Nå, er jeg akkurat en politikker, men Kjerringtanker.  Og hun ufordret oss medblogger å lage et eller flere innlegg om ordet Valgkamp. Og her er min versjon:)

🗳️ Valgkamp – Når politikere plutselig husker at folk flest finnes

Ah, valgkamp. Den magiske tiden hvert fjerde år når politikerne kommer krypende ut av Stortingets mahognibelagte korridorer og later som om de elsker pølse med lompe, småbarnsforeldre og distrikts-Norge.

Det er som om hele den politiske eliten plutselig har fått et kollektivt slag i hodet og våknet opp med en sterk trang til å klemme fremmede og poste bilder av seg selv i oransje refleksvest.

Når en politiker elsker deg (i to uker)

Du vet det er valgkamp når:

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

• Politikere begynner å si “vanlige folk” oftere enn du sier “ja” til Vipps-krav.

• De besøker en bondegård og later som de vet forskjellen på ei ku og en traktor.

• De snakker om “nærhet til folk” mens de har med seg 14 kommunikasjonsrådgivere og en dronefotograf.

Debatt: der alle er enige om å være uenige

Partilederdebatter minner etter hvert mest om en avansert form for “flasketuten peker på”, bare med mer svette og mindre ansvar. Alle er enige om at noe må gjøres – bare ikke hvordan. Eller av hvem.

Og forresten: når noen sier “det viktigste er å lytte til folk flest”, mener de som oftest “jeg har allerede bestemt meg, men dette høres bra ut på TV.”

Løfter, løfter og mer løfter

Valgkampens største valuta er løfter. Gratis skolemat! Gratis tannlege! Gratis enhjørninger! Alt er mulig, så lenge det ikke skal gjennom et statsbudsjett.

Noen lover til og med å “redusere byråkratiet”, rett før de ansetter en ny rådgiver til å forklare hva det egentlig betyr.

Konklusjon: Stem, men hold deg våken

Valgkamp er som en merkelig teaterforestilling: det er mye sminke, masse manus og alle håper å få hovedrollen. Men vi i publikum? Vi må huske at etter forestillingen er det vi som må leve med handlingen.

Så stem! Men gjør det med åpne øyne og et lite smil – for hvis du ikke kan le av det, kommer du til å gråte.

Med dette ønsker jeg deg å ta et fornuftig valg:)

Takk for titten:)

Tilbakeblikk: For 14 år siden..

Og noen ganger er veien full av tåke, en smågrinete treåring og en full mann med retningssans.

Seilmannsfrue på tur – hva kan gå galt?

Jeg er gift med en sjømann. Jepp, en ekte en – med hvit uniform og hele pakka (OK, ikke helt, men det høres fint ut). Han er borte store deler av året, og savnet er alltid stort – spesielt etter tre måneder uten et eneste ord som ikke kom via en skranglete telefonlinje fra et sted som slutter på “-havn”.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så da han ringte en kveld og sa:
– “Skipet skal legge til kai i nærheten, kanskje du og vår datter kan komme og besøke meg?”

Så klart! Hvor vanskelig kan det være?

…. Veldig.

Førerkort og overmot – en dødelig kombo

Han sa:
– “Ta ferja klokka 21, kjør en time, og du vil se skiltet til kaia rett før byen.”

Lettere sagt enn gjort.

For det første hadde jeg nettopp fått førerkort. Det vil si: Jeg kunne teknisk sett kjøre bil, men helst ikke i mørket, og i hvert fall ikke med en treåring som roper “er vi framme snart” hvert tiende sekund mens du prøver å overleve på glatta i tjukk tåke.

Men jeg sa ja. For kjærlighetens skyld. Og fordi jeg ikke tenkte helt klart.

Tåka, tårer og tomme gater

Vi tok ferja, kom oss over fjorden, og der begynte marerittet. Veien var glatt som et såpestykke i dusjen, og tåka var så tykk at jeg vurderte å montere radar på bilen.

Min datter, som vanligvis er glad og blid, ble plutselig livredd for mørket, begynte å gråte og ropte:
– “Mammaaaa, jeg vil hjem!”

Jeg prøvde å holde maska:
– “Det går bra, jenta mi.”
Mens jeg tenkte: Dette går rett vest.

Og det gjorde det, bokstavelig talt. For jeg så aldri det skiltet han snakket om. Ikke et eneste ett. Plutselig var vi midt i byen, alt var stengt, og det var ikke et menneske i sikte.

Gud, kan du sende et menneske…?

