Genesis 1: 2 Now the earth wasformlessandempty,darknesswas over the surface of the deep, and the Spirit of God washovering over the waters.
It tells me that God created the world because he isaliveand he wanted everything that he seesviable. He is full ofcreativityand had thedesire to makesomething with his hands. And since God is light,he does not want darkness at all. And hemoves……
So if you are unsatisfied with yourseld, God can make you whole and beautiful inside and out. His beauty will radiate in you if you will let him.
If you feel empty, God can fill you with love, peace, joy and satisfaction.
He said in Matthew 6: 33 But seek first his kingdom and his righteousness and everything shall be added unto you.
If you are in darkness, God is the source of light. Come to him and you will never be in darkness.
And God moves…….and heaven and earth came to life!
That is why if we want to be whole, alive, radiant and creative,
Er du ensom? Føler du deg mye alene? Vil du bli sett som du er? Har du det tøft? Men liker du å være alene med Gud? Eller er det et sted hvor du ikke vil ferdes i…det høres skummelt ut..da vil du kanskje føler deg mer alene…folk vil le av deg…kanskje…
Jeg leste nettopp om Jesus som likte å være alene med Gud. ( Matteus 14:22-33) Han gikk opp til fjellet for å be. Nei..du orker kanskje ikke det. Det er slitsomt. Men hvorfor Jesus gjorde det? Jeg kunne tenke meg at Jesus gjorde det fordi der kunne han høre de fuglene kvitrer…han kunne se de ulike fargenyansene av naturen, kjenne duftene av blomstene, føle den friske vinden i huden. I tillegg ser han himmelen som forandrer farger døgnet rundt og hvor Gud har sin trone. Å være ett med naturen er som å være ett med Gud er vel en herlig følelse…ville du ikke oppleve det?
Men selv om du ikke har mulighet til å klatre opp i høyden og bare ber i ett lite kott hvor du har gjemt deg fordi livet er for tøft…der du kan la tårene dine trille fritt…gjemt deg for mennesker som har gitt deg mye smerte. Gud kan gjøre det stedet som et paradis for deg…hvor du vil føle deg oppløftet…forfrisket. Han vil la Hans fred synke inn i sinnet ditt. Guds nærvær kan få deg til å føle at du har vinger og kunne fly hvor som helst. Du får nye krefter som du aner ikke at du har. Du blir trøstet av en usynlig hånd som berører sjela di og leger alle dine sår. Med Guds nærvær, vil du aldri føler deg alene og forlatt.
Du sier kanskje at å komme inn i Guds nærvær er som å klatre opp til et fjell. Som man må streve for å komme dit. Derfor gjør du ikke det. Men Jesus sier: Kom! Du kan bli motløs, men du hvis rekker en hånd til han, vil han grepe din hånd og løfter deg opp videre til nye høyder. Til ett nytt sted å utforske og få innblikk i tilværelsen. For å lære og utvikle deg slik at du kan bruke de erfatingene du har lært fra forrige turen, for å gjøre deg i stand til å klatre opp igjen til nye høyder. Ta den tiden du trenger. Gud har ikke det travelt Han venter på deg…..Han sier. ..vær ved godt mot. Det er jeg. Ikke vær redde. Du trenger bare å åpne ditt hjerte for meg. Husk at når vi når frem, da er alt strevet glemt. Vi trenger bare å nyte utsikten sammen med Gud og blir mettet av Hans godhet. Herlig..for jeg har vært ensom…men fikk oppleve Guds godhet mot meg og har nådd forskjellige høyder med hjelpen fra ham.
Takk Gud for dine ord som vi kan bruke mens vi vandrer i livets motbakker. Takk for at du vandrer sammen med oss.
