Friends are like diamonds..precious and rare!

 

 

 

I was invited by my dear young friend Jasmaine to her birthday celebration. She turned 31 years old. Just like a daughter to me. But we have one thing  in common.  We both believe and love God and His words. Means a lot to me.

Meet Jasmaine and the love of her life Romell. They got married last year. Romell is a very kindhearted, hardworking and humble man. Very sweet and lovable. They are very much in love:)

Romell prepared all the foods for his wife’s birthday celebration. He can cook very well too.

 

 

Two of the guests, Gemma and Daffodil baked cakes for Jasmaine. 

 

 

Here are the cakes and the birthday celebrant with her hubby

Anyway meet the two couples, left and right who were invited to the birthday party. The man to the right is from Canada and he is the fiance of Marilyn ( the lady beside him)  He gave Marilyn a big diamond ring as an engagement ring. A very expensive one. We really admired her ring. 

 

One of the guest too, Mercy was wearing her diamonds . Well, what can we say? Diamonds last forever…they said so.

 

I must admit that I don’t have diamonds that last forever, but I have diamonds…lots of them. Sadly, they don’t last forever here on earth, just like me. My husband, my children, my grandchildren to name a few are my diamonds. 

But I’m a very lucky woman, because I found the true diamond that last forever. He is going to be around here on earth and when everyone is nowhere to find. A treasure that is worth keeping. The one who created the diamonds. Our almighty God.

We are also God’s dianmonds with still rough edges. But one day, as we walk with God, we will be refined into perfectness so that we can shine and last forever.

Listen to this last passage from Ezekiel and insert your name. 

This is a picture of the beautiful makeover God gave to Israel and what He wants to do with you. 

 ?On the day you were born, no one cared about you?you were unwanted, dumped in a field and left to die. But I came by and saw you there, helplessly kicking about in your own blood. As you lay there, I said, ?Live!? And I helped you to thrive like a plant in the field. You grew up and became a beautiful jewel. I wrapped my cloak around you to cover your nakedness and declared my marriage vows. I made a covenant with you, says the Sovereign Lord, and you became mine. Then I bathed you and washed off your blood, and I rubbed fragrant oils into your skin.  I gave you expensive clothing of fine linen and silk, beautifully embroidered, and sandals made of fine goatskin leather.  I gave you lovely jewelry, bracelets, beautiful necklaces, a ring for your nose, earrings for your ears, and a lovely crown for your head.  And so you were adorned with gold and silver. Your clothes were made of fine linen and were beautifully embroidered. You ate the finest foods?choice flour, honey, and olive oil?and became more beautiful than ever. You looked like a queen, and so you were!? (excerpts from Ezekiel 16:4-13).  

 

 

 
 

Mitt liv i Norge har vært fin, men det har ikke vært bare glede. Det er også hjerteskjærende når man måtte velge mellom barken og veden.

Før jeg giftet meg, ble jeg fortalt at det blir ikke noe problem for mine tre barn på Filippinne å få komme til Norge og bo hos meg.  Så  etter at jeg giftet meg og fikk ordnet alt de nødvendige papirene sendte jeg søknaden om famile gjenforening til utlendingsdirektoratet. Etter en lang behandlingstid som følte som evighet, fikk vi endelig svaret. Og det var avslag. Jeg skjønte ikke hvorfor det kunne skje. Jeg ga ikke opp og hadde kjempet og kjempet. Engasjerte en advokat i saken. Vi gikk til media om saken og spurte hjelp fra en  kjent politikker, men svaret var nei. Hjelper ikke om jeg har vært den ene forsørger. Det eneste grunnen UD ga meg var at  faren til ungene fortsatt lever.  Selv om han var ikke ikke i stand til å gi omsorg eller forsørge ungene pga livstilen han hadde, det hjalp ikke. Ungene mine bodde jo hos moren min på Filippinene og ikke hos faren. Vi var sønderknuste. Hva skulle jeg gjøre da? Jeg kunne ikke dra hjem til dem pga jeg trengte å jobbe i Norge for å forsørge dem og de kunne ikke heller bo hos meg. Jeg hadde jo også stiftet en familie her og allered fått barn da og  det var ikke bare å dra fra dem heller. Det var veldig tøft.  Det som å skjære

