Hei, og velkommen hit! 💛
Jeg heter Happy, og jeg bor ved sjøen her i vakre Norge – et sted hvor naturen stadig minner meg om Guds godhet og det vakre i livet. Gjennom denne bloggen deler jeg tanker om tro, hverdagsglede, naturens rytmer og små øyeblikk som gir håp. Jeg har alltid hatt et ønske om å spre lys og varme, og tror på kraften i takknemlighet, et smil, og det å se det gode – også når livet er utfordrende. Jeg håper du finner ro og inspirasjon her, og kanskje noe som treffer deg midt i hjertet. Dette er mitt lille digitale pusterom, og jeg er så glad du tok turen innom. Velkommen skal du være 🌿
– Happy
For en uke siden hadde vi planlagt å overraske en venninnene på hennes bursdag som hun ikke hadde planlagt å ferie. Men ettersom jeg hadde vært veldig dårlig i de siste dagene tenkte jeg at kanskje jeg ikke kunne delta. Men heldigvis i går, på hennes dag følte jeg meg litt bedre og derfor dro jeg til festen.
Jeg prøvde så godt jeg kunne å kamuflerte sykdommen:)
Min venninne. Vi skulle overraske henne, men det var vi som ble overrasket fordi hun kom på den andre inngangen i huset hvor vi ikke ventet henne. Men allikevel, hun ble så takknemlig og glad.
Hver og en har tatt med seg en rett eller to og det var mer enn nok av mat.
Blikkfang hos verten:)
Verten og jubilanten
Jeg var i hvert fall glad at jeg fikk delta selv om jeg måtte dra tidligere for kroppen klarte ikke mer…
Og nå er det en ny dag….jeg klarte faktisk å vaske badet og toalett i dag og det var jo en seier fordi jeg har vært dårlig plaget av fibromyalgi i de siste at til og med å snakke var veldig slitsomt. Derfor jeg har ikke blogget i de siste dagene.
Noen ord bærer en egen tyngde. Dette sitatet fra Lucille Ball traff meg midt i hjertet en dag jeg satt med kaffekoppen og tenkte på alt jeg ikke hadde gjort. Alle de gangene jeg har nølt, tenkt for lenge, eller latt frykten få siste ordet.
For sannheten er jo at livet ikke kommer med “angreknapp”. Vi får bare ett forsøk, én vei fremover – og underveis blir det både latter, tårer, feilskjær og dans på stuegulvet. Men heller det enn å sitte igjen og lure på hvordan det kunne ha vært, ikke sant?
Jeg tror Gud ønsker at vi skal leve med mot – ikke dumdristighet, men et hjerteslag av tillit. Tillit til at Han er med oss, selv når vi tar sjanser, prøver noe nytt, eller går utenfor komfortsonen. Vi lærer mest når vi tør, og vokser når vi feiler med åpne øyne og et åpent hjerte.
Så jeg minner meg selv på dette: Si ja litt oftere. Le litt høyere. Ta den turen, ring den personen, skriv den meldingen. Og når jeg ser tilbake, vil jeg heller le av alle de rare, vakre og klønete forsøkene – enn å tenke: “Hva om jeg bare hadde prøvd?”
✨ Dagen spørsmål: Hva er én ting du lenge har hatt lyst til å gjøre, men som du stadig utsetter? Kanskje dette er uken du faktisk gjør det.
En varm og ærlig andakt om Guds nærvær midt i utfordringer...
Noen dager føles som en fjellvandring i tåke…
Det som føles livet som en bratt fjellside. Ujevn, uoversiktlig, og noen steder rett og slett stengt. Og så, midt i alt dette, dukker det opp en påminnelse fra Guds ord – Jesaja 45 – som treffer meg rett i hjertet:
«Jeg vil gå foran deg, jevne ut det ujevne. Jeg vil sprenge dører av bronse og slå i stykker bjelker av jern.» (Jesaja 45:2)
Det gjør noe med meg. Bare tanken på at Gud går foran meg og deg. Han rydder vei. Han sprenger hindringer som virker umulige for oss. Det betyr at jeg/du slipper å kjempe oss gjennom alt alene. Gud er allerede der vi er på vei.
