En liten tur mellom regnbygene ble et minne for livet. Snart reiser tantebarnet mitt tilbake til Filippinene, og selv om hun lengter hjem, er det vemodig å si farvel.

En dag fikk vi endelig lurt oss ut mellom regnbygene – du vet, den typen tur der man må følge med på skyene som om man er på en slags meteorologisk safari: Kommer den grå klumpen mot oss, eller rekker vi å gå en runde til?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Grunnen til at vi trosset været, var jo tantebarnet mitt. Hun skal snart reise tilbake til Filippinene etter ti måneder her i Norge. Tiden har gått fort – så fort at hun ikke har rukket å være på så mange steder, for dagene har vært fulle av skole og litt jobb ved siden av. Og nå, plutselig, er det snart tid for å si “god tur tilbake.”

Hun har hjemlengsel, det merker jeg godt. Det er jo forståelig – ris, sol og familie der hjemme er ikke helt det samme som knekkebrød, ullsokker og himmel som lekker. Men likevel er det litt trist for oss som blir igjen. Det føles alltid rart når noen drar, selv når det er “hjemover”.

På turen i dag lo vi mye. Vi tok bilder (selvsagt, man må jo dokumentere at vi faktisk var ute mellom regnbygene), og vi snakket om alt hun vil gjøre når hun kommer hjem. Jeg håper hun en dag kommer tilbake hit igjen – kanskje til mer sol og mindre paraply. Hvem vet? Norge har en merkelig evne til å trekke folk tilbake, selv de som har lovet seg selv at de aldri skal fryse på tærne igjen.

Så i dag ble det en tur med latter, regn i håret og litt klump i halsen. Det er fint å vite at minner varer lenger enn paraplyer, og at vi fikk denne dagen sammen før hun reiser.

Selv om det er trist å ta farvel, minner jeg meg selv på at verden egentlig ikke er så stor lenger. Fly, meldinger og videosamtaler gjør at avstanden krymper litt. Og så er det dette med livet – det har en snodig måte å føre folk sammen igjen, ofte når man minst venter det. Kanskje neste gang hun kommer tilbake, har vi bedre vær å by på – men helt ærlig, det er nok ikke været hun kommer for, men menneskene. ❤️

Hva slags planer har du i helga?

Valgkamp: Kjerringstankers utfordring om valgkamp fikk meg til å tenke om valgene vi tar hele tiden. Og her gjelder det om mat!

“Du blir hva du spiser,” sa peisen til meg en kald vinterdag. Eller… kanskje det bare var tankene mine. Men jeg lyttet uansett.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her står jeg, og fyrer i peisen med ullsokker og te i koppen – og plutselig får jeg et slags «halleluja»-øyeblikk. Jeg hadde nettopp vært hos legen, som kunne informere meg (i sin beste alvorlige doktorstemme) at “kolesterolet ditt er litt høyt, du burde kanskje kutte ut karoririke mat og begynne å bevege deg mer.”

Takk skal du ha, doktor,men  jeg sliter oftest å gå turer selv om det er bare rundt huset.

Men altså. Valg. Vi tar dem hele tiden:

• Skal jeg spise salat eller pommes frites?
• Skal jeg si noe hyggelig, eller sende en passiv-aggressiv emoji?
• Skal jeg lese Bibelen, eller scrolle TikTok i tre timer?

Livet er fullt av fristelser. Og de kommer ikke bare med sjokolade og Netflix. De kommer i form av sladder, dårlig tankegang, utsatt trening og å hoppe over tidebønnen fordi “jeg skal jo bare sjekke én e-post først…” (to timer senere: du er på YouTube og ser på hvordan man bygger et drivhus av plastskjeer).

Jeg husker da jeg var liten…

…og vi ikke alltid hadde nok mat. Nå har jeg valget. Og selv da sliter jeg med å velge det som er bra for meg! Men når jeg tenker at det handler om å elske kroppen min – som en gave fra Gud – så blir det lettere. Ikke lett. Bare lettere.

Og akkurat som vi trenger mat for kroppen, trenger sjela mat også.

Bibelen er ikke bare for prester. Den er ikke en støvsamler. Den er ikke bare “gammel tekst.” Den er faktisk ganske livlig, når du gir den litt tid. Men er det den første boka vi rekker etter om morgenen?