mitt hjerte i to.  Selv om det var et smertefullt valg, valgte jeg å bli i Norge isteden å reise tilbake til en ukjent fremtid for meg og ungene mine der og ødelegge livet for min familie her også.  Jeg hadde i hvert fall mulighet til å forsørge dem og sende dem til skolen når jeg er her. Så de ble boende hos min mor og jeg besøkte dem så ofte jeg fikk det til. 

Både meg og mine barn hadde mye vondt å være langt borte fra hverandre, men livet måtte bare gå vidrere. Vi prøvde å gjøre det beste ut av det selv om det var smertefult.

I 

1998, søkte jeg tourist visum for dem og de fikk endelig komme til Norge på besøk .  

 

Det var april i 1998 de kom til Norge, De fikk oppleve litt snø. En drøm som gikk i oppfyllelse for dem også.

 

De hjalp meg og mannen min med vår rengjøringen.

 

Jeg tok dem med til sykehjemmet der jeg jobber slik at de kunne hilse på mine arbeidskolleger og vi fikk lov å ta bilder sammen med dem som minner. 

 

 

 Vi hadde en liten båt da og de fikk være med på fisketur. De var så henrykte da vi fikk masse fisk.

 

 

 

 

Onkelen til mannen min hadde en gård og vi fikk lov til å komme på besøk. Ungene fikk prøve seg å melke kuene. De synes at det var så artig.

 

Så ble det å prøve å sette seg på kuene. Moren ble igjen på bakken:)

‘

 

Men  det som var artigste var da når en av kuene fikk rier og ville føde kalven sin.  Da fikk vi oppleve å være med på selve fødselen. Alle var spente. Første gangen for meg også å se at en ku føder en kalv.

 

Til slutt gikk vi rundt i fjøset for å hilse på grisene også:) Vi luktet fjøs etterpå, men det gjorde ingenting. Det var en uforglemmelig besøk på en gård. 

Så det ble noen turer på butikkene og biblioteket. Slik så det ut i 1998.

 

 

Austråt fort. 

Vi kjørte rundt når det var fint vær. 

Filippinske damer arrangerte kulturfest og ungene fikk hilse på så mange 

og deltok i programmet. 

Spiste filippinske retter:)

 

Det ble også en tur til Trondheim by og de fikk se huset til kongeparet og rundt omkring.

 

Vi ble vi invitert til barndåpen av min kusines sønn. Min elsdte datteren var ikke med på  bildene pga hun måtte dra hjem først pga skolen. 

 

 Så  til slutt ble det avskjed. Mye tårer, men livet måtte gå videre.

Det var i hvert fall en plaster på såret da de fikk komme på besøk.

Mer om mine tøffe kamper både før og etter at jeg kom til Norge i de neste innleggene.

JOY 

 

Lytt med oppmerksomhet og uten dømmesyke.

Lytt både med hjertet og med ørene.

Å lytte med sjelen er en og måte

å fortelle andre at noen bryr seg om dem.

JOY

 

Sitat fra Omsorg for den omsorgsfulle

 

Jeg har begynt å fortelle om mitt liv her i Norge med både gleder og sorger. Og det nå jeg skulle dele med dere handler om en mann som forandret  mitt liv.

Det var min første høst i Norge og jeg var så betatt av de oransje og røde som farget omgivelsene.  Bladene som etterhvert falt ned fra trærne og  temperaturen som steg ned for hver dag.

 

Den sterke vinden som kunne få en til å miste pusten. Men den som virkelig tok pusten fra meg var denne mannen  jeg så en dag  i nabolaget. Han  holdt på å plukke tørre kvister på gårdsplassen sin. Jeg spurte min søster hvem han var. Søsteren min sa at det var den sjømannen som bor i nabolaget, som nettopp kom  hjem. Det som var rart, jeg fikk en anelse inne meg at denne mannen ville spille en viktig rolle i livet mitt fremover. Hjertet  mitt banket og etter det,  speidet jeg etter han hver dag. Fikk ikke sove og tenkte mye på ham.