Men det stopper ikke der. Gud lover også å gi oss skatter i mørket. Tenk det – at mørket, det vi så ofte vil bort fra, faktisk kan være et sted hvor vi finner noe dyrebart. Noe vi aldri ville oppdaget i lyset. Kanskje styrke vi ikke visste vi hadde. Fred midt i kaos. En dypere tillit til Gud.
Han sier også at Han har kalt oss ved navn. Ikke bare hvilket som helst navn, men et hedersnavn. Det betyr noe. Når Gud kaller, så gjør Han det med kjærlighet, med hensikt. Vi er ikke tilfeldige. Vi er ønsket, utvalgt og sett.
Alt dette – Hans ledelse, Hans løfter, Hans nærvær – får meg til å ville vende meg til Ham igjen. Ikke fordi jeg er perfekt eller får til alt, men fordi jeg vet at det er hos Ham jeg finner det jeg virkelig trenger: frelse, kraft, rettferdighet og glede.
Og midt i alt dette, får jeg også et lite spark i siden: Ikke still spørsmål ved Guds verk. Ikke se på det Han gjør – eller det Han ikke har gjort ennå – med tvil. Ikke lag avguder av mine egne tanker, planer eller frykter. Men stol på Ham. Ær Ham. For Han vet hva Han gjør.
Til deg som leser:
Kanskje du også står foran en stengt dør. Kanskje du føler at mørket skjuler alt håp. Men det gjør det ikke for Gud. Det finnes skatter der. Og Gud… Han går allerede foran deg.
☕ Slutt å telle dagene – tell kaffekoppene eller for min del tekoppene:)
Noen ganger føles livet som en evig nedtelling. Vi teller dager til helg, lønning, ferie, eller – for oss nordboere – til sola faktisk viser seg igjen. Men plutselig har uka gått, og vi har brukt halve livet på å vente på resten.
Så kom jeg over dette sitatet fra Muhammad Ali:
“Don’t count the days, make the days count.” Og jeg må innrømme – det stakk litt. For jeg er jo ekspert på å telle ned. Men kanskje poenget ikke er å overleve dagene, men å leve dem?
Det handler ikke om å ha store, spektakulære dager. Det handler om å gjøre denne dagen verdt å huske. Kanskje det betyr å ta en ekstra kopp kaffe (te)og faktisk nyte den. Eller si «hei» til naboen i stedet for å late som man ikke ser ham bak hekken som jeg pleier å gjøre:) Eller endelig bruke det fine garnet man har spart til «en spesiell anledning» ?
Livet blir litt rikere når vi slutter å telle og begynner å leve. Så i dag teller jeg ikke timer, plikter eller “ting jeg burde gjort”. Jeg teller smil, latter, små øyeblikk – og, ja, tekopper.
Dagens tanke: Kanskje den beste måten å få dagene til å telle, er å gi rom for det som virkelig betyr noe.
Og om dagen likevel blir grå, vinden blåser sidelengs, og kaffefilteret går tomt akkurat i det du trenger det mest – ja, da er det bare å trekke på skuldrene, finne fram ullsokkene og huske at morgendagen også kan telles… om ikke annet, så i kopper kaffe.
Smerte er noe vi alle må forholde oss til – enten vi vil eller ikke. Den kommer i mange former og farger. Personlig har jeg kjent på:
🩺 Smerte på grunn av sykdom 💔 Sorg og tap – gjennom død eller avstand 📦 Smerte fra altfor mye ansvar 🤱 Fødselssmerter 💭 Knuste drømmer 😔 Det å bli urettferdig behandlet, misbrukt eller lurt 🤝 Og kanskje det tyngste – å kjenne andres smerte som om den var min egen
Disse opplevelsene setter spor. Og vi håndterer dem alle på ulike måter. Men hvordan går vi videre når hjertet verker og kroppen sier stopp? Hvordan lever vi videre når livet føles tungt?
Virkeligheten av Smerte
Hverdagene mine består av smerter i muskler og ledd. Det har vært en kamp å klare hverdagen – gjøre det jeg ønsker å gjøre, ta vare på hjemmet og håndtere alt som må gjøres. Noen dager føler jeg meg rett og slett lei meg.
Men så tenker jeg på andre – særlig i familien – som har det enda tøffere. Og da blir jeg ydmyk. Midt i min egen smerte, ser jeg hvor heldig jeg egentlig er.
