Noen dager merker jeg at hjertet mitt føles litt rotete. Av og til er det stolthet som hvisker: «Du klarer dette alene.» Andre ganger er det frykt eller mismot som stille får plass der freden egentlig skulle bo. Og hvis jeg ikke passer meg, kan små sår vokse seg til bitterhet som gjør hjertet hardt.
Men Gud minner meg mildt gjennom sitt Ord om at sannheten Hans ikke får vokse i et hjerte som er fullt av annet. Han inviterer oss til å komme ydmykt fram for Ham — til å slippe tak i det som ikke hører hjemme, og gi rom for det som gir liv. Når vi gjør det, får Ordet Hans slå rot, freden Hans faller til ro i oss, og hjertet vårt blir mykt igjen foran Ham.
Når Hr. Happy og fibromyalgien møtes midt i gåseprosjektet, kan alt skje. Men mellom fjær, gryterett og hekletøy finnes både latter, kjærlighet — og varme føtter.
En søndag da jeg og Hr. Happy skulle hente en venninne, fikk vi øye på noe høyst uvanlig i boden deres: Der hang det – tre gjess! Ikke som pynt, men som ekte, fjærkledde bevis på at mannen hennes hadde vært på jakt tidlig den morgenen.
Jeg tenkte med en gang på julen og sa spøkefullt: «Kanskje vi skal ha stekt gås til jul i år?» Venninnen min smilte, spurte mannen sin – og vips, så hadde jeg kjøpt meg en gås. For en billig penge til og med!
Hr. Happy så litt skeptisk ut. «Det er ikke lett å fjerne fjærene på en gås,» sa han alvorlig. Jeg lo litt selvsikkert og svarte: «Pøh! Jeg flådde høner da jeg var barn, det går helt fint.»
Ja, optimismen lever godt hos meg. Helt til dagen etter… da fibromyalgien bestemte seg for å komme på uanmeldt besøk. Jeg var kaputt. Så jeg måtte be Hr. Happy om litt nåde — jeg mener, hjelp.
Og heldigvis, Hr. Happy viste både nåde og tålmodighet. Men å fjerne fjær var visst ikke for pyser! Jeg foreslo å dyppe gåsa i kokende vann, slik jeg gjorde med høner før i tiden. Men Hr. Happy mente bestemt at det «ikke fungerer på gås».
Etter mye slit, og med fjær over halve gårdsplassen, fikk han likevel av både fjær og skinn. Julens hovedrett ble dermed reddet — hvis vi nå faktisk tør å servere den til jul!
Etter fjær-episoden trengte vi noe enklere. Så gårsdagens middag ble en hjortegryte — kjøtt vi hadde fått fra søsteren til Hr. Happy. Det luktet himmelsk, og smaken… vel, la oss si det slik: vi vurderte å skrive en takkemelding til hjorten….jeg mener søsteren:)
Mellom gryta og hvilen fikk jeg også heklet litt. Et par myke, varme tøfler i en blanding av lila og rosa garn. Jeg tenkte at de kanskje kunne bli en julegave til noen som fryser på føttene. Det føles fint å lage noe som kan varme både tær og hjerte.
Og søndagen ble avrundet på beste måte — på møte i kirken. Et godt måltid for sjelen, som alltid.
På vei til møte
Gjengen
Så ja – fjær overalt, varme gryter, myke tøfler og et snev av himmel i hjertet. En ganske vanlig, men egentlig ganske fantastisk søndag. 💛
Refleksjon og bønn:
Noen ganger minner Gud oss om at livet ikke alltid går etter planen — men det kan fortsatt bli godt. Selv i fjærkaos, smertefulle dager og små frustrasjoner kan vi finne grunner til å smile, takke og se Hans hånd i alt.
Hverdagene våre trenger ikke være perfekte for å være velsignet. De trenger bare litt humor, tålmodighet, og en porsjon nåde — både fra Gud og fra hverandre.
🕊️ Kjære Gud, takk for hverdagene våre, for latteren midt i slitet og for de små gledene som lyser opp dagen. Hjelp oss å se velsignelsene som skjuler seg i det enkle — i en gryte som putrer, i et par heklede tøfler, og i de menneskene som står ved vår side. Gi oss styrke når kroppen sier stopp, og takk for nåden som bærer oss videre. I Jesu navn, amen.
Noen dager føles verden urolig. Nyhetene er tunge, hjertet bekymret, og stillheten vanskelig å finne. Men midt i alt bråket finnes det fortsatt en stille stemme som hvisker: «Jeg er her.» Når vi retter blikket mot Gud, ser vi at selv midt i kaoset finnes det håp, fred og små glimt av Hans godhet overalt.
