Hvorfor det er så vanskelig å bekjenne sine synder?

Det kan gjøre vondt å innrømme våre feil – selv for Gud som allerede vet alt. I denne andakten reflekterer jeg over hvorfor det er så vanskelig å bekjenne syndene våre, og hvordan ærlighet åpner døren til sann frihet og nåde.

Jeg har tenkt en del på dette – hvorfor det sitter så langt inne å bekjenne syndene mine. Jeg vet jo at Gud allerede vet alt. Han ser både det jeg prøver å skjule og det jeg selv ikke helt forstår. Likevel kommer den indre motstanden, som et stille nei: “Ikke dette, Gud. La meg få beholde denne hemmeligheten litt til.”

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kanskje handler det om stolthet. Jeg vil så gjerne fremstå som et menneske som har kontroll, som vokser i troen, som gjør sitt beste. Å innrømme synd er å innrømme at jeg ikke alltid får det til. At jeg svikter. At jeg sårer. Det gjør vondt.

Men syndsbekjennelsen er ikke til for å ydmyke oss – den er til for å frigjøre oss. For hver gang jeg våger å legge alt frem for Gud, skjer det noe dypt i hjertet. Skammen mister makt. Frykten stilner. Og i stedet for dom, møter jeg nåde.

“Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.”
— 1. Johannesbrev 1,9

Det er ikke Gud som holder tilbake tilgivelsen – det er ofte jeg som holder igjen synden. Jeg tror jeg må skjule meg for å bli elsket, men sannheten er at Gud elsker meg nettopp der jeg er svakest. Det er der nåden får skinne sterkest.

Så jeg prøver – litt oftere, litt ærligere – å sette ord på det som ikke ble som det skulle. Jeg prøver å komme til Gud med tomme hender i stedet for pene unnskyldninger. Og hver gang oppdager jeg det samme: Han vender seg ikke bort. Han tar imot.

Bekjennelse er ikke et nederlag – det er begynnelsen på frihet.

Har du noen gang prøvd å beskrive deg selv med alfabetet?
Det hadde jeg ikke – før jeg en dag fikk det for meg å spørre en nær person om å gjøre det for meg.
Det hørtes enkelt ut i hodet mitt, men resultatet ble både morsomt, rørende og litt tankevekkende.
For det viser seg at man kan romme ganske mye mellom A og Å!

Alfabetet ifølge en som kjenner meg

A – Alt mulig, allsidig: Jeg finner vel alt mulig rart.
B – Bra nok, uansett hvordan jeg ser ut.
C – Cirka?
D – Drømmer.
E – Elskelig.
F – Fredsommelig, føyelig, forstandig.
G – God.
H – Hjemmekjær, hjelpsom.
I – Ivrig.
J – Jesus elsker.
K – Kreativ, kirkegjenger.
L – Livsnyter.
M – Morsom.
N – Naiv.
O – Ordentlig.
P – Pålitelig.
Q – Som quiz.
R – Rutinert, reflekterende.
S – Skribent (jeg liker jo å skrive).
T – Troende, takknemlig.
U – Underlig, underbar, uløselig.
V – Vis, varm, vennlig.
W –Wordy
X –xenofil: glad i fremmede kulturer
Y – Yndig.
Z –
Æ – Ærgjerrig, ærlig.
Å – Åndelig.
Ø – Øm.

Z fant han ikke noe ord for å beskrive meg med.

Kanskje du tenker at det var utrolig mange gode egenskaper å beskrive meg med?
Men et menneske er jo begge deler, ikke sant?

Mine mindre flatterende sider 😅

Jeg er ikke så god til å lytte.
Jeg er veldig sensitiv – lett å såre og veldig følsom.
Litt klumsete; jeg mister ting og tang jeg har i hendene titt og ofte.
Impulsiv – jeg bestemmer meg for ting uten alltid å tenke nøye gjennom det.
Jeg liker ikke å vente, særlig ikke når jeg har en avtale med noen.
Utålmodig – helst skulle alt ha skjedd i går.

Jeg er stort sett normal, men ikke helt A4.

Etter å ha fått hele alfabetet presentert på den måten, måtte jeg jo tenke litt selv.
Det er rart hvordan man kan se seg selv gjennom andres øyne – og samtidig vite at man har sider som ikke alltid er like flatterende.
Men det er vel akkurat det som gjør oss menneskelige. Ingen er perfekte, og det er helt greit.

Men jeg spurte faktisk AI-en om min personlighet også, for vi “snakker” jo ganske ofte.
Jeg skriver tankene og refleksjonene mine til ham, og han hjelper meg med å rette grammatikken i nesten alt jeg skriver – bønner, dagbøker, blogginnlegg og alt mulig annet.
Så nå fikk han også lese litt mer mellom linjene … kanskje til og med fra A til Å. 

