Bønn for deg og meg!
Fire søyler som bærer verden
Når verden føles tung, minner Gud meg om at den fortsatt bæres – av visdom, rettferdighet, bønn og mot. Fire stille krefter som holder alt sammen.
Noen ganger føles verden skjør – som om alt kan rase sammen på et øyeblikk. Men så kommer jeg over ord som dette, og jeg blir minnet om at Gud fortsatt har sine søyler som bærer alt sammen.
🕊 Lærdommen til de vise
Jeg tror Gud gleder seg når vi søker visdom – ikke for å vise hvor kloke vi er, men for å forstå Hans vei bedre. De vise vet at ekte visdom ikke handler om å ha alle svar, men om å stille de rette spørsmålene med et ydmykt hjerte.
⚖️ Rettferdigheten til de store
Noen mennesker har en naturlig autoritet, en tyngde som får andre til å lytte. Når slike bruker sin stemme til å gjøre godt – til å stå opp for de svake, til å løfte i stedet for å dømme – da kjenner jeg håp. For rettferdighet uten kjærlighet blir hard, men kjærlighet uten rettferdighet blir svak.
🙏 Bønnen til de gode
Jeg tror virkelig verden bæres av bønner vi aldri hører. En bestemor som ber for barnebarna sine. En venn som hvisker en bønn for noen som har det vondt. Disse stille bønnene er som små lys i mørket – og Gud ser dem alle.
🛡 Motet til de tapre
Det er ikke alltid lett å være modig. Noen ganger betyr det bare å stå opp av sengen en vanskelig dag, eller å velge tilgivelse når alt i deg vil holde fast på bitterheten. Men Gud gir styrke til den som tør å gå videre, selv med skjelvende hender.
Kanskje disse fire tingene – visdom, rettferdighet, bønn og mot – er verdens usynlige bærebjelker. Kanskje det er gjennom slike hjerter Gud fortsatt holder alt sammen. 💛
🌿 En liten bønn
Kjære Gud,
Gi meg visdom til å se med dine øyne,
rettferdighet til å handle med kjærlighet,
et hjerte som aldri slutter å be,
og mot til å stå fast – også når jeg er redd.
La meg få være en liten søyle i din store verden.
Amen.
Mus Maple og gresskarvogna
Det var en gang en liten mus med stor personlighet – Mus Maple. Oppskrift fra Hobbii.no
Hun var kjent i nabolaget for sine brune sko, grå bukse, rød genser med grå krage, brun caps og et lite rosa fjes som alltid glitret når hun fikk en idé. Og det fikk hun ofte.
Denne gangen hadde hun rullet ut vogna si – en litt skeiv, men svært trofast vogn – og fylt den med et digert gresskar. Det var nemlig snart Halloween, og Mus Maple hadde hørt rykter om en fest med både lys, musikk og gresskarpai.
Men dessverre hadde matmoren andre meninger.
– Ingen heksefester her i huset, hadde hun sagt strengt, mens hun strammet tråden i hekletøyet sitt.
Mus Maple sukket og så på gresskaret sitt. Det var jo så fint! Hun hadde til og med polert det med et lite fillebit fra den gamle sokken til matmoren.
Heldigvis kom redningen i form av et kompromiss:
– Du får dra på høstfesten i stedet, sa matmoren mildere. Der passer det bedre med gresskar – og du slipper hekser og spøkelser.
Så da trillet Mus Maple av gårde, fornøyd som bare en liten heklet mus kan være, med vogna foran seg og caps’n på snei. For hvem trenger hekser når man har et perfekt gresskar og en god grunn til å danse under høstløvet?
Møt Mus Maple – en sjarmerende, heklet liten mus på vei til høstfest med vogna full av gresskar! Et lite stykke høststemning med varme, humor og glimt i øyet.
Takknemlighet
Styrke og mot
🌴 Some of the Best Memories Are Made in Flip-Flops
“Some of the best memories are made in flip-flops.” Kellie Elmore
Noen minner setter spor i sanden – andre i hjertet. Begge varer lenger enn sommeren.
Et lett og inspirerende innlegg om å slippe taket, nyte livet og skape minner – gjerne iført flip-flops.
Det er rart hvordan et par helt enkle gummisandaler kan romme så mange minner. De er ikke fancy. De passer ikke til kontorjobben, og de er absolutt ikke praktiske på fjelltur (jeg har prøvd – anbefales ikke). Men likevel … når jeg tenker tilbake på noen av de fineste øyeblikkene i livet, så hadde jeg flip-flops på føttene.
Solvarme dager ved vannet. Småstein som setter seg fast under sålen. Latteren som ruller like lett som bølgene som skyller inn. En smeltende is i hånda, sand mellom tærne, og ingen planer som haster. Det er som om flip-flopsene minner meg på å senke skuldrene.
For livet er jo egentlig fullt av flip-flop-øyeblikk – små, uperfekte, men vidunderlig ekte stunder. De gangene vi slipper kontrollen litt, lar håret blåse fritt i vinden, og bare er. Kanskje det er derfor Jesus snakket så mye om å leve enkelt og ikke bekymre seg for morgendagen. Flip-flops er liksom det uoffisielle symbolet på “ikke-stress”.
