Møt Stripe – en søt og forvirret liten bamsenhund som legger ut på eventyr for å finne ut hvem han egentlig er. Et varmt og morsomt eventyr om å være seg selv – med garn, humor og hjerte.

(Jeg hadde heklet  han for mange år siden)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var en gang en liten skapning som bodde på en kontorstol. Han het Stripe – fordi, ja, du gjettet riktig – han var stripete som et sukkertøy i oransje og hvit.

Stripe var ikke helt sikker på hva han egentlig var. Var han en bamse? En hund? Eller kanskje en hemmelig blanding av begge, en slags «bamsund»? Hver gang han så seg i speilet, ble han like forvirret. «Jeg har ørene til en hund, men kroppen til en bamse … kanskje jeg bare er meg selv?»

En dag bestemte Stripe seg for å finne svaret. Han dro ut på eventyr (så langt som til stua). Først traff han en ekte bamse som satt i sofaen.

«Hei,» sa Stripe høflig. «Tror du jeg er en bamse?»
Bamsen så lenge på ham. «Du er altfor stripete til å være en vanlig bamse,» sa han. «Men du har en god klemmauraura – så du kan være en del av oss.»

Fornøyd gikk Stripe videre, helt til han møtte en liten heklet hund liggende på gulvet.

«Hei,» sa Stripe. «Tror du jeg er en hund?»
Hunden logret (så godt den kunne med heklet hale). «Tja, du har nese for eventyr, og ørene dine er ganske stilige – så du passer fint inn blant oss også!»

Stripe smilte. «Så jeg kan være begge deler?»
«Selvsagt!» sa hunden. «Det viktigste er ikke hva du er, men at du er deg.»

Og slik ble Stripe kjent som den første offisielle bamsenhunden i nabolaget – elsket av alle, uansett om han sa «voff» eller ga en klem.

Moral: Du trenger ikke velge hvem du er – du kan være litt av alt og fremdeles helt perfekt! 💕

Jeg har ikke mulighet til å reise utenlands nå, men heldigvis, min yngste datter kunne gjøre det. Hun sendte meg bilder fra Malaga…

Vil du være med på chair travel?

Hun sa at hun har funnet butikken min der: ( JOY)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mange fine steder:)

Har du vært i Malaga?

Utifrilufts helgautfordring: På rekke og rad

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med dette, ønsker jeg deg en god søndag:)

I dag feirer vi fedrene våre – de sterke, rare, kloke og gode.
De som står tidlig opp for å fikse ting som «bare pappa kan».
De som later som de ikke blir rørt, men som egentlig blir det likevel.
De som bærer, bygger, trøster, tuller og stiller opp – alltid.

Jeg tenker på alle små øyeblikk som viser kjærlighet uten ord.
Når pappa setter på kaffen før du står opp.
Når han kommer med bilen din ferdig fikset, uten å si noe mer enn «nå er den i orden».
Når han ringer bare for å høre om alt går bra.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Farsdagen handler ikke om gaver eller store ord,
men om å si takk.
Takk for alt du gjør, for alt du har lært oss,
og for at du har vært der – uansett.

Så i dag sier vi: Gratulerer med farsdagen!
Du fortjener både blomster og sjokolade i dag 💛

“Som en far viser barmhjertighet mot sine barn,
slik viser Herren barmhjertighet mot dem som frykter ham.”
– Salme 103:13 🌿

Tja…julemesse i november måned? Jepp. Her jeg bor har de begynt med det. Etter å ha avtalt med mange kjente dro jeg avgårde. Litt sosialisering må man ha. Og når det regner ute, da er det best å holde seg inne.

Det står mye på programmet blant annet hest og vogn.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mange utstillere som lager også ulike figurer som meg. Noen som har sagt at jeg kunne stille ut mine figurer også. Men jeg har ikke laget så mye som dem.

Jeg kjøpte litt føde:)

Og etter å gått rundt og kikket, bestemte en del av oss  å dra til et spisested i nærheten. Og da ble det innbakt potet med salat. Helt nydelig. Men jeg klarte bare å spise halve og det er love med take away. Da tok jeg med meg hjem resten til Hr. Happy. Jeg liker ikke å kaste mat skjønner du:)

Har du vært på en julemesse i år?

En ærlig og rørende refleksjon om livets siste reise – og alt vi etterlater oss.
Om kjærlighet, ensomhet, minner og litt humor midt i alvoret.
For hvem vil egentlig besøke vår grav når vi er borte?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Du trodde kanskje jeg skal dø snart?
Vel — det er det jo ingen som vet!

Tanken slo meg da jeg var på kirkegården i dag for å stelle gravene.
I det siste har det blitt flere og flere graver å besøke, fordi mange av de nærmeste har gått bort. Det kan være venner, naboer, eller folk jeg har kjent godt.