Takknemlighet midt i utfordringer
Dette minner jeg meg selv på:
✅ Jeg har en uførepensjon 🏠 Jeg har familie og et hjem 🍽 Jeg har mat på bordet 👚 Jeg har klær å ha på meg ❤️ Jeg har en snill og kjærlig ektemann 👨👩👧👦 Jeg har barn og barnebarn 👀👂🧠 Jeg har øyne som ser, ører som hører og en kropp som fungerer
Disse tingene er ingen selvfølge. De er velsignelser jeg velger å være takknemlig for – hver eneste dag.
Hvordan jeg har taklet smerte – før og nå
Når jeg ser tilbake, skjønner jeg at jeg har overlevd vonde tider fordi jeg holdt fast på håpet – at det en dag skulle bli bedre. Livet går i bølger. Noen ganger er vi på topp, andre ganger på bunn. Men gjennom alt har jeg lært å:
🌿 Gjøre mitt beste 💖 Tilgi dem som har såret meg 🙏 Overlate resten til Gud
«Også dette skal gå over.» – Ukjent
Troen – ankeret i stormen
Som troende vet jeg at jeg ikke lider alene. Jesus gikk gjennom enorm smerte – for oss. Og fordi vi er forbundet med Ham, kjenner Han også på våre lidelser. Han er hodet, vi er kroppen. Vi klarer det ikke alene.
Han har vært min styrke når jeg var svak. Mitt håp da alt virket håpløst. Jeg kan ikke alltid være der for dem jeg er glad i – spesielt når de er langt borte – men jeg vet at Han er der, selv når jeg ikke kan være det.
Å holde fast på det store bildet
Smerte er en del av livet her på jorden. Men jeg holder fast ved løftet: En dag skal det ta slutt. En dag skal Han tørke hver tåre.
Så inntil da – velger jeg å leve. Å feste blikket på Gud. Å gjøre det beste ut av livet Han har gitt meg – med eller uten smerte.
Lev Videre, Stol Videre
Smerte kommer og går, men den trenger ikke styre livet vårt. Med tro, takknemlighet og utholdenhet kan vi ikke bare overleve – men faktisk leve godt. Og uansett hva vi møter – vi er aldri alene.
La oss fortsette. La oss stole på Ham. La oss leve – én dag av gangen.
✨ Når livet føles grått, kan vi velge å vende oss mot lyset. Dette innlegget handler om håp, tro og tillit til at Gud alltid er der – som solen som aldri slutter å skinne. ☀️
Jeg liker det sitatet. Det minner meg på noe så enkelt, men likevel så vanskelig – at hvor jeg retter blikket, avgjør hvordan jeg ser livet.
Noen dager føles alt litt tungt. Det kan være bekymringer, dårlig vær, eller bare den litt grå følelsen som sniker seg inn uten at jeg helt vet hvorfor. Men så kommer jeg på dette: når jeg vender meg mot lyset, forandrer alt seg. Ikke fordi problemene forsvinner, men fordi jeg ser dem i et annet lys.
Jeg tror Gud er litt som solen. Alltid der – selv når skyene dekker til. Noen ganger ser jeg bare grått, men det betyr ikke at solen har sluttet å skinne. Den er bare skjult en liten stund. Og når jeg vender meg mot Ham, selv med tårevåte øyne, så kjenner jeg at varmen fortsatt finnes.
Skyggene blir der, men de mister makten. Og jeg får minne meg selv på at alt jeg trenger å gjøre, er å løfte blikket – igjen og igjen.
Så i dag velger jeg å vende ansiktet mot solen. Å se etter små glimt av lys, et smil, en god kopp te, et løfte fra Gud som treffer hjertet. For når jeg gjør det, blir dagen litt lysere. Og håpet vokser, akkurat som en solsikke som strekker seg mot himmelen.
“De som ser opp til ham, stråler av glede, og deres ansikt rødmer ikke av skam.” – Salme 34,6
Bønn: Kjære Gud, hjelp meg å vende meg mot deg når skyggene prøver å stjele lyset. Minn meg på at du er solen som aldri slutter å skinne, selv når livet føles grått. Gi meg et hjerte som søker deg i alt, og øyne som ser lyset du sender – selv i de små tingene. Takk for at du alltid er nær. ☀️ Amen.
