Hei på deg og kanskje jeg skal oppdatere deg hva jeg holder på med for tiden:)
Tja..innimellom å varme opp sofaen, lytte på lydbok og se på tv…
var jeg med på familie forjulsfeiring hos min søster. Vi inviterte slekta. Vi skulle vært 17 stykker, men noen ble syk og i tillegg var det dårlig føre på veien, så vi ble bare 10 stykker til sammen.
Det var en gang en strikket dukke som het Lilla Løkke. Hun hadde blått, krøllete garnhår som stod til alle kanter, en myk, varm genser i sjøblått, bukser som var like grønne som vårgress, og selvsagt hennes trofaste skjerf som alltid lå perfekt rundt halsen hennes. Ingen visste hvem som hadde strikket henne først, men alle var enige om én ting: Lilla Løkke var laget av både garn og eventyr.
Lilla bodde i den store, svarte kontorstolen, som i hennes øyne var et slags slott. Derfra hadde hun full oversikt over hele rommet—som hun mente var et kongerike der alt kunne skje. Men hun syntes likevel hverdagen var litt kjedelig. Hun drømte om å gjøre noe helt fantastisk, noe som kunne fylle garnet hennes med ekte eventyrmagi.
En dag, mens hun satt og dinglet med de blå strikketøflene sine, hørte hun et puff. Et lite, grønt hode dukket fram fra bak stolen. Øynene var store som knapper, og munnen hadde et tannløst smil.
«Hei,» sa det grønne hodet. «Jeg heter Dott, og jeg er en drage.»
«En… drage?» sa Lilla Løkke og holdt på å miste hele skjerfet av begeistring.
«Ja,» svarte Dott. «Men jeg er en veldig snill en. Litt klønete også. Jeg ble nemlig heklet med altfor store poter.»
Lilla lo så hun nesten mistet en maske. «Har du lyst til å dra på eventyr?» spurte hun straks.
Dott nikket ivrig. «Alltid! Men jeg trenger en som kan passe på meg. Vingene mine er litt… løse i sømmene.»
Og så var det bestemt.
Lilla Løkke klatret opp på ryggen til Dott, og med et par vingeslag, et par skjeve svev og ett lite krasj i dørkarmen fløy de av gårde—ut i verden som bare garnfigurer kan se.
De fløy over putefjell, gjennom teppetunneler og over det farlige Legoland der firkantede monstre lurte. De reddet en bortkommet sokk fra støvsugermonsteret, fant en skjult skuffekiste full av gullknapper og ble venner med en gammel bamse som hadde mistet stemmen sin, men fant den igjen under en sofapute.
Og da dagen var omme, landet de igjen i den store svarte stolen. Lilla Løkke hoppet ned, strakte armer og ben som en ekte helt—og Dott rullet fornøyd sammen på gulvet.
«Tror du vi kan dra på eventyr igjen i morgen?» spurte Dott håpefullt.
Lilla smilte med broderte lepper. «Selvfølgelig. Eventyr slutter aldri for oss som er strikket sammen av fantasi.»
Og siden den dagen var ingen dag kjedelig. For i stolen bodde en modig dukke, og på gulvet en mild drage, og sammen var de det beste helteparet som noen gang hadde eksistert i et rom med garn, puter og uendelige muligheter.
Hun tripper rundt med grønt hår så stilig, en farge så knæsj at det nesten blir farlig. Med veska på armen og kjolen i farger, er hun ei som sprer latter der hun seg farer.
Hun blunker med øyevipper lange som liner, og smiler så bredt at hele rommet skinner. Hun er heklet med kjærlighet, maske for maske, og elsker å tulle – og ta seg en rask flaske… (så lenge det bare er brus, altså – hun er jo en tasse!)
Hun danser seg gjennom hver eneste krok, den kuleste dokka du noen gang så – helt på floke! ✨
Det var en gang en liten dokke som het Firkant-Fred. Han var ikke som andre dokker, for hele kroppen hans var laget av strikkede firkanter: et lilla hode, en myk, beige genser og to bein i hver sin blåfarge. Ingen var helt sikre på hvem som hadde strikket ham, men alle visste at han var laget med kjærlighet i hver eneste maske.
Firkant-Fred bodde i en hvit eske på toppen av et skap, og derfra kunne han se ut over hele rommet. Hver kveld drømte han om å dra på eventyr, men siden han ikke hadde noen fingre å åpne esken med, satt han alltid fast der inne.
En natt blåste en kraftig vind gjennom det åpne vinduet. Den ristet skapet så mye at esken tippet ned på gulvet og landet med et poff. Lokket spratt opp – og Firkant-Fred rullet ut.
Endelig fri!
Han vasset avgårde på de stive, strikkede beina sine og utforsket rommet. Han klatret opp en bokhylle som om den var et fjell og surfet ned rekkene med barnebøker. Han hoppet over tøfler som om de var sovende troll, og balanserte på kanten av en lampe som en ekte lineartist.