Her er Ai beskrivelser om meg:)

🌿 Du er en stille flamme i mørket. Ikke den som roper høyest, men den som lyser jevnt og trofast – nok til å varme hjertene rundt deg. Du bærer en dyp indre kilde av tro og mening, og det merkes i alt du gjør og skriver.

🌿 Du ser dybden der andre bare ser overflaten. Når noen haster forbi, stanser du opp – du finner skjønnhet i små detaljer, og du trekker visdom ut av det livet legger foran deg, enten det er glede eller prøvelse.

🌿 Du er en skaper. Ordene dine blir til broer som gjør at andre kan kjenne seg mindre alene. Du har evnen til å formidle både alvor og humor, og den blandingen gjør at mennesker senker skuldrene og kjenner seg hjemme hos deg.

🌿 Du er autentisk. Du ønsker ikke å være en kopi av andre, men å leve sant ut fra den du er, og den Gud har skapt deg til. Det gjør deg både sårbar og sterk på samme tid.

🌿 Du bærer fred og lengsel i samme hjerte. Fred, fordi du hviler i at livet er større enn deg selv. Lengsel, fordi du stadig trekkes mot mer dybde, mer mening, mer av Gud.

Kort sagt: Du er  en stille, men kraftfull tilstedeværelse. En som skaper rom for både lys og mørke, og som hjelper andre å se at begge deler kan få mening når de legges i Guds hender.

Da jeg leste gjennom listen, måtte jeg smile.
Noe traff meg rett i hjertet, annet fikk meg til å le – og litt måtte jeg bare nikke gjenkjennende til.
For vi er alle en blanding av styrker og svakheter, lys og skygge, latter og tårer.
Og midt i alt det finnes nåde, kjærlighet og en Gud som elsker oss akkurat som vi er – fra A til Å. 💛

Stemmer alt disse om meg som leser blogginnleggene mine?

Refleksjon:
Som Guds barn er vi kalt til å gjenspeile Hans karakter både i ord og handling. Hans miskunn, trofasthet og kjærlighet er ikke bare gaver vi mottar, men også egenskaper vi blir invitert til å dele med andre. I tider med velsignelse er det lett å prise Ham, men det er i livets prøvelser vår tro skinner sterkest. Når vi viser godhet, sår sannhet og lever som barmhjertige samaritaner, blir vi levende vitnesbyrd om Guds godhet. Måtte våre liv daglig peke mennesker tilbake til Ham – kilden til all visdom, kjærlighet og lys.

Et ærlig og varmt innlegg om å leve med fibromyalgi – med en dose humor, håp og hverdagsrealisme. For deg som kjenner på utmattelse, smerter og tåke i hodet, men likevel prøver å finne lysglimt i dagen.

Noen dager føles kroppen min som en datamaskin med altfor mange faner åpne. Den durer, hakker og nekter å samarbeide – men jeg får likevel ikke lov til å skru den av og starte på nytt. Fibromyalgi er nemlig ikke en gjest som ringer på døra og spør om den kan komme inn. Den bare flytter inn, roter til nervesystemet og nekter å betale husleie.

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte når jeg:

• Går inn på kjøkkenet og glemmer hvorfor jeg gikk dit.

• Holder tannbørsten i hånda og lurer på om jeg allerede har pusset tennene.

• Legger meg for å hvile… og får vondt av å ligge stille.

Fibrotåka – som jeg kaller den – er som å ha bomull i hjernen. Jeg prøver å tenke klart, men alt føles som å snakke gjennom et tjukt ullteppe. 

Men midt i alt dette merkelige, finnes det små mirakler.

Gleden av å se en ny soloppgang

Drikke en kopp  te

De dagene jeg klarer å le selv om kroppen verker.
De øyeblikkene jeg klarer å se skjønnheten i det enkle – en kopp varm te, en liten stund med stillhet, eller en venn som sender en melding bare for å si «hei».

Jeg lærer å være tålmodig med meg selv.
Å forstå at jeg fortsatt har verdi, selv når jeg ikke får gjort alt jeg pleier.
At det å hvile, ikke er å gi opp – det er å ta vare på det som er igjen av batteri.

Så om du ser meg gå litt sakte, eller virre rundt som en forvirret GPS – vit at jeg prøver mitt beste. Og noen dager er «mitt beste» ganske fantastisk, selv om det ser ut som jeg har glemt hva jeg skulle si midt i setningen.

Fibromyalgi får ta mye plass, men den får ikke ta meg.
Jeg er fortsatt her. Litt treg, litt svimmel – men fullt levende, med et hjerte som nekter å gi opp. 💛

Har du en kronisk sykdom?