Om sommeren må plantene stelles, ikke bare hjemme, men også på kirkegården.
Der er det så fredelig og vakkert — men også trist å se hvor mange graver som står ustelte, overgrodd av ugress.

Jeg begynte å tenke: Hvordan vil min grav se ut en dag?
Min yngste datter bor her i Norge, men ikke i nærheten. Resten av familien bor på Filippinene.

Kremert – eller ikke?

For en stund siden snakket jeg med datteren min om hva hun skal gjøre når jeg en dag dør.
Jeg sa til henne at det kanskje er best at jeg blir kremert. Da kan hun bare strø asken min ut i havet.

Hun svarte med et lite smil:
«Da kan jeg ta med meg urnen din uansett hvor jeg drar, mamma.»

En annen jeg snakket med sa at jeg ikke burde strøs i havet — «tenk om fiskene spiser asken din, og akkurat den fisken havner på middagsbordet vårt!»

Jeg måtte le litt, men så kom jeg på noe jeg hadde lest:
At vi faktisk ikke eier kroppen vår. Det er Gud som bestemmer over den — den er kjøpt og betalt med Jesu blod.

Da tenkte jeg plutselig:
Kanskje jeg heller skal få en grav, og la markene gjøre sitt. Det er jo naturens gang, og ikke mitt valg.

Men da sa datteren min:
«Mamma, husk at ingen kan besøke graven din, for jeg bor så langt unna.»

Og da slo det meg – hun har rett.
Det vil kanskje ikke være noen som besøker graven min.

Så nå har jeg begynt å tenke på hvordan graven min kan ordnes, slik at den ser fin ut uten at noen trenger å plante levende blomster der.

En slem dame

Jeg kjente en dame en gang. Ingen likte henne.
Hun var overlegen og trodde hun var bedre enn alle andre.
En gang sa hun til meg:
«Du har ingen klesstil.»
Og så la hun til:
«Men jeg forstår det, du er jo ikke norsk.»

Jeg visste ikke helt hva hun mente — om hun trodde alle utlendinger mangler smak?
Jeg tenkte bare stille at hun heller ikke var spesielt elegant etter min mening. Men jeg sa ingenting.

Så en dag døde hun.
Til manges lettelse, faktisk. Det høres stygt ut å si, men folk sa rett ut:
«Endelig ble det fred.»

Hun hadde kritisert alle rundt seg.
Etterpå ble graven hennes stående ustelt.
Ingen tok vare på den. Ikke engang familien hennes.

Jeg syntes synd på henne.
Så jeg begynte å vanne og plante blomster på graven hennes.

Hvorfor gjorde jeg det?
Kanskje fordi jeg syntes synd på et menneske som ingen elsket mens hun levde, selv om hun kanskje hadde skylden selv.
Og jeg tenkte — kanskje, bare kanskje, vil noen også forbarme seg over min grav en dag.
Vi får se. 😊

Hva med deg?

Hva synes du om kremasjon?
Tror du noen vil stelle graven din den dagen du forlater jorden?

Jeg får nok bare holde meg til Guds ord:

«Vær ikke bekymret for morgendagen…
Hver dag har nok med sin egen plage.»
(Matteus 6:34)

(repost)

Vi mennesker ønsker gjerne å bli sett på som kloke og forstandige. Men Jesus sier at Gud åpenbarer sannheten for de enfoldige. Hva betyr det egentlig å være enfoldig? Er det dumt å være snill, eller kan enkelhet og godhet være en større visdom? En ærlig refleksjon om tro, menneskesyn og Guds perspektiv på klokskap.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hvem vil vel ligge i båsen av de enfoldige?
De fleste ønsker nok å være blant de kloke og forstandige.

Men hva betyr egentlig ordet enfoldig?
Da jeg googlet det, fant jeg ut at det betyr: naiv, ubegavet, uten særlige evner, dum.
En enfoldig person beskrives altså som enkel, med en «simpel» tankegang.

Jeg ble en gang fortalt at jeg er så naiv fordi jeg tror godt om alle mennesker. Eller at jeg lar meg utnytte av andre.
Er jeg dum for det?
Så vidt jeg vet, da jeg gikk på skolen, var jeg en av de beste i klassen. Jeg tok senere utdanning i Norge som privatist og fikk også gode karakterer.
Så – nei, jeg kan vel ikke kalle meg dum.
Men er det egentlig dumt å være snill?

Hva med dem som klarer å utnytte andre til egen fordel?
Blir de kalt kloke, lure – eller kanskje smarte?
Så hva er best – å være naiv eller å være lur?

Vi sier jo ofte: «De gærne har det godt.»
Eller: «Det enkle er det beste.»
Og det ligger kanskje litt visdom i det også.