En dag…dukket han plutselig ved døren. Han skulle besøke mannen til  søsteren  min som også var  sjømann.  Jeg fikk da mulighet til å betrakte han på kort avstand. Og det som fascinerte med mest var hans blå øyne. Hvor vakker de var. Om jeg kunne bare  ta på den. Dugg…dugg…dugg. Hva var det? Det var mitt hjerte som banket litt ekstra. Kjærlighet ved første blikk, kaller man det. Jeg visste ikke om det var gjensidig, men han inviterte meg hjem hos seg til en kopp kaffe. Men dum som jeg var, takket jeg nei, fordi i hjemlandet mitt var det ikke normalt for en kvinne å besøke en mann. Han ønsket kanskje å bli kjent mer med meg , men jeg avslo tilbudet og mente at han kunne heller komme på besøk. Jeg angret etterpå at jeg takket nei. Hver dag, kikket jeg gjennom gardiner for å fa et glimt av han i tilfelle han kjører forbi eller er ute på gårdsplassen hans.

Sjansen kom en dag. Han ringte  og spurte  meg om jeg ville være med på en kjøretur. Denne gangen takket jeg ja. Jeg var som en ung jenta som skulle på hennes første date. Sommerfugl i magen og lykken kunne jeg ikke beskrive. Jeg tror han likte meg. Vi snakket mye. Jeg fortalte han at jeg har tre barn som jeg forsørger og litt om livet mitt. Han lyttet tålmodig. Vi pratet på engelsk. Jeg kunne ikke mye norsk da. Jeg tror han ble betenkt da jeg fortalte om mine barn. Jeg skjønte det. Han var jo en ung man og hvorfor skulle han involvere seg med meg som er trebarnsmor. ( Historien om det her)  I tillegg, skulle skulle han snart reise ombord og ville være borte en stund. Og tiden gikk…..det føltes som evighet….

Slik så han ut for 24 år siden

 

og meg

Heldigvis kom han tilbake igjen fra sjøen. Søsteren min og hennes mann skulle reise en tur til Filippinene og svogeren min spurte han om han kunne hjelpe meg og mine to neiser med de  nødvendige mens de var bortreist. Han takket heldigvis  ja og var innom hverdag for å spørre om vi trengte noe på butikken. Så vi ble enda mer kjent og jeg følte at han også hadde følelser for meg. Men han var redd at han ikke kunne takle ansvaret for mine tre barn som kanskje skulle bo sammen med oss i Norge hvis vi gifter oss. I tillegg, var jeg allerede sterilisert da og sjansen til å få barn igjen var ikke stor. Jeg fikk også telefoner fra noen som kjenner han som sa at jeg måtte ikke gifte meg med han fordi han er både den ene og det andre. Men jeg så bare godheten i ham og kjærligheten seiret til slutt.  Han sa at han skal gifte seg med meg uansett hva fremtiden ville bringe barn eller ikke barn.

 

Vi giftet oss hos sorenskriveren den 20. desember 1990. Det var ikke noe stort bryllup. Kun meg, moren hans og forloveren.  Brudekjolen fikk jeg låne fra min søster da vi skulle fotograferes. Søsteren kom på besøk etterpå. Min elskede er en person som ikke liker selskaper og helst ikke oppmerksomhet, derfor ble det slik. Men det var han som var den viktigste for meg, så det gjorde ingen ting. Jeg følte meg i hvert fall som Askepot som kapret sin prins.