Jeg sto der, midt i ingenmannsland, med en sliten unge, null telefondekning (mobiltelefon var fortsatt luksus den gang), og ikke en eneste idé om hvor jeg skulle. Og selvfølgelig hadde jeg glemt telefonnummeret til skipet der mannen min jobbet.

Så jeg gjorde det eneste jeg kunne:
Jeg ba.
– “Gud, kan du sende noen som vet veien?”

Og plutselig – ut fra tåka – kommer en mann. Gående. Eller, la oss si… vinglende. Han var godt inspirert av promille, for å si det sånn.

Den usannsynlige helten

Min første tanke: Nope. Ikke spør han. Han vet sikkert ikke engang hvor han selv er.

Men jeg hadde ingen andre valg. Så jeg gikk bort og spurte, litt forsiktig:
– “Hei, du vet ikke tilfeldigvis hvor kaia er?”

Og gjett hva – han var verdens hyggeligste fulle fyr.
– “Joooda! Du skal bare kjøre rett frem, svinge til høyre ved bensinstasjonen, og så ser du lysene!”

Jeg takket pent, kjørte dit han sa – og plutselig, midt i mørket, dukket lysene opp. Der var kaia. Og skipet. Og mannen min. (Som for øvrig også var forsinket, så jeg rakk det akkurat!)

Jesus – den virkelige veien

Og vet du hva jeg tenkte på etterpå? At dette var akkurat som den gangen noen fortalte meg om Jesus. Jeg var tapt i mørket, helt ute av kurs, følte meg uelsket, uverdig og fullstendig håpløs.

Men så fikk jeg høre: Han er veien.

Og da jeg fulgte Ham – akkurat som jeg fulgte den fulle mannen (beklager sammenligningen, Jesus!) – så fant jeg lyset. Håpet. Kjærligheten. Meningen.

Så hvis du er lost i livet…

Om du føler deg tapt, ensom, forvirret eller bare ute i tåka – så vil jeg si dette:

Jesus er veien.

Han vet hvor du skal, selv når du ikke aner det selv. Og noen ganger bruker Han folk du minst venter – til å vise deg veien.

Selv en småfull fyr i en mørk norsk småby.

Klem  fra Fru Happy  (og en liten takk til promillemannen som reddet natta)

Repost og redigert i nyere versjon: Teksten var skrevet i 2011…vi kjenner ikke hverandre da tror jeg:)

Firkantfest! 🟥🟩⬛

I stua sto en firkantstol,
den danset vals med brødfat-bol.
Et bord med bein – så ganske rett –
sa: «Slutt å riste, dette er slett!»

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En pizza ropte: «Se på meg!
Jeg var rund, men ble skjært i vei!»
Et TV-apparat i hjørnet lo:
«Ruter er kult – vi sender jo!»

En kakeform med butterdeig
fikk besøk av en firkantvegg-tegningsteig.
Og post-it-lapper danset rundt,
med kant på kant og hjørne-punkt.

En eske til sko kom valsende inn,
med lokket på snei og firkant-grin.
«Hei alle firkanter, dette er topp –
vi er hjørnens helter, vi holder oss stopp!»

Så neste gang du ser deg rundt,
og finner noe firkant-grunt,
husk at selv om de er stramme i stilen –
har de det gøy bak rette linjen! 🎉

Mitt bidrag til utifrilufts helga utfordring

Jeg tror jeg er født med en ustoppelig trang til å prøve alt – spesielt når det kommer til håndarbeid. Strikking? Jepp. Hekling? Prøvd det. Makramé? Absolutt. Engang prøvde jeg meg på et broderi.

Så, hvordan gikk det?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tja… La oss si det sånn: forsiden ser faktisk overraskende bra ut! Baksiden derimot? En vill blanding av knuter, løkker og ren trådpanikk. Det ser ut som en småbarnsfest med garn. Men hey – det er jo ingen som ser baksiden når det havner i ramme, sant?

Jeg er ikke helt ferdig enda, men når jeg en dag blir det (og den dagen kommer, jeg lover!), så skal det rammes inn og henges opp som bevis på at “hun prøvde i hvert fall.”

Et sting med mening (og sjel)
Under dagens “Mat for sjelen”-samling (jepp, vi kombinerer åndelig næring og kaffe med kjeks), delte en venninne en historie som traff meg midt i broderihjertet.

Hun snakket om hvor flinke vi er til å vise frem de “fine sidene” våre – du vet, forsiden. Men når livet blir litt rufsete, vel, da dukker baksiden frem – den med løse tråder, kaos og uferdige sting.

Hun fortalte om da hun som ung prøvde seg på broderi selv, og hvordan hun alltid tenkte:
“Så lenge forsiden ser bra ut, er resten uviktig. Baksiden skal jo ingen se uansett.”

