Endelig etter 61 år…for jeg blir 61 år i morgen fikk jeg strikket ferdig min første kofte. Strikket lapper som jeg heklet sammen og strikket ermene. Jeg hadde ikke oppskrifta å gå etter og derfor ermene er litt bred, men jeg vet hvordan jeg skal gjøre det neste gangen.
Slik ser det ut på meg
Men det var min yngste datter som skulle ha den, derfor den reiser til Oslo i morgen uten meg:)
Nå vet jeg at jeg klarer også å
strikke en genser selv om det kommer til å ta lang tid å bli ferdig:)
Da jeg gikk i femte klasse, sluttet jeg å gå på skolen på grunn av uunngåelige omstendigheter. Fattigdom blant annet og jeg måtte jobbe for føde. Fra den tiden lengtet hjertet og sinnet mitt etter å kunne gå på skolen for jeg elsket å lese. Jeg drømte om å gå på skolen, og jeg tenkte på hvordan jeg kan tilegne meg kunnskap. Jeg vet i mitt hjerte at for å lykkes i livet; man må ha en utdannelse, visdom og kunnskap. Den tiden misunte jeg virkelig dem som hadde muligheten til å gå på skolen. De som har foreldre som kunne sende dem på skolen. Siden jeg ikke hadde en sjanse til å ta en utdannelse da jeg var ung, tilegnet jeg meg kunnskap ved å lese alt lesestoffet jeg kunne finne.
Barneskolen
Jeg husker da mine barn gikk på barneskolen mens jeg bodde sammen med dem, studerte jeg også bøkene deres for å lære. Jeg bodde da også sammen med deres far som var veldig kreativ. Han hadde mange hobbyer blant annet piker, vin og sang og han likte å torturere meg mentalt og verbalt når han hadde drukket og det var nesten hver dag. Han var det man kaller psykopat. Og da han en dag gjorde en annen kvinne gravid, ble det slutt mellom oss. Jeg fikk muligheten til å komme til Norge som aupair for mine nieser fordi min yngre søster skulle gå på skole den tiden. Og jeg så jeg sjansen til å kunne forsørge mine barn og kanskje vi alle sammen får mulighet til å bo i Norge selv om å dra fra dem var veldig vondt.
Da jeg kom til Norge, det første jeg måtte lære var språket. Jeg måtte det for å forstå mine nieser.
Jeg begynte å gå på norsk kurs og lærte «Vil du ha kaffe? Den tiden holdt dem norsk kurs her i Bjugn, men det varte ikke lenge fordi vi var bare 4 elever og da en av elevene flyttet til andre sted i Norge, fant kommunen at de ikke hadde råd til å fortsette med tilbudet ettersom vi var bare tre elever igjen. I tillegg, hadde jeg ingen som kunne kjøre meg til og fra kurset. Det var før jeg traff min prins.
I begynnelsen var jeg så lykkelig til å kunne gå på en skole igjen. Selv om det var bare for å lære språket, men følelsen for meg var overveldende. Jeg drømte ikke lenger. Det var i virkeligheten. Jeg var på skolen. Jeg slukte bøkene for å lære språket. Jeg lånte norske bøker på biblioteket, leste barnebøker, blader og oversatte ord jeg ikke forsto. Det var ikke lett, men jeg hungret etter kunnskap og for meg var bøker maten jeg trengte å spise hver dag for å overleve.
Etter at jeg ble gift, fikk jeg meg mulighet til å gå på et kurs for utlendingene hvor vi lærte litt om Norges lover og regler og arbeidsmuligheter. Det var begynnelsen på min utdanning i en alder av 29 år. Etter kurset fikk jeg praksisplass på et sykehjem. Men for å få en fast ansettelse der, trengte jeg utdannelse. Og det går ikke an å bli ansatt der når jeg hadde bare barneskole. En dag så jeg en annonse på arbeidskontoret, nå er det NAV, at de ville holde et års kurs for dem som ønsker å fullføre eller repetere ungdomskolen for å få bedre karakter. Jeg tenkte at de kunne passe utmerket for meg fordi NAV skulle også gi kurspenger til de som skulle delta og da tenkte jeg det er bra fordi jeg har barn på Filippinene som jeg forsørger. Så jeg meldte meg på og ble tilkalt til et intervju. Men tror de eller ikke, jeg fikk ikke plass fordi de mente at jeg ikke kunne klare det. Gjett om jeg var veldig skuffet. Jeg tenkte at de dømte meg allerede før jeg fikk prøve. Så jeg ba til Gud om hjelp hvordan jeg kunne fullføre ungdomskolen mens jeg jobbet som vikar på sykehjemmet. Jeg jobbet som vikar på pleieavdeling, vaskeri, kjøkkenet og renhold. Jeg ble tilkalt som skittlukten som finnes overalt eller som potet som kan brukes i mange retter.