Etter å vært gift i 23 år, er vi forsatt like forselsket, kansje mer enn før. Han får meg til å føle at jeg er den mest vakreste kvinne i verden med hans blikk, berøring og omsorg. Han har vært sammen med meg med mine oppturer og nedturer. Respektert meg som jeg er og en  stor kultur forskjell har ikke vært problem i mellom oss.  Noen ganger, undrer jeg på om jeg virkelig fortjener en så snill mann. Jeg er i hvert fall  takknemlig og hjertet svulmer av kjærligheten til han.

 

 

Vel når man gifter seg, drar man til en bryllupsreise…ikke sant? Men for meg var det en uforglemmelig bryllupsreise. Mannen min skulle nemlig reise igjen ombord til båten etter giftermålet. Så han spurte sjefen hans om jeg kunne være med. Jeg fikk lov å være med. Men for en uforglemmelig bryllupsreise. Jeg var sjøsyk og tålte ikke mye bølger. Jeg kastet opp og kastet opp hver gang båten kom i bevegelser. Jeg trodde jeg skulle dø. Jeg lå hele tiden på lugaren hans for det meste av turen. 

 

 

 

Heldigvis, lå også båten til kai og da kom sjøsyken bort.  Jeg har hjulpet kokken med oppvasken og rengjøringen ombord på båten.

Fikk mulighet til å se en liten bit av England og Skotland .

Her var jeg på messerommet

 

maskinrom  

 

  og her var og er min elskede matros i arbeidsklær.

 

 Jeg måtte prøve redningsdrakt i tilfelle noe skjer for å ikke drukne. Men den var for stor for meg. Heldigvis slapp jeg å bruke den.

 

Egentlig, turen var som et eventyr for meg, men det ble bare den siste gangen. Jeg foretrekker å ha fottene plantet på jorden. Å se de store bølgene ut i havet var ikke noe for en bondejenta som meg:) Får overlate det til min sjømann:)

Vel, det var  i hvert fall en uforglemmelig bryllpsreise.

Og vi fikk da barn, etter at egglederen min ble sydd sammen av en lege her i Norge.

Og hun er 20 år nå:)

Her er mannen min i dag…men han liker ikke å bli publisert…så det er bare vår hemmelighet. Jeg er bare så innmari glad av  denne mannen som får fortsatt mitt hjerte til å banke….dugg…dugg:)

And they live happily ever after:)
JOY

  

source

Takk for at du fikk meg til å le

når jeg nesten hadde glemt

hvordan det gjøres.

Pam Brown

JOY

source

En venn er 

en som vet 

alt om deg 

og likevel

liker deg.

Ebert  Hubbard

JOY

Fortsettelsen av min livshistorie: Lese forrige innlegget her og linkene til begnnelsen.

 

Jeg bor fortsatt hos tante og hennes familie. 
Skoleåret startet. Jeg måtte beygnne til en ny ukjent skole.  Jeg var i tredje klasse  da . Siden jeg kom fra landet, snakket jeg annerledes enn de som bor i byen. Til og med på skolen fikk jeg ikke fred. En gutt begynte å erte meg hver dag på grunn av dialekten min. Jeg hatet ham for det. På toppen av det, mine fettere fortalte andre om min manglende finger, og jeg ville bare forsvinne og dø. Da fikk andre enda en ting å erte meg på. Jeg kunne bare ikke forstå hvorfor de var så slemme mot meg. Jeg gjorde ikke noe galt. I tillegg, tok alltid mine fettere noe av pengene som min tante ga meg til å kjøpe mat på skolen . De ønsket mer for seg selv. Vel, i hvert fall tok de ikke alt, så jeg hadde noen mynter igjen til å kjøpe en bolle  når vi hadde friminuttene på skolen.