Men så kom bestemoren inn i bildet.

Den dama kunne brodere! Når hun var ferdig med et bilde, var det umulig å se forskjell på forside og bakside. Begge sider var like vakre. Helt ærlig – hvem er sånn?

Og så sa venninnen min noe jeg ikke kommer til å glemme:
“Vi er som et bilde Gud broderer på. Etter hvert som vi går sammen med ham, jobber han ikke bare med våre pene sider, men også med rotet bak. En dag vil begge sider skinne – fordi alt vil bære hans preg.”

Sting for sting 

Det traff meg.

For når jeg ser på dette broderiet mitt – som begynte som en flat og kjedelig stoffbit – ser jeg hvordan bilde formes, tråd for tråd. Noen sting er mørke og tunge (les: mandagsmorgener og regn inne i sjelen). Andre er glade og fargerike (som latterkrampe med gode venner eller å finne en uåpnet melkesjokolade du hadde glemt i skapet).

Så er det stingene som gjør vondt – de som stikker, bokstavelig talt og følelsesmessig. Og periodene hvor det føles som om ingenting skjer – som om nåla har tatt ferie.

Men hvert sting, hvert øyeblikk, er en del av mesterverket.

Konklusjon: Gud har bedre tålmodighet enn meg

Gud er broderimester deluxe. Han mister ikke motet over kaotiske tråder eller løse ender. Han vet hva han lager. Og når han er ferdig – når rammen kommer på og bildet henges opp – vil folk se hele livet ditt og si:

“Wow, det der… det er ekte kunst.”

Så ja, jeg broderer. Og kanskje, bare kanskje, lærer jeg litt om livet samtidig.

P.S. Hvis du nå ble inspirert til å prøve broderi selv – husk: det er helt greit at baksiden ser ut som et trådmassakre. Bare si at du jobber med åndelig vekst. Funker hver gang.

Repost: en forbedret versjon:)

Det var en gang (ja, vi starter som et eventyr, fordi hvorfor ikke) en liten jente på 11 år – det var meg – som begynte å jobbe som hushjelp sammen med mamma. Var jeg for ung? Tja. Men jeg kunne allerede vaske gulv bedre enn en robotstøvsuger, så det gikk fint.

Jobben? Vaske huset, løpe ørten ærend, og smile (når jeg ikke var sulten). Mamma tok seg av klesvask og matlaging. Altså, det hun fikk lov til å lage. Vi spiste restene – hvis det var noen – og ble behandlet som… ja, la oss si det sånn: vi var ikke akkurat gjester på spa.

Og tro det eller ei – de eide en bank! Men i stedet for å gi oss lån, tok de meg med for å… vaske banken. Jeg skrubbet gulvet mens kundene stirret. Kanskje de tenkte: «Stakkars jente!» Eller kanskje: «Hm, hun kunne vasket litt bedre i hjørnet der.» Hvem vet? Jeg turte ikke se dem i øynene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og mat? Glem det. Hvis de skulle spise noe fancy, ble jeg sendt ut som en katt de ikke ville ha ved bordet. Jeg var konstant sulten og ropte inni meg:
«Gud, ser du dette?!»
Stillhet. Som alltid.

En dag så mamma på meg med det blikket. Du vet – det som sier «nå er det nok». Så vi dro. Men før vi gikk? De ransaket sakene våre og anklaget oss for tyveri. Altså… vi hadde ikke engang råd til å stjele.

Men karma er ekte, folkens.

Vi flyttet til et lite jordstykke nær en tomt pappa en gang hadde eid. Der bygde vi et lite hus av bambus – eller som vi liker å kalle det: “Airbnb natur edition”. Naboene våre var hyggelige (halleluja!), og etter hvert kom pappa og søstrene mine også.

Jobb? Jo da. Vi jobbet på rismarkene, stående til knærne i gjørme under stekende sol. Dagene var lange, føttene våre så ut som de hadde vært på krig, og alt vi tjente gikk til… ris. Ironisk nok, siden vi allerede jobbet med ris.

Litt luksus? Nei da. Jeg drømte om å spare nok til en liten godbit – kanskje en søt kjeks? Men nei. Ris > kjeks.

Mellom sesongene jobbet mamma i fjellet med gullgraving (legit!). Jeg tok med lunsj – ofte bare ris med salt. En gang stjal jeg grønnsaker fra naboen… men jeg lover, vi var veldig sultne.

Vi fisket i små tidevannsbasseng og håpet det var nok til middag. Jeg prøvde å selge mat til gullgraverne. De spiste med glede – og betalte aldri. Kall meg dum, men aldri mer kreditt til folk i gjørmebukser.