Og da fikk jeg en ide. Jeg tror det var en ide fra Gud. Jeg lånte bøker fra ungdomskolen for å lese selv og ta eksamen som privatist. Jeg vet at de kommer til å bli veldig tøft med tanke på å studere norske bøker uten lærer og hadde ikke mye norske ord i bagasjen. Men jeg hadde Gud med meg. Og jeg leste og leste og gråt og gråt fordi det var veldig tøft og ba til Gud om hjelp. Og jeg ble bønnhørt. Jeg klarte jeg det. Jeg husker da jeg skulle gå opp til prøven i faget «Kristendomskunnskap». Lærere var imponerte om hvor mye jeg vet om religionen. De visste ikke at jeg leser mye Bibel. Jeg fikk «Svært godt i karakter. Til ære til Gud. Og resten av fagene, fikk jeg « Meget godt» All ære til Gud.
Men fortsatt hadde jeg ikke mer utdannelse. Kun ungdomsskole. Jeg tenkte på mulighetene og til slutt bestemte jeg meg til å ta allmennfagutddaning eller studiekompetanse. Jeg tenkte at jeg kunne også studere som privatist ettersom jeg oppdaget at jeg kunne det med Guds hjelp. Jeg dro da til videregående skole for å spørre om pensumet for å oppnå studiekompetanse slik at jeg kunne kjøpe bøker. Men damen i resepsjon så tvilende på meg. Hun trodde vel kanskje at jeg ikke kommer til å klare det uten å gå på vanlig skole med lærere. Men hun visste ikke hvem min Gud er. Og med Guds hjelp, klarte jeg det også meg gode karakter.
Etterpå tenkte jeg å søke på «Sosionomskole» i Trondheim. Jeg trodde at jeg kunne spørre min svigermor om hjelp til datteren min ved å kjøre og henne til og fra barnehagen slik at jeg kunne reise med båt til Trondheim hverdag. Men det ble ikke det. Den tiden fikk jeg fast jobb som renholder på sykehjemmet og da bestemte jeg meg isteden til å ta fagprøven i det yrket. Så på igjen med å lese bøker som privatist, tok eksamen og da jeg hadde nok praksis, tok fagprøven som renholdsoperatør. Men etter noen år, ble jobben for tøft for meg. Jeg plagdes med mye kroppssmerter og igjen tenkte å ta en annen utdanning. Jeg kunne ikke utdanne meg som sykepleier eller omsorgsarbeider for det betyr at jeg må studere i Trondheim. Så da jeg så at jeg kunne studere som aktivitør som privatist og opparbeide praksis på sykehjemmet, gjorde jeg det isteden og fant ut at det var det rette arbeidet for meg. Jeg har hatt mange gode år med de eldre på sykehjemmet og i følge dem, jeg gjorde en god jobb. Igjen, all ære til Gud.
Reisen har vært veldig vanskelig fordi jeg trengte å jobbe mens jeg studerte for å forsørge barna mine på Filippinene. Jeg ble utbrent, ble syk, men likevel var jeg fast bestemt på å forfølge drømmen min til å fullføre utdannelsen og samtidig sende mine barn på skolen på Filippinene uansett motgang eller vanskeligheter. Jeg ba til Gud om hjelp. Jeg stolte på at Han kunne jo gi meg visdom og styrke og det gjorde Gud. Mine tre barn på Filippinene fullførte også utdannelser. Og min eldste sønn jobber nå som direktør i et IT-selskap. Jeg/ vi ikke kunne ikke ha klart det uten Gud.
Var jeg fornøyd med at jeg lærte mye og fullførte studiet både for meg og mine barn? Jeg er selvfølgelig veldig takknemlig for at jeg lærte mye og at jeg nå kan ha et vitnemål som bevis på at jeg virkelig har en utdannelse. Men er jeg ferdig utdannet? Nei og atter nei! Det er alltid noe nytt å lære hver dag uansett alder. Hver og en av oss må gå på livets skole… for alltid.
