Refleksjon: Som Guds barn er vi kalt til å gjenspeile Hans karakter både i ord og handling. Hans miskunn, trofasthet og kjærlighet er ikke bare gaver vi mottar, men også egenskaper vi blir invitert til å dele med andre. I tider med velsignelse er det lett å prise Ham, men det er i livets prøvelser vår tro skinner sterkest. Når vi viser godhet, sår sannhet og lever som barmhjertige samaritaner, blir vi levende vitnesbyrd om Guds godhet. Måtte våre liv daglig peke mennesker tilbake til Ham – kilden til all visdom, kjærlighet og lys.
Men midt i host, hodepine og høljregn finnes det faktisk noen lyspunkter ☀️ For eksempel: Hr. Happy. Han tok på seg å vaske bad og toalett i går fordi jeg var helt kaputt. Jeg? Jeg tok på meg den viktige jobben med å varme opp sofaen (Noen må jo gjøre det!).
Mens jeg lå der, byttet jeg mellom lydbok, Netflix og hekling – multitasking på høyt nivå! Og i dag? Jeg ble ferdig med to gresskar – ett lite og ett stort – så nå er stua klar for høstkos.
Nå er høstpyntene samlet:)
Hr. Happy har også vært sjåfør for meg i dag, da jeg skulle hente filippinske grønnsaker fra en venninne. Hun dyrker dem selv i drivhus – skikkelig luksusversjon av grønnsaksmarkedet!
Vel hjemme fikk jeg lyst på noe søtt…ikke uvanlig altså:) Jeg har lagret noen epler i fryseren og bestemte meg for å lage eplesmuldrepai – den enkle, lateversjonen av dessert. Toppet med kremfløte (heldigvis ikke utgått!) ble det faktisk ganske himmelsk.
Mens paien stekte, slang jeg også sammen fisk til lunsj og ris med raspet gulrot – såpass sunn at jeg nesten ble imponert over meg selv. Hr. Happy spiste fornøyd, så da var det godkjent!
Og ja – selv om jeg er svimmel, har hodepine og vær som matcher humøret til en våt katt – fikk jeg faktisk gjort mye i dag. Så: kropp = dårlig, vær = dårlig, men humør = overraskende bra!
Håper du i hvertfall har det bra,kropp, sjel og ånd:)
Et ærlig og varmt innlegg om å leve med fibromyalgi – med en dose humor, håp og hverdagsrealisme. For deg som kjenner på utmattelse, smerter og tåke i hodet, men likevel prøver å finne lysglimt i dagen.
Noen dager føles kroppen min som en datamaskin med altfor mange faner åpne. Den durer, hakker og nekter å samarbeide – men jeg får likevel ikke lov til å skru den av og starte på nytt. Fibromyalgi er nemlig ikke en gjest som ringer på døra og spør om den kan komme inn. Den bare flytter inn, roter til nervesystemet og nekter å betale husleie.
Går inn på kjøkkenet og glemmer hvorfor jeg gikk dit.
Holder tannbørsten i hånda og lurer på om jeg allerede har pusset tennene.
Legger meg for å hvile… og får vondt av å ligge stille.
Fibrotåka – som jeg kaller den – er som å ha bomull i hjernen. Jeg prøver å tenke klart, men alt føles som å snakke gjennom et tjukt ullteppe.
Men midt i alt dette merkelige, finnes det små mirakler.
Gleden av å se en ny soloppgang
Drikke en kopp te
De dagene jeg klarer å le selv om kroppen verker. De øyeblikkene jeg klarer å se skjønnheten i det enkle – en kopp varm te, en liten stund med stillhet, eller en venn som sender en melding bare for å si «hei».
Jeg lærer å være tålmodig med meg selv. Å forstå at jeg fortsatt har verdi, selv når jeg ikke får gjort alt jeg pleier. At det å hvile, ikke er å gi opp – det er å ta vare på det som er igjen av batteri.
Så om du ser meg gå litt sakte, eller virre rundt som en forvirret GPS – vit at jeg prøver mitt beste. Og noen dager er «mitt beste» ganske fantastisk, selv om det ser ut som jeg har glemt hva jeg skulle si midt i setningen.
Fibromyalgi får ta mye plass, men den får ikke ta meg. Jeg er fortsatt her. Litt treg, litt svimmel – men fullt levende, med et hjerte som nekter å gi opp. 💛
Jeg har nettopp heklet en rev. Hun heter Reven Rita, og la meg bare si det – hun er ingen enkel sjel å ha i hus! Allerede fra første maske kunne jeg ane at dette ikke kom til å bli en vanlig, søt pyntefigur som sitter pent på en hylle og smiler. Å nei, Rita har vilje.
Hun ble ferdig i dag, og før jeg rakk å feste trådene, så jeg det i øynene hennes – det glimte som sier:
«Ikke tenk på å sette meg på stuebordet. Jeg er ingen stuegris. Jeg skal ut i det fri!»
Så der sto jeg, med heklenål i hånda og en rev i ferd med å rømme. Jeg prøvde å forklare henne at hun var laget av garn, og at garn ikke tåler regn, men Rita fnyste bare. Hun mente at ekte rever tåler både vind, vær og litt gjørme. Hun er tross alt født med eventyrlyst i maskene.
Jeg prøvde å lokke henne med et koselig hjørne ved peisen – mykt teppe, litt lyslenke, kanskje en kopp kakao ved siden av? Men nei. Rita ville ut. Hun sto i vinduskarmen og så drømmende ut på skogen, som om hun kunne høre naturens rop:
«Kom ut, Rita! Her ute finnes frihet, kongler og fugler som trenger en venn!»
Så kanskje jeg må la henne få sin frihet. Kanskje hun får bo ute på terrassen, eller få en liten tur i skogen for et fotoprosjekt – det minste jeg kan gjøre for en rev med så mye personlighet.
For en ting er sikkert: Reven Rita er ikke noen stuegris. Hun er en fri sjel – heklet av garn, men laget for eventyr.
Takk for titten:)
Hvis du får lyst til å lage REven Rita finner du oppskriften hos Hobbii.no.
Nothing is impossible. The word itself says ” I’m possible. ” Audrey Hepburn
You can be gorgeous at thirty, charming at forty, and irresistible to the rest of your life. Coco Chanel
One of the most courageous things you can do is identify yourself, know who you are, what you believe in, and where you want to go. Sheila Murray Bethel
Do not let anyone speak for you, and do not rely on others to fight for you. Michelle Obama