«Du vil bevare dem i fred, fred, for de setter sin lit til deg.» — Jesaja 26:3 (N11BM)
Selv i en verden full av uro, smerte og usikkerhet, skinner Guds velsignelser fortsatt. Denne bønnen minner oss om å trekke oss nær til Ham – å la Hans ord slå rot i hjertet vårt og bære frukt av kjærlighet, mot og urokkelig tro.
Bønn
Gode og nådige Far i himmelen, Vi kan stå midt i vanskelige tider akkurat nå – kaos i verden, jordskjelv, flommer, demonstrasjoner mot urettferdighet, stormer, fattigdom, krig og så mye mer. Det finnes så mange problemer, sykdommer, sorger og utfordringer.
Men midt i alt dette finnes også utallige velsignelser: livets pust, solskinnet, regnet som gir oss vann å drikke, de grå dagene og de lyse dagene, den blå himmelen, og himmelhvelvingen opplyst av månen og stjernene – ja, til og med nordlyset. Takk for det grønne gresset, blomstene med sine mange farger og dufter, de fire årstidene, og naturens dype og majestetiske skjønnhet. Vi kan aldri fullt ut beskrive hvor god Du er i all Din fylde.
Gud, det er Din vilje at hvert menneske skal bli født på ny – leve i Din vilje, tro på Ditt ord og ta imot Jesus som vår Herre og Frelser. Så, Herre, led hvert hjerte til Deg: de knuste hjertene, de sårede hjertene, de forherdede, de tvilende og de lengtende.
Fyll oss alle med en sult etter Ditt ord og Din nærhet, slik at vår tro på Deg vokser – at vi kan bli frimodige, sterke og seirende, i stand til å holde ut uansett hvilke vanskeligheter vi møter.
Hjelp oss å legge bort alt urent, og ta imot med ydmyke hjerter det ordet Du har plantet i oss. La Ditt ord blomstre i oss og bære frukt. Lær oss å grunne på dybden og rikdommen i Ditt ord – å være Ordets gjørere, lydige selv når det koster, selv når vi må gå mot strømmen i denne verden.
La Ditt ord skape handling i oss – føre til praktisk liv, glede og en spennende vandring sammen med Deg. Må vi leve ut Ditt ord hver dag, vise vennlighet, mildhet, godhet og tålmodighet. La oss få berøre andre med Din kjærlighet og nåde.
Far, fyll oss med en stadig lengsel og et inderlig ønske om å lytte til Deg – dag og natt. Minn oss alltid om hvem Du er – vår kjærlige Far – og hvem vi er for Deg, Dine elskede barn.
I Jesu navn, Amen.
Refleksjon:
Når livet kjennes overveldende og verden ser ut til å stå på hodet, forblir Guds fred urokkelig. Hver soloppgang, hvert åndedrag, hver lille skjønnhet rundt oss er en stille påminnelse om Hans godhet. Jo mer vi forankrer oss i Hans ord, jo mer finner hjertet vårt hvile – ikke fordi stormene forsvinner, men fordi vi kjenner Han som stiller stormen.
La denne bønnen minne deg om å stoppe opp, trekke pusten og se etter Guds velsignelser midt i kaoset. Hans nærvær er konstant, Hans løfter urokkelige, og Hans kjærlighet uendelig.
For en uke siden hadde vi planlagt å overraske en venninnene på hennes bursdag som hun ikke hadde planlagt å ferie. Men ettersom jeg hadde vært veldig dårlig i de siste dagene tenkte jeg at kanskje jeg ikke kunne delta. Men heldigvis i går, på hennes dag følte jeg meg litt bedre og derfor dro jeg til festen.
Jeg prøvde så godt jeg kunne å kamuflerte sykdommen:)
Min venninne. Vi skulle overraske henne, men det var vi som ble overrasket fordi hun kom på den andre inngangen i huset hvor vi ikke ventet henne. Men allikevel, hun ble så takknemlig og glad.
Hver og en har tatt med seg en rett eller to og det var mer enn nok av mat.
Blikkfang hos verten:)
Verten og jubilanten
Jeg var i hvert fall glad at jeg fikk delta selv om jeg måtte dra tidligere for kroppen klarte ikke mer…
Og nå er det en ny dag….jeg klarte faktisk å vaske badet og toalett i dag og det var jo en seier fordi jeg har vært dårlig plaget av fibromyalgi i de siste at til og med å snakke var veldig slitsomt. Derfor jeg har ikke blogget i de siste dagene.
Noen ord bærer en egen tyngde. Dette sitatet fra Lucille Ball traff meg midt i hjertet en dag jeg satt med kaffekoppen og tenkte på alt jeg ikke hadde gjort. Alle de gangene jeg har nølt, tenkt for lenge, eller latt frykten få siste ordet.
For sannheten er jo at livet ikke kommer med “angreknapp”. Vi får bare ett forsøk, én vei fremover – og underveis blir det både latter, tårer, feilskjær og dans på stuegulvet. Men heller det enn å sitte igjen og lure på hvordan det kunne ha vært, ikke sant?