Tre netter på rad har vært helt forskjellige hos meg…
Den første natten våknet jeg i to-tiden på grunn av magesmerter 😣 Natten etter, derimot, ble det frivillig nattevåk — jeg måtte bare høre ferdig romanen jeg har begynt på i Storytel-appen. (Når man først er hekta, så er man hekta!)
Og i natt? Da la jeg meg tidlig, faktisk rundt klokka ni — og sov som en stein hele natta! 😴 Resultatet ble at frokosten ikke skjedde før klokka halv ti… En luksusmorgen!
Men den dagen jeg våknet klokka to på natta, ja da var jeg ferdig med både frokost og gåtur før klokka ni. Følte meg nesten som et morgenmenneske på heltid!
Ellers har det vært både enkle og gjentatte middager her i huset.
I går sto det på menyen: stekt hamburger, vanlig potet og søtpotet, salat og bearnaisesaus
I dag ble det stekt ris blandet med restene fra i går — og litt kveite i airfryer, pluss salat. Ikke dårlig det heller!
Men en god marinade/ dressing som består av 1 dl soyasaus,2 ss vann,1 ss oliven olje, 1 ss eddik, 4ss sitronsaft, 1 fedd hvitløk, finhakket, 1 ss ingefær, finrevet og 1/2 sesamfrø.
Og vet du hva som er nytt? Jeg har bakt favorittkaken — formkake! 🍰 (Den forsvinner alltid mistenkelig fort…)
Oppksrift:
8 egg,4 kopper sukker,
Piskes til eggedosis
4 kopper mel, 4 ts bakepulver, 2 ts vaniljesukker
siktes og has i eggedosisen
4 ss smeltet smør
2 kopper melk
1 ss mandeldråper
1 ss sitronsaft
Kokes opp og has til slutt sammen med mandeldråper og sitrondråper
Hakka mandler og perlesukker has oppå til slutt-
Stekes ved 175 grader i ca 45-50 minutter.
I går droppet jeg gåturen fordi det regnet så voldsomt ☔️, men tok heller en økt på trimsykkelen 🚴♀️ I dag ble det en ny sykkeltur — noen kilometer uten å forlate huset, det liker jeg! 😄
Nå er lunsjen inntatt, og jeg skal ta meg en liten hvil. Etterpå blir det hekling igjen — nytt prosjekt på gang!
En håndheklet dukke med mørkt hår, brun hatt og oransje skjørt sitter foran store heklede gresskar og gamle melkespann. Scenen har en lun og rustikk høststemning, med varme farger og et snev av nostalgi.
La meg få presentere Høstina – min lille hekledame som ser ut som hun akkurat har tråkket ut fra et eventyr i skogen! 🍂
Hun er ikke bare søt å se på, hun har også meninger. Da jeg sydde fast hatten hennes, kunne jeg nesten høre henne mumle:
“Den skal sitte på snei, takk! Jeg er tross alt en dame med stil!”
Og selvfølgelig fikk hun det som hun ville.
Høstina elsker gresskar, varme farger og alt som lukter nystekt eplekake. Hun hevder også at oransje går til alt – spesielt til brun sjokolade. Jeg har ikke turt å motsi henne, for hun ser ut som en som kunne gi deg en heklet klem med kraft hvis du ble uenig. 😄
Hun sitter akkurat nå ved inngangsdøra sammen med gresskarene som ser litt mer fornøyde ut etter at hun satt sammen med dem. Kanskje hun forteller dem vitser om heklenåler og garnnøster når jeg ikke ser på?
Høstina minner meg om hvor morsomt det er å skape – når man lar fantasien få fritt spillerom og litt humor sniker seg inn mellom maskene. Hver eneste maske ble heklet med et smil (og kanskje et par sukk da håret ikke ville samarbeide!).
Bibelvers:
“Et glad hjerte gir et lyst ansikt, men hjertesorg bryter ned motet.” – Ordspråkene 15:13
Liten bønn: Kjære Gud, takk for latteren som sniker seg inn i hverdagen, for gleden i det å skape, og for at du minner meg om at også de små, morsomme øyeblikkene er gaver fra deg. La meg spre lys, latter og litt heklet glede til dem rundt meg. Amen. 💛