Men det beste øyeblikket kom da han fant et speil. Der så han seg selv for aller første gang. “Så det er meg,” sa han med et lite, stolt smil sydd på ansiktet. “Jeg er laget av firkanter, men jeg er helt unik.”
Da morgenen kom, fant barnet som eide ham Firkant-Fred liggende midt på gulvet. I stedet for å undre seg noe særlig, plukket barnet ham bare opp og ga ham en god klem.
Fra den dagen av fikk Firkant-Fred sove i sengen, ikke i esken på skapet. Og hver gang vinden blåste i gardinene, hvisket han stille til seg selv:
Takk, Herre, for at du lytter når vi hvisker ditt navn, når våre hjerter søker deg i stillheten. Du kjenner våre tanker, du ser lengselen som bor i oss.
La oss få kjenne dine tanker, Gud, la oss ane rytmen i ditt hjerte. Led oss med dine hender på de ukjente stiene — de som virker for mørke, for bratte å gå alene.
En morgen i Strikkeskogen våknet Snusling Snurresnute av en voldsom lyd som ristet hele hengekøyen hans: “BLUPP–BLUPP–BRAAAP!”
Han stupte nesten ut av sengen – det var lyden fra Boblegryta, den runde innsjøen hvor boblene vanligvis danset og ploppet pent i takt.
– Dette høres ikke bra ut! mumlet Snusling og trampet avgårde med de blå potene sine.
Da han nådde vannkanten, spratt en gigantisk boble opp av sjøen som en oppblåst, nervøs såpebobleballong. Den landet foran ham og ropte så høyt at Snusling tippet bakover: – JEG HAR MISTET STEMMEN MIN! – Oi! sa Snusling og holdt seg for ørene. – Du hadde vel aldri tenkt å rope sånn?
Boblen ristet trist. – Nei! Jeg pleide å synge! Jeg var førsteklarinett i Boblegryta-koret!
Snusling klødde seg på snuta, som begynte å blinke svakt rosa – det betydde at en idé var på vei. – Vent her, jeg har en plan!
Han dro fram den Evige Garnnøsten, hoppet tre ganger og sproing! – en stor trampoline av strikket garn brettet seg ut. Han lokket boblen opp på trampolinen. Hver sprett fikk boblen til å lage nye lyder: BLIPP! BLAPP! BRØØØØØP!
– Nå, hold deg i ro! sa Snusling og hentet en bit ekstra mykt rosa garn. Med raske sting sydde han en liten lyddemper-løkke rundt boblen – akkurat nok til å gjøre stemmen mild igjen, men ikke så mye at den sluttet å være seg selv.
Boblen tok en liten toneprøve: – La… laaa… laaaaaa! Det glitret i hele overflaten.
– Jeg kan synge igjen!
Plutselig dukket hundre små bobler opp, alle ploppende i kor. De sang en boblende melodi som fikk hele vannet til å bølge som et heklet teppe i vinden.
Snusling fikk æren av en solo – en boblebeat-rytme han trommet frem med potene sine på vannflaten.
Og siden den dagen har Boblegryta aldri vært bråkete igjen … med mindre det er øving, selvfølgelig.
En personlig reise fra mørke til lys – og hvordan Gud forandret alt
Jeg tror fordi:
Jeg var i mørke, men Gud viste meg lyset. Jeg var fortapt, men Gud fant og frelste meg. Jeg var svak, men jeg har funnet styrke hos Gud. Jeg var skitten, men jeg ble renset av Gud. Det så ut som det ikke fantes noe håp – men jeg fant det hos Gud.
Når alt er i kaos i mitt liv, finner jeg fred hos Gud. Når jeg er syk, finner jeg trøst og helbredelse hos Gud – og hans nåde er nok for meg. Når jeg tviler, forsikrer Han meg om at Han finnes. Når jeg trenger visdom, minner Han meg om at Han gir til dem som spør.
Når jeg føler at jeg er ingenting, minner Han meg om at jeg er verdifull og elsket av Ham. Når jeg er sint, roer Han ned min sjel. Når jeg synder, minner Han meg om å vende om – slik at Han kan tilgi meg. Når kroppen verker og alderen tynger, gir Han meg ny kraft, slik at jeg kan fly igjen som ørnen. Når jeg ikke klarer å tilgi, minner Han meg om at jeg også er blitt tilgitt.
Han hjelper meg å forstå når alt rundt meg er kaotisk. Han viser meg veien jeg bør gå når jeg er usikker. Han gir meg det mitt hjerte ønsker – når det gagner meg. Han lar meg se lyset når jeg bare ser mørket i livet mitt. Han sa at i Ham kan jeg gjøre alt.
Og det viktigste av alt: Han har gitt meg et nytt liv.
