet til å dra til kjærlighets tur ute i det fri sammen med meg. Han sa at jeg kunne spørre noen av mine venner. Min venninne Wanida ( fra Thailand) ville heldigvis være med. Og jeg ble så glad.
Min datter foreslå en dag et sted hvor jeg kan dra på tur. Og der skal det være vakkert. Vel, jeg må jo tro på henne. Jeg liker jo å utforske nye steder. Plassen heter Grønnvannet. Jeg lurte om hvordan ser vannet ut. Er det grønt?
Så bli med på klatreturen og sammen kan vi finne ut om vannet er grønt.
Her er Wanida. Hun tok med seg hunden sin og han var så innmari glad å få være med. Helt vill.
Hunden var mer ivrig å klatre opp til fjellet enn matmoren:)
Etter en halv time, fant vi ut at vi skal slappe av litt. Vi var usikre hvor lenge til vi skulle gå før vi når frem. Så det var best å spise mat først.
Vi satt her og slappet av og tok noen bilder.
Hunden måtte matmoren binde fast til et tre så han ikke skulle stikke av.
Her er noen bilder jeg har tatt rundt omkring
Synd at solen kom bort.
Men vi måtte gå videre. Hele veien var det lagt planker fordi det var så mye vann på stiene.
Men jeg synes det var sjarmerende.
Hva synes du? Her en det en liten sømmerfugl som havnet i vannet.
Etter nesten en og halv time med masse gåing og klatring, kom vi endelig frem til denne trappen som fører oss opp til Grønnvatnet. Men Wanida ville ikke klatre opp mer, fordi det var litt bratt oppover.
Jeg var fast bestemt til å se Grønnvatnet at jeg klatret opp videre mens Wanida og hunden ventet på meg nede trappen.
Det var veldig glatt og bratt, men jeg ga ikke opp. Etter ti minutter klatring nådde jeg opp til målet.
Og det er utrolig vakkert her oppe. Vannet på toppen av fjellet. Synd at det ikke var sol, men fint var det.
Men vannet var ikke grønt:)
Litt mørkt egentlig. Gjenspeiler himmelen tror jeg.
Det var fint rundt vatnet også.
Jeg kunne tenkt meg å nyte litt freden og skjønnheten på stedet, men jeg måtte gå tilbake til Wanida og hunden som ventet på meg.
Og da var det bare å gå nedover fjellet igjen.
Tok noen bilder da vi tok en liten pause og slappet av .
Vel, ut på tur aldri sur. Selv om vi var slitne etter turen, var det verdt likevel og kom smilende hjem. Jeg nådde jo opp til målet. Takk til Wanida som var med meg nesten hele veien oppover. Og til dere som er fortsatt her og leser:)
Hvem liker vel en ugle? Jeg gjør i hvert fall det. Ikke en virkelig ugle, men en strikket ugle. Og hun som har strikket det, var nesten blind. Jeg fant denne uglen da jeg var på besøk på et annet aktivititetsenter . Som aktivitør er jeg jo veldig interessert å vite hva slags aktiviteter de andre holder på med. For å bli inspirert og kanskje jeg kan også bidra med noe. Denne uglen var strikket fra garn rester. Jeg ble jo forelsket i den og kjøpte det. Jeg tenkte at hvis en dame som var nesten blind kunne lage en nydelig ugle, kan jeg vel gjøre det. Jeg ble rett og slett inspirert. Og på arbeid har vi masse garn rester som jeg kan bruke til formålet.
Men jeg har ikke så mye tid til rådighet derfor fant jeg ferdig strikkede lapper før på arbeid og sydde dem sammen og resultatet ble en annerledes ugle:) Så hils på min ugle! Og jeg kommer sikkert til å lage flere versjoner fra stikkede lapper som de eldre hadde strikket fra før. Så vi får se om det blir fine ugler etterhvert. Uglene selges på aktivitesenteret der jeg jobber. Intentektene går til de eldre.
Egentlig, søndag er en hvile dag, men for meg har det har vært hektisk og strålende dag.
Jeg startet dagen med forberedelsene av tingene jeg skulle ha med på besøk til de eldre på sykehjemmet der vi skulle ha andakt. Vi er en gruppe som bruker å gjøre det engang i måned. Deler Guds ord, serverer kaffe og mye godt at åt til glede for de eldre folk. Vi tar ingen kollekt i tilfelle noen lurer på det.
Siden det var min tur til å dele ordet, jeg brukte første tiden til å ha en liten felleskap med Gud og hans ord. Og de er inspirerende. Den gjør dagen mer lysere.
Det er mye gjøremål som skulle gjøres blant annet vasking av klær og kless stryking. Så det er best å få det unnagjort.
Etter det laget jeg smørbrød som skulle serveres til de eldre etterpå.
Jeg har invitert noen venner tilå holde konsert til de eldre denne dagen.
Fra venstre: Vidar, en musikk lærer. I midten er ektepar Anja og Geir Yngve og til høyre er Maria Stella. De sang i kor..
og som solo
Konserten ble jo en suksess. Den var en glede til alle. De sang vakre sanger og stemmene var som kommet fra himmelen.
Dette bildet rørte mitt hjerte. Maria Stella og sønnen Trond
Og her er jeg som deler ordet. Ingen har sovnet forresten:) Jeg er ikke en prest, men alle har en bibel og alle kan jo be direkte til Gud. Jeg delte bare til andre hvordan jeg opplever Gud i mitt liv.
Hils på Claudia fra Mexico som bakte en nydelig kake for alle sammen og min svoger Alf som bakte Pavlova kake og hjalp til med forberedelsene i lokalet.
Og Leticia og min søster Lourdes som hjalp til med å hente beboere fra sykehjemmet, serverte mat og tok opvasken og ryddet. Vi samarbeidet i lag.
De var ca 50 besøkende den dag både de som bor på sykehjemmet, trygdepesjonatet og bygda, men jeg viser ikke deres bilder fordi jeg har har ikke spurt dem.
Etter andakten, dro jeg til trening senteret for å forbrenne kalorier. Jeg spiste nemlig mye kaker:)
Avslutter dette innlegget med disse bildene tatt gjennom kjøkken vinduet mitt. Jeg kastet et vaffelkake stykke til fuglene og mange kom, men en har vunnet.
Yessss! Jeg sa flora og fauna, men dyrene som jeg skal vise her lever lever ikke. Jeg bare heklet dem. Hils på Hønhild. Det var en eldre dame på aktivitetsenteret der jeg jobber som ga navnet. Og jeg synes det er søt. Hva synes dere?
Og denne heter Anton døpt også på aktvietesenteret
Jeg fant disse to en en bok. De er venner
Og her bilder av rosene fra buketten jeg kjøpte og bilder av plantene er tatt overalt hvor jeg ferdes:)