For det går faktisk an å være klok og forstandig – men ond.
Og det går an å være enkel og naiv – men snill.
Hvorfor ikke være klok, forstandig og snill? Det finnes sikkert slike mennesker.
Men hvem avgjør egentlig hvem som er forstandig eller enfoldig?

Folk dømmer jo ut fra sine egne oppfatninger av hva som er klokt eller dumt.

I bloggverden beundrer jeg mange som er utrolig flinke til å bruke ord. De skriver med innsikt, og jeg lærer mye av dem.
Men det finnes også bloggere som skriver om helt hverdagslige ting – hva de har spist, hva de skal gjøre den dagen, hva de skal ha på seg, eller hva de har handlet.
Enkle ting.
Men betyr det at de er enfoldige?
Selvfølgelig ikke.

Jeg leste en kommentar til en kjent blogger der noen skrev at hun bare blogger om andre fordi det ikke skjer noe i hennes eget liv.
Men jeg synes hun er klok. For når hun klarer å skrive så mange refleksjoner om andre på en måte som får leserne til å tenke, le – eller bli litt irritert – da må hun jo være et klokt menneske!
Hun klarer å beskrive mennesker på en engasjerende måte, og det krever både observasjonsevne og innsikt.

Jeg begynte å tenke på alt dette etter å ha lest om Faderen og Sønnen i
Lukas 10:21–23:

«I samme stund jublet han i Den Hellige Ånd og sa:
Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre,
fordi du har skjult dette for kloke og forstandige,
men åpenbart det for enfoldige.
Ja, Far, for dette var din gode vilje.
Alt har min Far overgitt til meg.
Ingen vet hvem Sønnen er uten Faderen,
og ingen vet hvem Faderen er uten Sønnen
og den Sønnen vil åpenbare seg for.
Da han var alene med disiplene, sa han til dem:
Salige er de øyne som ser det dere ser!»

Når jeg tenker meg om, er det kanskje ikke så galt å være enfoldig likevel.
For nettopp da kan Gud åpenbare sine sannheter for oss – hvis vi søker visdom fra Ham.

Som det står i Matteus 6:33:

«Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.»

🌿 Min tanke til slutt:

Kanskje det er bedre å være enfoldig i verdens øyne – og klok i Guds.
For det er ikke graden av visdom som teller, men hjertets holdning.

Heklet denne kjolen til denne dokke for mange år siden…

Det begynte som en helt vanlig kveld med en kopp te, litt restegarn og en tanke som snek seg inn:
“Denne dukken kunne trengt noe nytt å ha på seg.”

Hun sto nemlig der på hylla, med et blikk som sa: “Altså, jeg har hatt på meg den samme kjolen siden 2019.”
Og man kan jo ikke ignorere et sånt blikk.

Så jeg fant frem heklenålen, og det tok ikke lang tid før stua var dekket av nøster, målebånd og små sukk over masker som ikke helt ville samarbeide. Dukken, derimot, så ut til å kose seg. Hun fikk nemlig prøve kjolen underveis – og jeg kunne nesten høre henne mumle:
– Litt strammere i livet, takk. Jeg skal tross alt på fest, ikke på tur i fjøset.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Til slutt – etter mange kopper te og et par runder med opprekking – var den ferdig:
en oransje og hvit festkjole med rysjer, bølger og akkurat nok sving i skjørtet til å få henne til å ligne en appelsinkake med krem.

Jeg satte henne på sofaen, og hun rettet på flettene sine som om hun hadde ventet på denne dagen hele livet.
– Så, sa jeg, – er du fornøyd?
Hun svarte ikke, men smilet hennes var tydelig nok.

Neste dag arrangerte hun – naturligvis – et teselskap. Gjestelisten besto av en litt sjenert heklekanin, en bamse med skeiv sløyfe, og en småsur pingvin som hadde fått garnnøste på hodet i stedet for hatt.

– Velkommen alle sammen, sa dukken med myndig stemme. – I dag feirer vi nye klær, gammelt vennskap og litt for mye restegarn!

Jeg synes prosjektet gikk kjempebra. Dokken har reist til Filippinene for mange år siden og hvem vet kanskje sitter hun nå midt i ett selskap i sin oransje kjole – klar til å feire både fantasi og håndarbeid.

🌸 Et lite etterord

Noen ganger tror jeg Gud smiler når vi skaper noe – når vi former små ting med hendene og legger kjærlighet i hver maske. Det handler ikke bare om garn og nåler, men om gleden over å gi liv til noe som før bare var en idé.

Hver eneste heklet kjole, hver bamse og hver liten dukke minner meg om at skaperglede er en gave. Den lærer meg tålmodighet, takknemlighet – og hvor vakkert det er når noe vokser frem, maske for maske