Jeg tror Gud ønsker at vi skal leve med mot – ikke dumdristighet, men et hjerteslag av tillit. Tillit til at Han er med oss, selv når vi tar sjanser, prøver noe nytt, eller går utenfor komfortsonen. Vi lærer mest når vi tør, og vokser når vi feiler med åpne øyne og et åpent hjerte.
Så jeg minner meg selv på dette: Si ja litt oftere. Le litt høyere. Ta den turen, ring den personen, skriv den meldingen. Og når jeg ser tilbake, vil jeg heller le av alle de rare, vakre og klønete forsøkene – enn å tenke: “Hva om jeg bare hadde prøvd?”
✨ Dagen spørsmål: Hva er én ting du lenge har hatt lyst til å gjøre, men som du stadig utsetter? Kanskje dette er uken du faktisk gjør det.
Det som føles livet som en bratt fjellside. Ujevn, uoversiktlig, og noen steder rett og slett stengt. Og så, midt i alt dette, dukker det opp en påminnelse fra Guds ord – Jesaja 45 – som treffer meg rett i hjertet:
«Jeg vil gå foran deg, jevne ut det ujevne. Jeg vil sprenge dører av bronse og slå i stykker bjelker av jern.» (Jesaja 45:2)
Det gjør noe med meg. Bare tanken på at Gud går foran meg og deg. Han rydder vei. Han sprenger hindringer som virker umulige for oss. Det betyr at jeg/du slipper å kjempe oss gjennom alt alene. Gud er allerede der vi er på vei.
Men det stopper ikke der. Gud lover også å gi oss skatter i mørket. Tenk det – at mørket, det vi så ofte vil bort fra, faktisk kan være et sted hvor vi finner noe dyrebart. Noe vi aldri ville oppdaget i lyset. Kanskje styrke vi ikke visste vi hadde. Fred midt i kaos. En dypere tillit til Gud.
Han sier også at Han har kalt oss ved navn. Ikke bare hvilket som helst navn, men et hedersnavn. Det betyr noe. Når Gud kaller, så gjør Han det med kjærlighet, med hensikt. Vi er ikke tilfeldige. Vi er ønsket, utvalgt og sett.
Alt dette – Hans ledelse, Hans løfter, Hans nærvær – får meg til å ville vende meg til Ham igjen. Ikke fordi jeg er perfekt eller får til alt, men fordi jeg vet at det er hos Ham jeg finner det jeg virkelig trenger: frelse, kraft, rettferdighet og glede.
Og midt i alt dette, får jeg også et lite spark i siden: Ikke still spørsmål ved Guds verk. Ikke se på det Han gjør – eller det Han ikke har gjort ennå – med tvil. Ikke lag avguder av mine egne tanker, planer eller frykter. Men stol på Ham. Ær Ham. For Han vet hva Han gjør.
Til deg som leser:
Kanskje du også står foran en stengt dør. Kanskje du føler at mørket skjuler alt håp. Men det gjør det ikke for Gud. Det finnes skatter der. Og Gud… Han går allerede foran deg.
☕ Slutt å telle dagene – tell kaffekoppene eller for min del tekoppene:)
Noen ganger føles livet som en evig nedtelling. Vi teller dager til helg, lønning, ferie, eller – for oss nordboere – til sola faktisk viser seg igjen. Men plutselig har uka gått, og vi har brukt halve livet på å vente på resten.
Så kom jeg over dette sitatet fra Muhammad Ali:
“Don’t count the days, make the days count.” Og jeg må innrømme – det stakk litt. For jeg er jo ekspert på å telle ned. Men kanskje poenget ikke er å overleve dagene, men å leve dem?
Det handler ikke om å ha store, spektakulære dager. Det handler om å gjøre denne dagen verdt å huske. Kanskje det betyr å ta en ekstra kopp kaffe (te)og faktisk nyte den. Eller si «hei» til naboen i stedet for å late som man ikke ser ham bak hekken som jeg pleier å gjøre:) Eller endelig bruke det fine garnet man har spart til «en spesiell anledning» ?
Livet blir litt rikere når vi slutter å telle og begynner å leve. Så i dag teller jeg ikke timer, plikter eller “ting jeg burde gjort”. Jeg teller smil, latter, små øyeblikk – og, ja, tekopper.
Dagens tanke: Kanskje den beste måten å få dagene til å telle, er å gi rom for det som virkelig betyr noe.
Og om dagen likevel blir grå, vinden blåser sidelengs, og kaffefilteret går tomt akkurat i det du trenger det mest – ja, da er det bare å trekke på skuldrene, finne fram ullsokkene og huske at morgendagen også kan telles… om ikke annet, så i kopper kaffe.
