Her regner det så mye at damen her vil bare krype under dyna. Det blir ikke noe ute tur i hvertfall. Kroppen nektet å bli våt.
På jobben i dag har det vært veldig tøff ettersom sovnen uteble igjen i natt. Jeg var så kvalm og svimmel. Men takk og pris for at jeg klarte å holde ut.
Som sagt, ettersom vi ikke kunne reise utenlands i år, fortsetter jeg bare å dele bilder fra ferien vi hadde i Gdansk i fjor. Så, hvis du ikke har vært der, vil du kanskje ta en titt:) Første og andre innlegg om Gdansk: her og her
Det er en terapi å gjøre noe man er glad i, har jeg hørt. Det hjelper meg med å leve med sykdommen som plager meg
( fibromyalgi). Å finne noe lyspunkter i hverdagen min som for eksempel å skrive.
En av lyspunktene i hverdagene mine er min sjømann. Han kom nemlig hjem sist tirsdag. Så det blir vel flere koselige stunder sammen med han i 4 uker fremover.
Da jeg kom hjem i dag fra arbeid overrasket han meg med en deilig middag.
Kyllingfillet innpakket med bacon og toppet med cheddarost som er bakt i ovn, kokt og moset gulrøtter og salat med aioli. Tenkt å komme hjem med nydekket bord og en smilende mann. Jeg er heldig:)
Synes du det skjer lite i ditt liv at det er ikke noe å skrive om? Eller det er så mye at det er mye å skrive om? Eller du er bare ikke et skrive menneske? De sier at bloggen er en offentlig dagbok. Kanskje det er noe sant i det, men i privat dagbok, kan vi skrive om alt. I bloggen, velger vi hva kan vi offentliggjøres. Hvordan min dagbok skal egenlig se ut da for eksempel i går. Hva som var spesiell med denne dagen? 20/7-20 I dag er det tre måneder siden min eldste datter har gått bort på grunn av corona virus. Smerten av å miste henne i dag er like vondt som den dagen. Savner henne mye. Gråter mye.
I natt måtte jeg ta sovemedisin klokka ett om natten fordi sovnen uteble. Jeg våknet døsig i sekstiden og lurte bare på hvordan jeg skulle klare arbeidsdagen. Jeg trengte styrke fra Gud og brukte derfor en time på min morgen andakt og bønn for jeg begynte dagen.
Da jeg skulle på arbeid var jeg fortsatt i ørska at jeg glemte til og med å låse ytterdøren da jeg dro hjemmefra. Oppdaget det da jeg kom hjem. Heldigvis, kom ingen besøkende mens jeg var borte:) På arbeid gikk jo noenlunde bra. Det var dartspill og bingo og matservering som sto på aktivitetsplanen som jeg laget forrige uke. Selv om kroppstilstanden min var nesten på samme nivå som de eldre, hadde vi likevel en fin dag. De eldre takket for dagen. Vi var to stykker på aktivitetssenter der jog jobbet den dag.
Etter arbeid var jeg innom butikken for å handle matvarer. Måtte handle litt mer mat fordi min sjømann skulle komme hjem dagen etter. Hipp hurra! Fryd og gammen. Da jeg kom hjem i går, la jeg meg ned på sofaen fordi jeg var så svimmel. Selv om søvnen uteble, fikk hjernen hvile likevel. Da magen begynte å rumle, sto jeg opp og fant ut at jeg kunne lage spaghetti til middag fordi det var fort gjort å lage det. Etter middagen, fant jeg sofaen for å hvile enda en gang. Lyttet til en lydbok. ” The sinners garden” var tittelen på boken.
Etterpå syklet jeg en halv time på hjemmesykkelen mens jeg lyttet fortsatt på lydboken. Boken var veldig spennende og trist og jeg gråt enda mer. Selv om det var veldig tungt å sykle gjorde jeg det for å bygge opp styrken som ligger langt ned i kjelleren. Det var ikke så motiverende å trene når man er utmattet fra før og det verket i hele kroppen.