Jeg ville til byen. Hva jeg skulle gjøre der, visste jeg ikke. Kanskje hushjelp igjen – jeg hadde jo erfaring!

En jente i landsbyen ville også dra, og vi fikk kontakt med en dame som “rekrutterte hushjelper”. Hørtes mistenkelig ut, men hei – desperate tider. Jeg lovet meg selv at når jeg kom hjem, skulle jeg ha på meg solbriller og en lekker veske.

Og jeg mener det!

Så… jeg var 14 år, og fikk nye arbeidsgivere: et par, deres sønn (som akkurat hadde sittet i fengsel – hurra), besteforeldre og en gal bror. En sitcom i levende live.

Den gamle damen var som et vekkeklokke uten snooze. Den gale broren truet meg, og sønnen? La oss si han trodde jeg var der for underholdning. Nope.

MEN – kona i huset spurte om jeg ville gå på skole. Jeg ville det, innerst inne. Men… femte klasse, som 14-åring? Nei takk. Hvem vil være den eldste i klassen og i tillegg være “hushjelpen”?

En gutt i nabolaget likte meg. Trodde jeg. Han var ikke ute etter kjærlighet, bare… vel, du vet. Sukk.

Jeg skylder også nevne at jeg skyldte arbeidsgiveren min 60 pesos. Småpenger for dem, en formue for meg. Så jeg gjorde det eneste logiske.

Jeg stakk av. Om natta. Skrev en lapp: «Skal betale tilbake, lover!» (tror ikke de trodde meg).

Jeg dro til tanten min i byen. Hun var snill, og sendte meg til en frisørskole. Men… jeg hadde en liten hemmelighet: én finger manglet. Det gjorde meg så flau at jeg… ja, du gjettet det. Stakk av igjen.

Og DER startet marerittet.

Jeg møtte en fyr. Tenkte han skulle redde meg. Han var mer som et menneskelig mareritt med puls. Han slo, krenket, og var utro – til og med med fetterens kone. Ikke akkurat romantisk komedie-materiale.

Men… jeg fikk tre barn. Og de ble lyset mitt.

Og selv da, midt i mørket, tenkte jeg:
«En dag snur lykkehjulet.»
Og det gjorde det.

For jeg møtte Jesus.
Og da begynte livet mitt – på ordentlig.

Repost: redigert versjon:)

En Fisketur Med Litt Av Hvert

– Når livet gir deg fisk (og ingen kjøttdeig), lager du vårruller med pølser –

Det finnes terapi, og så finnes det fisketurer. Og for meg og Hr. Happy, var det nettopp dette som sto på menyen da vi pakket bort skjermene og tok med oss fiskestanga og en hel bøtte med optimisme.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

🎣 Lunsj før laks? Ja takk.

Vi startet dagen med et kaotisk forsøk på å finne klær som tåler både sjøsprøyt og fiskeslo – for la oss være ærlige: man vet aldri hva en torsk kan finne på. Og vi tok en lur avgjørelse (eller mat-motivert panikk): å spise lunsj før vi begynte å jakte på fisk. Ingen skal si vi ikke lærer av tidligere sultkatastrofer!

🐟 Første kast – første kaos

Fremme ved vannet møtte vi det enhver fisker drømmer om: blikkstille sjø, sol som glitret og en bris som fikk oss til å glemme hvorfor vi egentlig var der. Hr. Happy gjorde sitt første kast – og vips! Tre (!) store torsk bet på, som om de hadde hørt at vi var sultne igjen. Jeg fikk også napp – to små som jeg ga en pep talk før jeg slapp dem tilbake: “Kom tilbake når dere har vokst litt, gutter.”

Senere fikk jeg en fin hyse og en torsk med mer kjøtt på beinet – middagssikret! Hr. Happy begynte å rense fangsten mens jeg drømte om middagsbordet. Og ja, vi ringte til ei venninne som elsker torskehoder – det gjelder å dele på havets gaver.

🌧️ Når vinden snur og softis redder dagen

Etter vask av både båt og stenger, snudde vinden. Nordavind og regndråper gjorde det klart: fisketuren var over for i dag. Vi dro hjem, mette på inntrykk og stolt lastet med middag. Et par dager før prøvde vi fiskelykken , denne gangen fra en brygga – men både vi og de andre (turister?) fikk null napp. Løsningen? Vi kjørte til nærmeste Best-stasjon og trøstet  oss med gigantiske softiser. De hadde ikke små, og det sier vel sitt.