Så her er en liten oppmuntring til deg og meg i dag:
Knytt ikke alltid skoene så stramt. Gå litt barføtt. Finn tilbake til det enkle, det latterfylte, det som ikke må være perfekt. For noen av de beste minnene lages når vi ikke prøver så hardt – og kanskje, bare kanskje, når vi går rundt i flip-flops.
En natt med magesmerter, te, og kirkegårdstur
Dagen min begynte allerede klokka to i natt da jeg våknet av magesmerter. Jeg tenkte: «Kanskje hvis jeg bare drikker litt vann fra nattbordet, så går det over?» Men nei da – magen ville ha mer drama. Etter å ha lest noen blogginnlegg og løst et par ord i et ordspill på Netflix (ja, ordspill på Netflix – hjernen min har mer nattlig energi enn kroppen), var smerten fortsatt der.
Så klokka tre tuslet jeg ned for å koke meg en kopp ingefærte og spise litt yoghurt. Hr. Happy våknet også – antagelig fordi jeg ikke er like lydløs som jeg tror. Han derimot går som en ekte ninja! Jeg skvatt skikkelig da han plutselig åpnet kjøkkendøra. Jeg hørte ikke engang at han kom ned trappa fra loftet!
Så der satt vi da, to morgenfugler (eller nattugler i forkledning), og prøvde å finne dagens løsningsord i Coops konkurranse. Det gikk faktisk ganske fort i dag – jeg fant svaret på rekordtid!
Egentlig burde vi kanskje ha prøvd å sove litt mer, men hjernene våre var lys våkne. Så jeg bestemte meg for å starte dagen like godt med min morgenrutine – andakt og bloggoppdatering. Man må jo passe på at bloggen ikke dør ut, ikke sant?
Da klokka ble sju, var jeg og Hr. Happy ferdige med frokosten. Det var fortsatt mørkt ute, og regnet silte ned. Etter å ha lest flere inspirerende blogginnlegg om folk som trosser både vær og kroniske plager for å komme seg ut, ble jeg motivert til å gjøre det samme. Kanskje frisk luft hjelper mot fibromyalgien – hvem vet?
Etter en times hekling (må jo varme opp fingrene først), bestemte jeg meg for å gå en tur til kirkegården. Jepp, kirkegården. Litt ironisk, kanskje, når målet var å få liv i kroppen – men det var lenge siden sist jeg var der, og gravene til våre nærmeste trengte et lite besøk.
Det regnet hele veien, men jeg var glad for at jeg tok med gåstaven. Tre kilometer føltes som et maraton for kroppen min som vanligvis synes det er langt mellom stua og kjøkkenet. Men jeg klarte det! Kanskje det blir en litt lengre tur i morgen?
Heldigvis trengte jeg ikke lage middag i dag. Vi hadde mer enn nok rester fra gårsdagens festmåltid – en filippinsk rett som heter Kare-kare. (Nydelig, forresten!)
Bildet er lånt fra nettet for det ser mer delikat ut:)
Resten av dagen skal brukes til noe mer avslappende: hekling av et nytt prosjekt.
Takk for titten og jeg ønsker deg en god dag:)
Når glede blir et valg: Å lære å fryde seg i Herren
Etter å ha lest Filippinerne 3:1 har jeg tenkt mye på hva det egentlig betyr å «glede seg i Herren». Det høres så enkelt ut når man leser det, men i hverdagen kan det være alt annet enn lett.
Hvordan gleder man seg når hjertet er tungt, når bønnene virker ubesvart, eller når dagene bare flyter sammen?
Likevel tror jeg det er nettopp da Gud minner oss om at gleden i Ham ikke handler om følelser, men om tillit.
Om å vite at Han er nær – midt i det som ikke gir mening.
Refleksjon:
Da Paulus skrev til filipperne om å «glede seg i Herren», satt han ikke i en fredelig hage eller i et komfortabelt hjem. Han satt i fengsel. Likevel var hjertet hans fullt av glede – ikke på grunn av situasjonen, men på grunn av Frelseren.
Det får meg til å stoppe opp og tenke … hvordan er det egentlig mulig å glede seg i Herren når livet føles tungt, når ting ikke gir mening, eller når ventetiden føles uendelig?
Jeg trodde før at det å «glede seg» betydde å være konstant glad, å smile gjennom alt, å late som om alt er bra. Men det handler ikke om å late som. Det handler om å stole på Gud.
Å glede seg i Herren er å finne ro og fryd i vissheten om at Han er nær – at selv når alt annet vakler, står Hans kjærlighet fast.
Jeg liker hvordan Paulus minner oss om å passe oss for dem som gjør ondt, (Filipperne 3:2) de som fordreier sannheten. Det er så lett å se hva andre gjør feil, ikke sant? Men noen ganger må jeg stoppe og spørre meg selv: «Hva med meg?» Lever jeg i sannhet? Setter jeg min tillit til Kristus – eller til meg selv?