source
Ellers var det min jobb å hjelpe til å gjøre ren deres hus. Hver skoledag, måtte jeg stå opp før dagry for å bli ferdig med det meste av rengjøringen før jeg drar til skolen og gjøre resten etter skoletid. På Filippinene, vasker man hus hver dag pgå. støvet og eksos.  I tillegg, gjorde jeg alt mulig ærend for dem og søsteren min når hun er hjemme. Tar oppvasken etter de har spist og gjøre rent etter dem. Klipper plen, luker ugress og vasker  bilen deres.  Det eneste vi ikke gjorde var å vaske klærne deres og stryke dem. vi var for små til det. En eldre kusine, som var også fra et elendig kår pleide å komme to ganger i uka for å gjøre det.  Min tante eller hennes døtre laget måltidene.
På skolen noen av mine klassekamerater var hyggelige mot meg . De visste ikke at jeg ble behandlet som en hushjelp av mine slektninger. Et par av dem hadde prøvd mange ganger å inviterte meg hjem til seg for å leke med dem etter skolen , men jeg kunne ikke fordi jeg ikke fikk lov til å gjøre det og  hadde arbeid å gjøre. Til  slutt ga de opp å invitere meg . De forsto vel til slutt.

source
 Jeg har vært en flink elev, som gjorde at læreren min likte meg . Jeg følte bare hun gjorde det. I  slutten av året fikk jeg en medalje mens mine fettere som gikk på samme skole ikke fikk noe . Men det betyr at jeg måtte pynte meg når jeg skulle være med på skoleavslutningen for å motta den medaljen. Det ble jo et stort problem for meg som ikke hadde en eneste fin kjole. Min tante så min situasjon og hun lånte derfor en kjole for meg fra en av hennes venninnens datter . Det var en veldig fin kjole . Jeg ønsket at hun bare ga den til meg . Men etter anledningen, måtte jeg levere tilbake kjolen . Sukk …. Uansett, jeg var stolt da at selv om jeg var bare en fattig jente, fikk jeg en medalje for å være en av de flinkeste på skolen. Jeg følte da at jeg var verdt noe, og kanskje Gud var snill mot meg  allikevel.

Da skoleferien kom, hadde jeg så veldig lyst til å dra hjem til mine foreldre .

Denne er plassen hvor jeg ble født.

 Så jeg ba min eldre søster å spørre vår tante til å la meg få lov å dra hjem. Jeg bønnfalt henne og gråt mye. Jeg har vært veldig flink til å gråte. Jeg hadde mange års praksis . Min eldre søster ba derfor vår tante om det. Og hvor glad jeg var da hun gikk med på å sende meg hjem . Min tante ga meg og min søster 50 pesos hver ( ca 7 kroner) , slik at vi kunne kjøpe en billig kjole for oss selv . Kanskje hun skjemtes  å sende meg hjem med de samme klærne som jeg hadde da jeg kom. Men søsteren min og jeg var så glad da. For første gang , fikk vi lov å kjøpe ny kjole for oss selv . Min eldre søster hadde også planlagt å dra derifra når hun fikk  muligheten. Hun sa at det var bedre å jobbe som hushjelp for andre mennesker isteden, hvor hun kunne få betalt for jobben.

Min tante sendte meg med buss til provinsen . Reisen tok en hel natt . Jeg var både spent og redd for å komme hjem . Jeg tenkte at kanskje min mor ville ikke ta imot  meg fordi hun hadde mer enn nok munner å mette . Men, hun ønsket meg velkommen hjem og ble så veldig trist da hun hørte hvordan jeg hadde det hos tante.

Da var jeg hjemme igjen. Både lykkelig og trist. Hjemme , der magen min lengtet etter mat hele tiden. Hjem med mine yngre søstre og lurte på når  fattigdommen vår ville ende . Hjem, der vi alltid kokt ris grøt fordi vi ikke hadde nok ris til alle. Syntes synd på oss selv . Misunte andre som hadde bedre liv enn vi hadde . Skjemtes  å invitere venner hjemme . Redd for at de kunne se nøden vår.

Fortsettelse følger :

 

JOY

 

En ærlig fiende

er bedre enn

ti falske venner

Dansk ordtak

JOY

source

De som forsømmer sine

gamle venner for nye,

risikerer å miste begge.

Æsop

JOY

source

En ekte venn er en engel som holder deg oppe

når vingene dine

har glemt hvordan å fly.

Ukjent

 

Ha en fin dag til mine bloggvenner:)

JOY