🍽️ Gratis havmat og eplekakepoesi

Hjemme serverte vi stekt fisk med poteter og salat til datteren vår og samboeren. Til dessert: eplekake laget av epler fra fjorårets avling. Snakk om kortreist luksus!

🥢 Når vårruller møter pølser og bollene hever seg

For tre dager siden fikk jeg det for meg å dyrke mungbønner – og i dag var de spiseklare, og vi glefset i oss noen. Litt for mange. Derfor: vårrull-prosjektet. Jeg sendte Hr. Happy til fryseren etter kjøttdeig jeg trodde jeg hadde kjøpt – spoiler: det hadde jeg ikke. Men vi fant en pølsepakke, og dermed ble det vårruller med pølse og mungbønner. Kulinarisk innovasjon, eller krisehåndtering? Vi får se.

Nå står bolledeigen til heving, fylles med vaniljekrem og skal serveres til alle som tør å smake. Vårrullene blir middag for meg og Hr. Happy.

Så med håp i hjertet og bolledeig på kjøkkenbenken sier jeg:
Ønsk meg lykke til!
Og husk – selv de rareste dagene kan bli de beste historiene.

Har du vært på en fisketur i år?

Når sammenligning blir hverdagens uoffisielle OL-gren

La oss være ærlige:
Før vi går ut døra, tar vi en rask titt i speilet – kanskje to, kanskje ti ganger hvis sveisen lever sitt eget liv. Og noen ganger, kanskje etter litt for lite søvn og litt for mye sjokolade, tenker vi:

“Speil, speil på veggen der… kan vi ta en filterversjon, vær så snill?”

Men visste du at det hele startet i barndommen?
Nei, ikke barndommen din – Snøhvit sin. Der var det en stemor med kontrollbehov, dårlig selvbilde og et veldig ærlig speil.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sammenligning: Starter før du kan krabbe

Fra dag én er det i gang:

• “Sover babyen gjennom natten?”
  (Svar: Nei. Babyer er nattaktive vesener.)

• “Hvilken melk bruker dere?”
  (Økologisk, importert fra en lykkelig ku i Alpene?)

• “Begynte han å krabbe før hun der borte?”
  (Som om det er et OL i kryping…)

Foreldre sier at vi er verdens vakreste, men spør samtidig hvilket barn som kunne alfabetet baklengs først.

Skolealder: Hvem har flest gullstjerner og kulest matboks

Når vi begynner på skolen, øker presset:

• “Hvem har mest glitter i pennalet?”

• “Hvem har Pokémon-kort i ekte gull?”

• “Hvem går på privatskole og har lekser på latin?”

Foreldrene våre heier fra sidelinjen – og konkurrerer i skjul om hvem som har laget den sunneste matpakken. (Tips: ingen liker gulrotbiter i hjerteform.)

Tenårene: Sammenligningens VM

Velkommen til ungdomstiden – stedet der alt handler om hår, klær og hvem som fikk flest likes på det blurry speilselfien i dårlig baderomslys.

Vi tenker:

• “Er jeg kul nok?”

• “Burde jeg ha fått regulering og influenserkarriere samtidig?”

• “Hvorfor ser hun så bra ut med hettegenser, og jeg ser ut som en potetsekk?”

Det er som en uendelig episode av «Skal vi sammenligne».

Voksenlivet: Ny alder, samme sammenligning – bare dyrere

Sammenligningen vokser opp med oss:

• “Hvem har best jobb?”
  (Spoiler: Ikke nødvendigvis den med dress og stresskoffert.)

• “Hvem har den mest Instagram-vennlige stua?”

• “Hvem har vært i flest land og faktisk husker noe annet enn flymat?”

Og selvsagt:

• “Hvem har fått flest kaffemaskiner til bryllupet?”

Men vent litt… er det egentlig så viktig?

Midt i alt dette maset om hvem som er best, penest, rikest og mest eksotisk på ferie, glemmer vi det viktigste:

Du er underfullt skapt!

Ikke perfekt. Ikke feilfri. Ikke nødvendigvis god til å bake surdeigsbrød.
Men helt unik.

Gud sier ikke: “Vær som naboen.”
Han sier: “Bare be, søk, bank på – jeg er her!”

Speil, speil… vi tar en ny vri

Neste gang du står foran speilet – bustete, i pysj, med tannkrem på haka – prøv å si dette:

“Speil, speil på veggen der – jeg er kanskje ikke den vakreste i landet her, men jeg er fantastisk laget, elsket av Gud og… jeg har faktisk en helt OK personlighet.”

Og det, kjære deg, slår både bil, botox og balanserte budsjett!