Jeg liker å lese bøker. Men det er en bok som inspirerte meg gjennom livet og hjalp meg til å overvinne alle vanskelighetene. Livets bok! Bibelen!
Mange mente at Bibelen er en kjedelig bok. De trodde at de allerede vet hva de trengte å vite, og det er mer enn nok. Jeg kjenner noen mennesker som ikke liker å lese mer enn de absolutt må, og de bryr seg ikke om å utfordre seg selv mentalt. De ser ikke ut til å ha lyst til å lære noe mer i livet. Spesielt fra Den hellige boken. Hvordan kan Guds inspirerte ord være så kjedelige? Det er liv i det og uendelig visdom å lære. Faktisk, dess mer jeg leste den, dess mer undre jeg meg over Guds visdom. Visdommen som han gir til dem som spør. Å lese Guds ord er som å lese en manual om hvordan vi lever livene våre med riktig innhold, hvordan vi lykkes mot alle odds, vinner seier over våre fiender gjennom Guds kjærlighet, og så videre.
Hvis vi skal vokse åndelig, må vi ønske å lære. Vi må hungre etter en større kunnskap om Gud og en dypere forståelse av hva han ønsker av oss. Kong David sa i Salme 119:105 : “Ditt ord er lykt for min fot og et lys på min sti.”
Gud sa til Josva:
Josva 1:8 La ikke denne lovboken vike fra din munn; tenk på den dag og natt, så du kan passe på å gjøre alt som er skrevet i den. Da vil du være velstående og vellykket.
Og ja, hvem tror jeg at jeg er?
Jeg tror og jeg vet at jeg er datteren av Han som skapte alt. Jeg er en prinsesse fordi min Far er Konge over konge. Jeg ble tilgitt på grunn av hva Jesus gjorde på korset. Jeg bodde i gjørmen, men ble renset og nå bor Gud i meg. Er jeg er viktig person? Ja, i Gud øyne er jeg det og for min familie.
God morgen fra Happy home. Ute hos meg er det fortsatt snø. Og jeg savner virkelig sommer. Så jeg let etter sommmerbilder på fotolageret mitt slik at jeg kan pynte både din og min dag:)
Hva ville de ha gjort hvis dere bli arrestert fordi dere har å gjort gode gjerninger? Hva synes dere om skurkene som går fri? Urettferdig, ikke sant?
Hvis vi er uskyldige og er blitt arrestert, ville vi sikkert prøve hver eneste metode vi vet slik at vi kan bevise at vi ikke er skyldige. Det er det vanlig ting å gjøre i slike situasjoner. Fordi hvem er det som ønsker å bli satt i fengsel uten å gjøre en forbrytelse? Selv de kriminelle ikke ønsker å bli satt i arrest uansett om de har gjort kriminelle handlinger.
Men, det er det som er forskjellen mellom oss og Jesus. Han kan gjøre det umulige og uutgrunnelig. Og det er det vi kaller kjærlighet uten grenser.
Tenkt dere det! Jesus helbredet de syke, gjort så mange mirakler, matet de fattige og forkynte de gode nyhetene, men myndighetene mente at det var en forbrytelse. De tenkte: Hvem er han egentlig? Bare en snekker sønn. Er han bedre enn oss? Men sannheten var at pga. Jesus gode gjerninger og mirakler kom det frem skriftlærdes sanne jeg. De var maktsyke og troddde at de var Gud utsendt til å dømme verden. Og de tålte ikke at det var Jesus som virkelig kom fra Gud og har makten.
Men Jesus nektet ikke å bli arrestert. Han gikk frivillig med dem. Tilbød seg å bli ofret for hver eneste feil ting vi hadde gjort. Vi var de skurkene som gikk fri, mens Jesus var den uskyldig som tok på seg skylden og led for oss.
Johannes 18:15 Simon Peter og en annen disippel fulgte etter Jesus.
Johannes 18: 17 Da sa tjenestepiken til Peter: Er du også en av disiplene til denne mannen? «Nei,» svarte han, «det er det ikke»
Ja, var Petter, den frimodige dissippelen. Alltid prøver å finne en måte å hjelpe Jesus.
Som i Johannes 18:10: Simon Peter hadde et sverd og nå trakk han sverdet, hogg etter øverprestens tjener og kuttet det høyre øret av han.
Men, når han ble konfrontert og hans liv sto på spill, nektet han å kjenne Jesus. Høres det kjent ut for oss? Frykt for mennesker eller våre liv?