Jeg vet ikke hva som skjer med meg i det siste…men jeg tenker mye på alderdommen selv om jeg føler meg ikke gammel ellers til tross for mine rynker og vonde muskler og ledd:)
Ettersom jeg jobber på et sykehjem, ser jeg mye innblikk i de eldres hverdag og har blitt rørt av å se tilstandene som jeg har ikke makt til å forandre. Det er bare livets gang. Ensomheten…sykdommen…glemsomheten…
Man får spørsmål fra en eldre dame som ” Har du sett oldemoren min? ” Ellers damen ville hjem til småbarna sine for stakkars dem som skulle komme fra skolen og ikke får middag. Noen leter etter mannen sin som har vært død i mange år. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for å få dem til å forstå hva som er realiteten. Men jeg har ikke en tryllestav. Jeg er heldig likevel som jobber der fordi jeg kunne gjøre dagen deres hyggeligere med forskjellige aktiviteter som får dem til å glemme de vonde, smerte og savn. Har gode stunder sammen med dem, lærer mye fra dem. Artig å høre dem fortelle om deres yngre dager, forskjellige yrker, meninger osv. En dag blir det kanskje omvendt. Da er det jeg som skulle fortelle om min yngre dager…
Jeg tenker på min alderdom…hvordan blir jeg når jeg blir gammel? Kommer jeg å snakke bare med morsmålet mitt som ingen forstår? Blir jeg en grinete dame som får andre til å avsky meg? Hva om jeg ikke fikk lenger til å stelle meg selv…blir liggende og ikke kunne snakke? Jeg får sikkert ikke engang mulighet til å besøke familien min på Filippinene og de ikke kunne besøke meg heller pga avstanden. Hva da? Ville jeg leve siste tiden i mitt liv i ensomhet? Det er mye å grue seg for egentlig…men det er egentlig ikke noe vits i det. For da ødelegger jeg min nåtiden. Da er det fint at jeg har en blogg hvor jeg kunne skrive mine tanker og dagbøker hvor jeg skriver mer ellers om alle ting. Kanskje, det blir min lesestoff på gamlehjemmet. Å minnes de gamle dager.
Hva med deg? Tenker du mye på alderdommen?
Ja, ja…nok med sentimentalitet…
Denne bestemoren har faktisk vært på en ute tur. Jeg tenker at jeg må gjøre det mens jeg kan fordi man vet aldri når det blir slutt.
Jeg syklet en tur for å klatre opp på det lille berget som dere ser foran.
blomster ved veikanten
gikk forbi Tarzanskogen…
gjett hvem som koser seg med middagen sin
mens andre er på date?
nå er jeg kommet litt opp i høyden
men litt igjen
lenger opp
nå er jeg på toppen…det begynte å regne litt
fint å være på toppen…
Mens jeg var oppe her, fikk jeg til å tenke at slik er livet.
Vi blir lykkelig hver gang vi når toppen av fjellet uansett hvilket type fjell vi klatret over. Problem….utfordringer…Tøft mens vi holder på med, men godt når det er over.
Mens jeg funderte over dette her, blir jeg minnet om Guds ord: Kast deres bekymringer til meg og jeg vil gi dere hvile.
Hva med deg?
Liker du gå turer? Er du glad når du møter utfordringer eller blir du sliten bare ved tanken?
Tenk å miste nøkler til hus og bil..da er det katastrofe.
Eller å miste jobb, hus, kjæledyr, ære eller penger. For å ikke snakke om vettet…da er da bare en vei å gå.
Jeg har mistet nylig noen som har vært en viktig del av livet mitt . Denne damen traff jeg i jobb sammenheng. Jeg skulle være hennes pleieassistent pga hun har fått en sykdom som begrenset hennes kapabilitet til å stelle hus og hjem og seg selv. Jeg var litt nervøs den første gangen jeg skulle til henne. Jeg hadde tanker som: hva om hun ikke likte meg pga at jeg er en utlending…eller tanker som hva om denne damen er sur og grinete og vanskelig å ha med å gjøre. Men det visste seg at jeg hadde ikke noe å frykte. Fra første stund fikk vi god kontakt og tidene med henne har vært bare koselig. Jeg hjalp henne en gang i uka med det som trengs å gjøre og jeg brukte også tiden til å være sammen med henne ordentlig ettersom hun bodde alene og ungene bor så langt unna. Vi hadde lest avis ilag, løst kryssord, laget kort, forskjellige ting og tang, tok bilder, laget dikt og jeg trillet henne mye ute når været tillater det. Vi snakket mye om vær og vind, familier, samfunnet ellers og vår tro til Gud. Hun sa til meg engang at hun ikke leser bibel hverdag som jeg gjør, men hun ber Fader vår hver kveld før hun lukker øynene. Da ble vi enige at vi treffes i himmelen engang.