Neppe. Det er ofte mobilen som vinner, og før vi vet ordet av det, har vi lest fem krigsoverskrifter, en influencer-krangel, og føler oss mer stressa enn opplyst. Og så lurer vi på hvorfor vi er slitne, frustrerte og føler oss tomme. Hmm…

Så hva kan vi gjøre?

Velge.

• Velge det som nærer, ikke det som tømmer.
• Velge takknemlighet i stedet for klaging.
• Velge å være ærlige i stedet for “kreative med sannheten.”
• Velge å mate sjela med Guds ord før vi mater hodet med Facebook-krangler og nettaviser.

Fienden kommer alltid med unnskyldninger:

• “Du har jo lest det før.”
• “Det er jo så vanskelig språk.”
• “Kom igjen, bare ett Netflix-episode til!”

Men vet du hva? Alt det andre er OK – etter at du har spist dagens åndelige frokost.

Som det står i Salme 1:

“Lykkelig er den som har sin glede i Herrens lov og grunner på den dag og natt… Han er lik et tre plantet ved rennende vann.”

Det vil jeg være! Et tre som står støtt, og ikke en vissen busk som knekker av første vindkast eller dårlig nyhet.

Til slutt – her er dagens råd:

• Stopp.
• Se.
• Lytt.

Gud snakker fortsatt. Ikke alltid med bulder og brak – men kanskje mens du fyrer i peisen, drikker te, eller prøver å ikke spise bacon.

Han er verdt å lytte til.

Er du forsiktig med hva du spiser hverdag?

You can also pray this prayer for yourself and your loved ones if you desire!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dagens

Regndråper

Dagens middag: Kyllingkarri ala “Fru Happy ” Består av kyllinglår, kokosmelk,  ingefær, hvitløk, løk, chili, gulrøtter, sitrongress, squash, brokoli, kyllingbuljong og salt

Dagens bytur

Hvordan gikk det med dagen din?

Jeg lurer på hva som er forskjell på kunstnere på Filippinene i forhold til kunstnere i Norge?

Bilder fra en kunst galleri på Filippinene

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Skulpturer

Mer kunnst bilder

På taket

Gammel telefon

Trappen på vei til galleri

Resepsjon

Litt av hvert

Og meg…som sier” takk for titten”.

Hva synes du?

Planen i dag var enkel: ut på tur, aldri sur. Men så åpnet himmelen seg og bestemte seg for å helle ut alt den hadde samlet opp siden i går.

Turen ble dermed byttet ut med en olympisk gren jeg ikke hadde meldt meg på: støvsuging på loftet med fibromyalgi som fast reisefølge.

Jeg må si: det føltes nesten som et realityprogram. “Klarer hun å skifte sengetøy, tørke støv OG støvsuge uten å gi opp underveis?” Svaret: ja, men med massiv innsats fra to små smertestillende som jublet “vi gjør så godt vi kan!”

Etterpå var kroppen min omtrent like samarbeidsvillig som en våt sokk. Så dagens videre program blir langt roligere: strikking og hekling. Kanskje jeg til og med designer noen mystiske små duppedingser til å henge på vesker. (Hvem vet, kanskje dette blir en ny trend: “loftsrengjørings-inspirerte accessories”?)

(Ble inspirert av Vibbedille)

Middagen? Den blir luksuriøst enkel: rester fra gårsdagen. Altså, man kan jo kalle det “resirkulert gourmet” om man vil.

Liten refleksjon og bønn

Selv om dagen ikke ble som jeg hadde planlagt, så ble den likevel fylt med noe godt. Det minner meg om Ordspråkene 16:9: «Menneskets hjerte legger planer, men Herren styrer hans gang.» Jeg la en plan om tur, men Gud hadde tydeligvis en annen plan – en som inneholdt loftsstøv, smertestillende og restemiddag. Ikke akkurat glamorøst, men likevel en påminnelse om at selv i det enkle og uforutsette kan Gud gi både styrke og glede.

Bønn:
Kjære Gud, takk for at du er med selv når planene mine drukner i regn. Gi meg styrke når kroppen er tung, og hjelp meg å finne glede i de små tingene – i håndarbeid, en ryddet seng, og en varm middag, selv om den er rester. La meg få hvile i din fred i dag. Amen.