
Dypt inne i en grønn, glitrende skog bodde en liten heklet giraff som het Gilo. Han var ikke som de andre dyrene i skogen. Han var liten. Myk. Litt skeiv i nakken. Og absolutt ikke så høy som en vanlig giraff.
Men hjertet hans var stort – mye større enn han selv skjønte.
Hver dag vandret Gilo langs den mosekledde stien og så opp på de høye trærne som strakte seg mot himmelen.
«Å, om jeg bare var større,» sukket han. «Da kunne Gud kanskje bruke meg til noe viktig.»
En morgen hørte Gilo en svak gråt. Han fulgte lyden og fant en liten fugleunge som hadde falt ned fra reiret sitt. De store dyrene var for tunge til å komme nær, og fugleungen skalv av redsel.
Gilo så opp. Reiret lå høyt, men ikke for høyt. Ikke for en som var akkurat hans størrelse.
«Men jeg er jo så liten,» sa han stille.
Da husket han plutselig et vers han hadde hørt av den vise gamle ugla:
«For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs, men en Ånd som gir kraft, kjærlighet og visdom.»
– 2. Timoteus 1,7
Ordene varmet ham. De fylte kroppen hans som små gnister av lys.
«Kanskje Gud kan bruke meg akkurat slik jeg er,» tenkte Gilo.
Han pustet dypt, brukte sine myke bein for å klatre opp på en lav grein, så en høyere – og sakte, forsiktig, kom han opp i riktig høyde. Med snuten løftet han fugleungen tilbake i reiret.
«Takk, lille giraff,» kvitret fuglemoren. «Du reddet barnet mitt!»
Gilo kjente noe han aldri hadde kjent før: glede som glødet langt inni hans heklete hjerte.
Fra den dagen forsto Gilo dette:
👉 At Gud bruker både store og små.
👉 At mot til å gjøre godt kommer fra Gud.
👉 At kjærlighet er større enn størrelse.
Og hver gang han vandret gjennom den grønne skogen og solstrålene danset mellom trærne, hvisket han stille:
«Takk, Gud, for at du skapte meg akkurat slik jeg er.»
En av mine heklede figurer
