Ja, ja. Du synes kanskje at her ser det ut som en klagebok isteden av en dagbok? Håper jeg ikke blir misforstått for uansett min tilstand er, er jeg fortsatt veldig takknemlig for mitt liv. Takknemlig for at jeg har familie og venner å være glad i og som er glad i meg. Takknemlig for at jeg har en Gud å klamre til når livet er for tøft. Takknemlig for jobben. Tak over hodet og mat på bordet. For at jeg i det hele tatt ser og kunne lese litt selv om jeg ser dårlig. Og at jeg er fortsatt i stand til å høre det jeg vil høre. Og selv om kroppen min er i ulage, kan jeg fortsatt jobbe og gjøre noe. Så selv om det er ikke mye liv i mitt liv, det er fortsatt noe å skrive om i dagboken min.
I natt fikk jeg faktisk sove etter å ha snakket med min yngste datter. Hun ga meg et råd. Hun sa at jeg bør putte hver eneste tanke i skuffer og lukke dem slik at jeg får fred i sinnet. Det jeg gjorde var at jeg ba til Gud. Spurte Han om jeg kan putte mine tanker i hans skuffer i himmelen. Så takket jeg han for at han ser om meg. Og jeg sovnet tror jeg i ellevetiden. Selv om natten besto av søvn og mareritter…er jeg takknemlig for at jeg i det hele tatt sov til klokka fem.
Og i dag, blir det en ny dagbok. Fikk masse gode ord på arbeid i dag fra de eldre som satt pris på aktivitetene jeg fant på for dem. Det var mye latter. Da kan jeg være fornøyd for at dagen har vært vellyket til tross for at jeg jobbet på halv maskin. 😊 Hvordan ser dagboken din i går eller i dag?
Det er et spørsmål som mange har stilt. Til og med de som tror på Gud som meg spør på grunn av det som skjer i verden og det som skjer i mitt liv. Men….jeg blir påminnet at han er alltid tilstede. Det er bare vi mennesker som ikke klarer å se han…ikke forstå han…ikke søke han….ikke tro på ham eller adlyde Ham.
Sola var på besøk i går derfor etter styrketrening fant jeg ut at kroppen min trenger også frisk luft for å bli bedre. Så for å kunne klare det tok jeg smertestillende medisin. Trengte det fordi etter en liten halv time trening, verket det hvert eneste ledd i kroppen min.
Jeg ringte noen venner for å spise lunsj ute. Jeg laget wok og ris for å ta med.
Stoppet underveis kjøreturen for å forevige utsikten.
Endelig kom vi til stedet hvor vi skal spise lunsj. Fint sted. Vi tenkte å bade, men det var fjæra.
Og her er vi alle sammen
Og maten vi tok oss med.
Etter lunsjen med mye prat og latter gikk vi en liten tur for å forbrenne kalorier.
Vi forbrente kalorier etter en stund, men avsluttet turen med å kjøpe is på butikken. Så kalorier fikk vi igjen.
Det var en fin stund allikevel selv om kroppen min var i ulage. Kjørte hjem veldig sliten, men fornøyd.
Et gudfrykte håp holder ikke bare sinnet oppe i lidelsene, men får det til å fryde seg i den. josephaddison
Bønn: Kjære Gud, tusen takk for selv om vi er nå i tøffe tider noensinne, vi kan fortsatt tro at før eller senere vil bedre tider komme. Takk for at selv om livet kan være vanskelig, har vi fortsatt tusen ting å være takknemlig for. Takk for at Du både kan og vil gi oss kraft til å gjøre fiaskoer til suksess igjen. Du har kraft til å fjøre oss friske når vi blir syke. Energi når vi blir svake slik at vi kan fly igjen som ørnen. Vi kan se problemene nedenfra og ikke ovenfra. Takk for fornyet håp hver dag slik at vi kan møte vanskelighetene med et positivt sinn. Vi kan se løsninger på problemene og lys i mørke tider. Selv om det ser ut som vanskelighetene er blitt vår konstante følgesvenner…de er overalt…vi har mistet mye…livene våre blir oppsnudd ned, men med håpet fra Deg, blir ikke vårt sinn formørket av de. Takk for at Du gir oss en sterk dose av håp hverdag. Takk for at Du lar Din misskunnhet være over oss, Herre. Vi kan sette vårt håp til Deg. I Jesu navn jeg ber. Amen