Etterhvert, ble hun så dårlig at hun flyttet til sykehjemmet. Jeg ble hennes støttekontakt og vi ble enda mer knyttet til hverandre. Da fikk jeg enda mer mulighet til å gjøre forskjellige aktiviteter med henne. Jeg merket at hun blomstret opp pga. god stell på sykehjemmet og tidene hun har brukt på aktivitetsenteret hvor jeg også jobber og når vi har vært sammen ellers. Etter en stund, sluttet jeg som hennes støttekontakt og fikk andre oppgaver på sykehjemmet. Men hver gang jeg hadde anledning, hentet jeg henne slik at hun kunne delta i forskjellige aktiviteter eller trillet henne ute når det er fint vær. Hvorfor gjorde jeg den lille ekstra for henne da? Jeg savner hennes selskap. Jeg likte henne så godt. Selve kvinnen er bare god og uskyldige på samme måte. Presten nevnte i talen at hun har vært Frøken uskyldig:) I tillegg hadde hun en sykdom som får henne til å glemme mye, men da jeg kom tilbake en dag etter å ha vært borte i fire ukers ferie, husket hun fortsatt hvem jeg var og navnet mitt. Der og da, kapret hun mitt hjerte og hun ble min yndlings pasient. Det er ikke lett for de eldre å uttale navnet mitt og huske det i tillegg, så for meg var det veldig artig når hun gjorde det.
Men brått døde hun bare 61 år gammel. Det kom som et sjokk for familien, meg og for alle sammen ellers. Jeg tok en fri dag fra jobben for å være med på begravelsen og ta et siste farvel med denne damen som jeg kommer til å savne mye. Rart med dette her. Hun er ikke min slekt engang, men hun har vært en mor/søster/ venninne for meg. Det var både rørende og tøft å ta farvel til henne, men slik er nå livet. Man må være gå videre med den uansett hva som skjer. Jeg har i hvert fall en grav å besøke fra nå av og til jeg og hun møtes igjen til himmelen en vakker dag.
Har du noengang mistet noe eller noen som betydde mye for deg?
Avslutter innlegget med en disse ordene:
Følg alltid din innskytelse når det gjelder å glede andre!
Vi sjelden høre ordet velsignelse i disse dager. Det er kanskje ikke den folk er opptatt av. Folk som regel, i hvert fall i Norge har alt det dem trenger av materielle ting. Det blir som oftest snakk om problemer, urettferdigheten, sykdommer og hva vi mener om både den ene og den andre. Når vi treffer et annet menneske, blir det kanskje overrasket hvis vi sier “Gud velsigne deg og være en velsignelse for andre…da kommer det til å tro om vi er blitt en personlig kristen eller noe slik…Er det galt å si det slik? Bør vi ikke være en velsignelse akkurat som Gud har velsignet oss? Eller føler du deg velsignet av Gud? Det kan være at han for deg er noen som er bare menneskeskap eller Gud av de fattige folk. Uansett hva vi tror eller ikke tror…så er han fortsatt Gud.
Jeg personlig tror på Gud og for meg er livet uten mål og mening hvis han ikke hadde eksistert og er med oss både nede i dalen eller på toppen av fjellet.
Så min bønn for hver og en:
Gud, takk for at du har skapt oss i ditt bilde. Ga hver og en et navn eller personlighet. Hjelp oss å ta vare på det du har gitt oss. La det bli en velsignelse for deg og andre. Gjør oss fruktbare i alle områder i våre liv, mens vi vandrer sammen med deg. Uansett hvor vi drar hen, la oss bringe din fred, glede, trøst, nåde og velsignelse til alle vi møtes i hverdagen vår. Hjelp oss til å se og oppleve deg i alle ting. Jeg ber det i Jesu navn.