Ja, vi frykter ofte folk at vi ikke ønsker å fortelle dem at vi er Jesus etterfølgere. Vi ønsker ikke å bli hånet og lide for andres misgjerninger. Og det er det som er forskjellen mellom oss og Jesus. Han fulgte Guds vilje inntil døden og tolerert å bli hånet og lide utover det vi kan tåle. Og det er det vi kaller kjærlighet uten grenser.
Johannes 18:19 -22
Øverstepresten spurte nå Jesus ut om hans disipler og om hans lære. Jesus svarte: Jeg har talt åpent og fritt til alle. Alltid har jeg undervist i synagoger og i templet, der alle jøder kommer sammen; i det skjulte har jeg ikke talt. Men hvorfor spør du meg? Spør heller dem som har hørt meg, hva har jeg talt til dem. De vet hva jeg har sagt.
En av vaktene som stod der, gav han da et slag på ansiktet og sa: Er det slik du svarer overpresten? En av vaktene som stod der, gav ham da et slag i ansiktet og sa:» Er det slik du svarer øverpresten?
Yes! Tenkte jeg. Nå snakker Jesus endelig og forsvarer seg selv. Men hva skjedde? En soldat slo ham i ansiktet og krevde respekt. Hvis han bare visste at det var han som skulle vise Jesus respekt. Og etter å ha lest dette verset, fikk jeg lyst til å slå soldaten ansikt. Men, heldigvis var jeg ikke der. Det er ikke sikkert jeg klarte det heller om jeg levde da og var vitnet til det. Jeg tror også at ingen av oss som kunne slo Jesus på ansiktet. Ikke sant?
Virkelig? Men kanskje vi gjør det på forskjellige måter. Hvordan? Vi sier at vi tror på Jesus og hans ord. Men er vi lydige? Mange ganger gjør vi det motsatte. Vi sier at vi er menneskelige og svake. Samme munn vi bruker for å be og prise Gud, samme munn bruker vi å si ord som kan skade andre. Kanskje banne en gang i blant også? Sier dumme ting. Dømme andre som om vi ikke gjør noe galt. Kan det føles også som et slag i Jesus ansikt?
Er det ikke sant at vi kan vise respekt og kjærlighet til Gud ved å være lydig? Å gå den smale sti som Gud ønsker at vi skal følge, fordi det er til vårt beste? Men noen ganger tror vi at vi vet bedre, og vi ønsker bare å være herre i våre egne liv. Vi mener at for å være lykkelig vi må gjøre de tingene som vi ønsker å gjøre. Man kan si at vi bare lever en gang.
Sier vi at Jesus er vår Herre, men våre hjerter tilhører kanskje andre? Hva med å fortelle vår kone eller mann at vi elsker dem, men våre hjerter tilhører andre og våre gjerninger viser det motsatte? Hva ville de føle? Hva ville Gud eller Jesus føle? For meg er det som å slå Jesus ansikt igjen og igjen og igjen. Men heldigvis for oss at Jesus er Jesus. Hans navn er kjærlighet. Han elsket og elsker oss. Han forstår oss og med samme munn vi brukte for å synde, kan vi be om tilgivelse når vi har syndet mot ham og han gir oss en ny sjanse ikke en gang, men mange ganger om og om igjen.
Jeg tror ikke at mange av oss kan tilgi en person om og om igjen etter å ha såret oss gang på gang. Eller hvis vi hjelper med forskjellige ting for å få orden på livet, men tar alt for gitt og ikke bry seg. Jesus ofret livet for oss, men av og til oppfører vi oss som vi ikke bry oss. Men Jesus kan tilgi igjen og igjen og forstår. Og det er forskjellen mellom Jesus og oss. Hans kjærlighet er uten grenser.
Vi kom oss endelig fra den ødestedet vi overnattet og har begynt å lete et annet sted hvor det er flere hus å se.
Vi fikk øye på dette stedet og bestemte å legge til kai her for å undersøke om vi kunne reise herifra med buss. Stedet heter Sandøy, fant vi ut etterpå.
Mannen klarte fint å legge båten vår til kai.
Med litt hjelp fra meg:)
Og jeg ba til Gud om å sende oss en reddende engel og han gjorde det. Det var en mann som kom gående og min mann snakket med han. Og han var en av dem som har ansvaret på båtplassen. Og vi fikk tilbud om en båtplass hvor vi kan sette igjen båten uten å betale.
I tillegg kjørte han oss rundt i området.