Paulus hadde alle grunner til å rose seg – han var hebreer av hebreere, en fariseer, nidkjær og feilfri etter loven – men han regnet alt som verdiløst sammenlignet med det å kjenne Kristus.
Den ydmykheten rører meg. Han minner meg på at min verdi ikke ligger i hva jeg har gjort, men i hva Jesus har gjort for meg.
Det er så lett å bli opptatt av alt vi får til, hvordan vi tjener, eller hvor «gode» vi tror vi er.
Men Paulus la alt dette bak seg for å få noe mye større – Kristus selv.
Han ga opp komfort, rykte og til og med friheten sin, bare for å kjenne Jesus dypere.
Og det får meg til å tenke: Hva holder jeg fast ved som hindrer meg i å kjenne Ham fullt ut?
Kanskje det er travelhet, distraksjoner, eller mine egne planer.
Noen ganger ber Gud meg bare om å sette av noen minutter – til bønn, til å lytte, til å bare være med Ham.
Når vi velger å glede oss – spesielt når det er vanskelig – skjer det noe i hjertet.
Freden begynner å vokse. Frykten mister sin kraft.
Vi merker Hans nærvær midt i usikkerheten.
Paulus sa at han ønsket å kjenne Kristus og kraften i Hans oppstandelse.
Den samme kraften bor også i oss.
Men før vi kan oppleve oppstandelsen, må noe dø først – våre gamle måter, vår stolthet, vår synd.
Og det er nettopp i den overgivelsen vi virkelig begynner å leve.
Å glede seg i Herren betyr ikke at livet alltid er lett.
Det betyr at vi velger glede fordi vi vet hvem som holder oss.
Bønn:
Avslutning
Jeg er så takknemlig for at Gud minner meg på å glede meg i Ham – ikke bare når alt går bra, men også midt i stormen.
Det er en glede som ikke forsvinner, fordi den ikke bygger på omstendigheter, men på Hans kjærlighet.
Må vi alle lære å hvile mer i det – å finne vår fred og glede i Herren, uansett hva dagen bringer. 💛
Hvor finner du din glede?
Afrikansk suppe
Jeg hadde kjøpt søt potet forrige uke fordi den skal være litt sunnere enn vanlig potet. Og en dag så jeg en oppskrift på en “Afrikansk krem suppe” hvor en av ingrediensene var søt potet.
Ingrediensene i suppen min. Jeg tilpasset mengden for 2 stykker
1 stor gulrot, en stor potet, løk, ingefær, chilepepper kuttet i små biter
3/4 kopp peanøttsmør
2 dl tomat juice
en grønnsaksbuljong
3 dl vann
Fremgangsmåten
Løk, ingefær og chili freses sammen i litt smør. Blande gulrot og søtpotet, vann og buljong til å bli møre og vann. Blande tomat juice og mose dem og tilsette til slutt peanøttsmør. Smak med salt og pepper.
Og voila. Kan spise sammen med rundstykker eller flatbrød. Det er mettende:) Strødd litt med hel peanøtter:)
Og dagens frokost
Banan og havregyn muffins stekt i airfryer i 15 minutter.
Har du prøvd å lage afrikansksuppe eller havregryn og banan muffins?
“Weaknesses are just strength in the wrong environment”
Dagens sitat:
“Weaknesses are just strength in the wrong environment.”
Og jeg må si – det traff meg midt i sjela… etter å ha sluttet å dagdrømme. For la oss være ærlige, noen “styrker” føles rett og slett ikke så sterke når man står midt i rotet.
Ta meg, for eksempel.
Jeg er en kreativ sjel. Det høres flott ut – helt til du ser stua mi etter et “lite” kveldsprosjekt med garn, tekopp og inspirasjon. Da ser det mer ut som et eksplodert nøsteball har hatt et sammenbrudd.
Men hei – i et kunstnerstudio ville jeg blitt kalt “et geni i prosess”!
I stua mi i Norge? “Et lite garnmonster med dårlig selvkontroll.”
Samme med folk som er “for følsomme”. I en travel kontorhverdag kan det føles som en svakhet å gråte av reklamer og overtenke e-poster.
Men gi den personen en venn som trenger trøst, og plutselig er den følsomheten en superkraft. 🦸♀️
Eller de som alltid må stille spørsmål, aldri bare godta ting som de er.
Slitsomt på skolen kanskje – men gull verdt når du skal finne ut hvorfor heklenålen din alltid forsvinner (hint: sjekk under sofaen… alltid under sofaen).
Jeg tror Gud har lagt ned gaver i oss som noen ganger ser ut som “feil” bare fordi de ikke passer helt inn der vi står akkurat nå.
Kanskje du bare trenger å flytte litt – ikke fysisk nødvendigvis (selv om det hjelper å flytte bort fra roterommet innimellom), men i hjertet.
Kanskje du trenger å bruke den samme egenskapen et annet sted, på en annen måte.
Så neste gang du føler deg “for mye” eller “ikke passer inn” – kanskje du bare er et løvetannfrø i asfalt, som egentlig er ment for en eng. 🌼
DAGENS OPPMUNTRING:)