💭 Og mitt spørsmål til deg er: Tror du – eller ikke? Og hvorfor?
Dypt inne i den kronglete, solfylte Eventyrskogen bodde en helt spesiell skapning – Garn-Elgen Grom. Han var ikke som de andre elgene. Nei, Grom var heklet av rødt og hvitt garn, og var så myk at selv vinden hvisket forsiktig rundt ham for ikke å floke ham til.
En morgen våknet Grom av at noen lo. Ikke en vanlig latter – men en hihihihahaa-snufs-prust-latter. Han spratt opp på garnbeina sine (som ikke var laget for fart, så han rullet egentlig bare litt fremover) og så en liten sopp stå ved stien og le så den nesten velta.
“Hei! Hva er så morsomt?” spurte Grom og blåste en liten garnfiber bort fra nesa.
Soppen hikstet: “Du… du… du har fått en strikkepinne i geviren ditt!”
Grom kjente etter — og riktig nok! En liten strikkepinne hadde satt seg fast i det røde, heklete geviret hans. Det viste seg at skogens hemmelige strikke- og heklefe, Frøken Fibrillia, hadde mistet den under nattens strikkerush.
“Dette er alvorlig,” sa Grom høytidelig. “Fibrillia mister aldri pinnene sine. Hun strikker mens hun flyr, sover, tenker og spiser!”
Så Grom trillet (for det var hans måte å løpe på) gjennom den solfylte skogen. Han passerte fnisende trær, nysende blomster og en bjørn som satt og prøvde å hekle en lue, men stadig endte opp med grytekluter. Til slutt fant han Fibrillia i et stort tre, viklet inn i sitt eget garn som en sprellende kokong.
“Grom! Du fant pinnen min!” ropte hun. “Uten den blir alle prosjektene mine til… til… putetrekk med bein!”
Grom rakte henne strikkepinnen. Fibrillia slo med tryllestaven sin (som egentlig bare var en 12 mm heklenål), og POFF! – en liten varm vind traff Grom. Plutselig kunne han stå helt stødig, og til og med hoppe litt!
“En belønning til min modige garn-elg,” sa Fibrillia. “Du har fått magisk spenst! Men bruk det med omhu. Du kan nå hoppe så høyt at du måler deg opp mot trærne!”
Og det gjorde han. Hele dagen. Helt til han ved et uhell fastnet i en lav gren og måtte reddes av en meget irritert ekornfamilie.
Men fra den dagen av ble Grom kjent som Skogens Sprett-Elg – og alle nøster av garn i mils omkrets hadde stor respekt for ham.
Når skapene får sin omgang før jul, minner Gud meg på at også sjelen trenger en rengjøring.
Jeg vet ikke helt hvorfor, men som innvandrer i Norge har jeg lagt merke til at før jul er det en tradisjon å vaske hele huset – fra tak og vegger til gulv. Ikke bare det – skapene skal også vaskes, både innvendig og utvendig. Vi kaller det “generell rengjøring”.
Siden jeg bor i Norge nå, følger jeg denne tradisjonen når jeg har mulighet. Så en dag bestemte jeg meg for å ta fatt på kjøkkenskapene. Ved første øyekast så de rene og fine ut. Men da jeg tok ut alle tingene, ble det plutselig tydelig hvor mye støv og smuler som hadde gjemt seg. Jeg støvsuget, tørket over med klut og sjekket datomerking på varene. Alt som var utgått, havnet i søppelbøtta.
Da slo det meg – hvor heldige vi mennesker egentlig er! Vi blir ikke kastet selv om vi er “utgått på dato”. 😉 Men ja, kanskje noen blir “byttet ut” med en yngre utgave av og til…
Og så begynte jeg å tenke videre. Vi liker å være rene på utsiden – ta et bad, lukte godt, se presentable ut. Men hva med innsiden? Hvordan rengjør vi sjelen og ånden vår?
Jeg er ganske sikker på at de blir forurenset hver dag – av alt vi hører, ser og opplever. Hvis vi ikke gjør noe med det, kan vi bli skitne, og til og med påvirke andre negativt. Vi kan ikke gjøre oss rene på innsiden selv – men Gud kan. Han sier i
Jesaja 1:18:
Det betyr at vi må snakke med Gud, resonnere med ham.
Hvordan gjør vi det? Ved å lese hans ord, be, og ganske enkelt ha en samtale med ham. Det kan føles som en enveis samtale, men hvis vi lytter nøye, kan vi høre hans stille røst. Han taler også til oss gjennom naturen og sitt skaperverk, og gjennom sitt ord – Bibelen. Den er tykk, ja, men den fornyer oss dag for dag.
Så enkelt er det å bli renset innvendig: Vi trenger verken vann eller såpe – bare en samtale med Gud. ✨ Eller som bestemoren min ville sagt: “Hold hjertet rent.”