Fortalte litt om øyet og de ulike establishment der. Det er jo en ferieøy. Her er en restaurant hvor han sa at vi kunne spise hvis vi ville.
Andre siden
Et kart om området og ulike øy i nærheten som kobles sammen med ferjer.
Og ulike overnattingstedet
Her er vel et minne fra andre verdenskrig
Slik så det ut før i gammeltid
nåtiden
De har også en butikk, men det var stengt fordi det var langfredag
Fiskebåter kanskje?
Vi overnattet en natt til i båten og vi fikk koblet til strømmen slik at vi ikke skulle fryse oss i hjel. Dagen etterpå hentet den reddende engelen oss og kjørte oss til ferje som kunne frakte oss til slutt til Molde hvor vi kan ta buss til Kristiansund.
Ankommet Molde
Vi kom oss til slutt til Kristiansund. Overnattet der på dette hotellet som jeg har glemt navnet.
Utsikt gjennom vinduet på hotellet
Og vi bevilget oss med ordentlig mat ettersom vi hadde bare spist gammel brød og pålegg på båten.
Det var for meg en uforglemmelig påskeeventyr. Vi tok hurtigbåten dagen etterpå. Siste etappen til vårt kjære hjem.
Det var for meg en uforglemmelig påskeeventyr.
Båten ble hentet senere av min mann og svogeren vår:)
Mange lider av det…..De sier at de klarer seg selv. De trenger ikke Gud. De klarer å gjøre gode gjerninger uten Skaperen. Fariseerne trodde også på deres egne gjerninger, men hjertene tilhørte ikke Gud. De var fylt av selvrettferdighet. Men det er jo ingen som er perfekt? Men av og til kan man tro det når man hører hvordan noen snakker om andre folk. Man skulle tro at de er feilfritt. Vi bruker nesten forstørrelses glass når vi ser på andre, men bruker solbriller når vi ser på oss selv. Hver og en blir dømt på ulike vis som hvordan man snakker, skriver, kler seg, jobber, utseende og oppførsel. Ofte føler man seg ikke fri til å være seg selv. Det kan være galt det også å ikke gjøre som de andre gjør.
Jeg peker ikke finger til noen, jeg er ikke bedre selv….jeg er jo avhengig an den store makten for å ferdes den rette veien.
Da vi ankommet andre siden av ferja, ble vi hentet at båteieren og min mann kikket på båten og bestemte der og da at vi skulle kjøpe den og kjøre båten hjem. Det var skjærtorsdag.
Min mann kikket på værmeldingen og mente at det skulle gå.
Men været var utilregnelig. Det ble dårligere og dårligere og jeg begynte å ble veldig redd og kvalm. Jeg ble veldig sjøsyk.
Fikk beskjed fra min mann om å sitte ute på baksiden av båten og trekke inn friskt luft. Det skulle hjelpe til sjøsyken.
Men været ble ikke bedre og det begynte også å snø og det var vanskelig å se fremover. Vindusviskeren gikk også i stykker.
Jeg trodde vi skulle dø på sjøen og sendte meldingen til slekta om å må be for oss.
Heldigvis skimte vi en øy hvor vi kanskje kunne ligge til kai.
Etter mye motvind og strev klarte mannen min å legge båten til kai.
Planen var å overnatte der. Men det var påske og alt var stengt og vi kunne ikke engang koble til strømmen for det var ingen folk å se. Og ingen plass til å handle mat.
Men jeg kunne smile nå for vi har berget livet.
Før vi skulle legge oss. Og da begynte mareritt igjen. Vi hadde ikke noe valg enn å sove inne båten. Vi kunne ikke sove mens motoren på båten gikk fordi det luktet gass. Det var isende kaldt og selv om jeg hadde på meg den tykke drakten og med min mann ved siden av, frøs jeg så innmari. Så jeg hoppet og danset i den lille båten om natten for å få litt varme i kroppen og overleve. Heldigvis ingen folk som kunne se meg.
Her sov vi. Det var for kort for min mann.
Vi overlevde heldigvis og dagen etter var det nydelig vær.
Så vi begynte å kjøre igjen. Men jeg sa til min mann at vi må finne et annet sted hvor vi kunne sette igjen båten. Jeg sa at han kunne hente den igjen en annen dag. Men med en annen enn meg eller jeg kunne betale en fraktebåt for å frakte båten hjem for jeg ville ikke lenger utsette mitt liv bare for en båt.