A ha det tøft…hver og en har sin byrde mer eller mindre. Livet er en kamp hele tiden. I bloggverden er det en kamp om å bli sett, hørt og om å nå til så mange lesere. Man betaler for shouter…legger ut både det ene og det andre bare for å bli sett. ikke bare i bloggverden, men på FB, Twitter, Instagram, Pinterest, YouTube, Google og mange kanaler er det en kamp om å bli populær.
Jeg er i tenkeboksen i det siste……hvorfor higer man etter å bli likt og å bli populær? Blir man mindreverdt hvis man ikke får nok oppmerksomhetet? Er målet verdt all strevet? Jeg har sett engang en blogger som er på topplisten. Hun er veldig populær og tjener store summer i bloggen sin, men hun var veldig ensom og gråt mye fordi hun føler seg alene. Så hva er vitsen å nå til toppen da når man er fortsatt ulykkelig.
Jeg har en blogg som av og til dukker opp nederst på topplisten og jeg må innrømme at jeg føler mindreverdt i forhold til mange andre. Men tanke på at innholdet i bloggen min er så ikke ulikt de andre som har mange lesere.
Men så begynner jeg å tenke. ..er det det som skal styre mitt liv? For jeg må innrømme at det tar så mye tid av mitt liv. Men det en hobby som jeg brenner for. Det som er veldig positive er at jeg ble kjent med mange flotte bloggere som jeg ellers ikke ville ha gjort hvis ikke jeg blogger. Så hvis målet mitt er å bli inspirert og kan bli en inspirasjon til noen…bør jeg kanskje fortsette å blogge til tross for at jeg når ikke til mange. For det som er viktig er at man er lykkelig i det man gjør. Hvis ikke, da må man vel finne en annen ting å gjøre.
Hva med deg? Føler du at når med budskapet ditt? Når til mange lesere? Er lykkelig?
Avslutter med dagens bønn:
Far i himmelen, takk for påminnelse at selv om ingen lytter på hva vi har å si, det gjør du. Døgnet rundt. Når ingen forstår, vi kan få trøst hos deg. Jeg ber for at vi skal heller søke eller hige å nå til topplisten din. Forresten Jesus gjorde det for oss, da vi trodde for hva han hadde gjort på korset. Vi kan være ta imot;) Gi oss forståelse av dine ord slik at vi kan være i stand til å bruke dem i alle områder i våre liv. Takk for at vi finner fred og glede hos deg.
I tillegg det er fryd for øynene. Jeg liker selv å se på bildene som andre har tatt slik at jeg kan også få se hvordan det ser ut der de bor.
Nysgjerrige Per…liksom:)
Nei da, det er et ønske inne meg til å se mange vakre steder rundt omkring fordi man skjønner at det ikke går an å reise til alle kroker og hjørner her i verden.
Ja, ja. Nok om det. Jeg kan heller vise frem stedet hvor jeg bor. Her bruker jeg å gå en times tur når været tillater det, for denne damen her er ikke vanntett:)
Bildene ble tatt av mobil kamera…så det er litt av dårlig kvalitet…men du kan i hvert fall se skjønnheten likevel. Ikke sant?
Plutselig, husket jeg at jeg skulle jakte etter skyggen min som skal sendes til frodith.blogg.no og da ble andre jakt denne gangen.
men hvor var skyggen min?
gjennom plantene…
plantene har også skygger…
på stranden… jeg så ut som en gravid dame her, men det var jakken min som var knyttet rundt livet 🙂
Jeg så akkurat ut som planten ved siden av meg. Ha ha
Etter å ha sloss med ugress i helga og strøket rynkene.. ikke mine men klærne og brukte det resterende hjerne cellene til å lese og lese og håper at jeg husker det jeg leste til eksamen… fikk jeg også tid innimellom til å hekle.
